Gulltransporten

Gulltransporten brakte Norges gullbeholdning, det såkalte seddeldekningsgullet, i sikkerhet da det ble smuglet ut av Oslo 9. april 1940. Gullbeholdningen ble fraktet til England, og videre til Canada og USA.

Norges Bank, Lillehammer. Her ble gullbeholdningen lagret kvelden 9. april. Foto: Tokle 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Gullet ble  i all hemmelighet fraktet videre med både lastebiler, tog, fiskeskøyter, britiske kryssere og handelsskip. Målet var klart; Norges gullreserver måtte ikke falle i tyskernes hender!

Natt til 9. april 1940:
Daværende direktør i Norges Bank, Nicolai Rygg, bestemte seg for å flytte gullbeholdningen til Norges Banks avdeling på Lillehammer. Bakgrunnen var meldingen om tyske tropper som nærmet seg landet. Hele gullbeholdningen, som besto av 1503 kasser og 39 små eiketønner med en samlet vekt på nærmere 50 tonn, ble lastet opp på rekvirerte lastebiler.

9. april 1940:
I løpet av morgenen og utover formiddagen, rett før de tyske troppene marsjerte oppover Karl Johan, kjørte til sammen 26 lastebiler med tonnevis av gull ut av byen i retning Lillehammer. Utover ettermiddagen og kvelden ankommer etter hvert alle bilene uskadd Lillehammer, og den dyrbare lasten blir flyttet ned i kjellerhvelvet i banken

19. april 1940:
I timene fra midnatt og utover natten ble gullet hentet opp fra kjelleren og lastet over i et tog med kurs for Åndalsnes. Tranporten var nå ledet av sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, ingeniør Fredrik Haslund, som hadde fått alle fullmakter direkte fra finansminister Torp. Med transporten var 30 soldater som vakter, en av dem var dikteren Nordahl Grieg. Toget kjørte først fra Lillehammer til Otta der mannskapene tilbrakte dagen. Da kveldsmørket senket seg over Otta, fortsatte togtransporten videre til Åndalsnes.

20. april 1940:
Tidlig om morgenen kom toget med gullbeholdningen inn på Åndalsnes stasjon. Noen timer senere angrep tyske bombefly sentrum av Åndalsnes. De fem gullvognene ble ikke truffet, men Haslund valgte samme dag å forflytte togvognene tilbake til et sidespor ved Romsdalshorn stasjon 7-8 kilometer fra Åndalsnes. Ministrene Anders Rasmus Frihagen, Trygve Lie, Birger Ljungberg og Oscar Torp hadde ankommet Åndalsnes allerede 18. april. Opprinnelig var det tenkt at kongen og resten av regjeringen skulle følge etter, men på grunn av de pågående krigshandlingene i området skjedde ikke dette. Ministrene opprettet imidlertid kontakt med den britiske militærkommandoen, og den 21. april innledet Torp forhandlinger om overføring av gullreservene til England ombord i britiske krigsskip. I ministrenes følge var også Kristian Gleditsch og hans hustru, Fredrik Haslunds søster Nini Haslund Gleditsch. Kristian Gleditsch ble nå trukket inn i den videre organiseringen, og ble Haslunds liaison hos britene. Den 23. april ankom krysseren HMS «Galatea» Åndalsnes med ferske britiske tropper. Natten mellom 23. og 24. ble den lastet med gullet fra en av jernbanevognene, omkring åtte tonn. Da Galatea returnerte til England den 24. april, hadde den i tillegg til gullet ombord skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen og to norske militære. Lorentzen var av regjeringen den 22. april autorisert til å deponere det norske gullet i Storbritannia, men viktigere enda skulle bli hans rolle som nyutnevnt leder av det hastig opprettede Nortraship. Tysk framrykking i Gudbrandsdalen gjorde at man fant det nødvendig å evakuere Åndalsnes før flere transporter til England kunne organiseres. Den 24. april besluttet man å prøve å bringe resten av gullet til Molde, hvor kongen, kronprinsen og regjeringen allerede var ankommet. Ekteparet Gleditsch ble sendt i forveien, for å prøve å arrangere et sikkert oppbevaringssted og opprette kontakt med den lokale britiske militærkommandoen. Med seg hadde de Norges Banks kontantbeholdning, to kister med sedler. Ferden foregikk i fiskebil, med fem soldater som vakt.

Til Molde

Den 25. april ga finansminister Torp ordre til at transporten til Molde skulle iverksettes. Gullet ble nå lastet på 25 lastebiler. Samme dag ble Åndalsnes utsatt for de mest intensive bombeangrepene hittil. Bebyggelsen i sentrum ble ødelagt, britiske ammunisjons- og drivstofflagre på kaiene kom i brann og stordelen av det britiske luftvernet ble slått ut. For gulltransportens del eksploderte flere ganger bomber nær kolonnen. En gang, like før passering gjennom Åndalsnes, ble kolonnen gjenstand for et målrettet angrep med bomber og beskytning fra tyske fly. Bilene stanset, og mannskapene tok dekning – mange under kjøretøyene med gullet som skjold mot splinter og kuler. Likevel ble ingen drept eller såret under transporten, og lastebilene fikk bare mindre skader. Kolonnen ble på nært hold vitne til et bombeangrep mot torpedobåten «Trygg», som på det tidspunktet lå ved kai. Bombene falt i sjøen ved siden av skipet. Senere samme dag ble «Trygg» imidlertid truffet av en 250-kilos bombe som gikk gjennom akterskipet og skipsbunnen uten å eksplodere, og måtte settes på land ved Isfjorden. Ved fergeforbindelsen Åfarnes–Sølsnes var to ferger rekviert via fylkesmann Trygve Utheim. Overfarten startet omkring 23:30, den siste bilen rullet på land omkring 6 timer senere. Om morgenen 26. april ankom transporten Molde, etter en vanskelig ferd på veier i full oppløsning på grunn av vårbløyte og tung militær trafikk. Fire biler brøt sammen underveis, med påfølgende omlasting.

I Molde ble gullet plassert i kjelleren til Confectionsfabriken Superb, som ble ansett som den sikrest mulige plassering etter at byen siden den 24. var kommet under kontinuerlig tysk bombing. De to kistene med kontanter var allerede anbragt i Molde Sparebanks hvelv. Den 29. april evakuerte konge, regjering og sentraladministrasjon under kraftige tyske bombeangrep Molde med kurs for Tromsø. Det meste av gullbeholdningen ble tatt med ombord på den britiske krysseren HMS «Glasgow» som lå ved Storkaia. Confectionsfabriken Superb der gullet var lagret, lå i andre enden av byen, men skadene etter bombingen gjorde det umulig å transportere gullet gjennom bygatene. Istedet ble gullbeholdningen kjørt til fergekaien og fraktet sjøveien til HMS «Glasgow» ved hjelp av de rekvirerte lokalrutebåtene «Legona» og «Rovdehorn». Disse fartøyene gjorde flere turer hver mellom fergekaien og Storkaia. På grunn av det kraftige bombeangrepet måtte krysseren til slutt forlate Molde uten at hele gullasten var kommet ombord. Møre Fylkes Ruteselskaps kystruteskip DS «Driva» ble rekvirert, og de siste ti tonnene av gullasten brakt ombord mens kaien stod i brann. Ombord på «Driva» var også Einar Gerhardsen. Den 30. april måtte «Driva» settes på land ved Ramsvika på Visnes i Eide etter et tysk flyangrep. Gullet ble flyttet med lastebiler til Gjemnes, hvor det ble lastet ombord i fem fiskeskøyter fra Bud og Hustad – «Heimdal», «Bard», «Svanen», «Leif» og «Gudrun». Skippere for de fem båtene var Hans M. Inderhaug, Harald Tungehaug, Engvald Sunde, Emil Skottheim og Alfred Skottheim. Den 3. mai ankom gullet fra de fem fiskeskøytene Titran på Frøya. Gullet ble deretter lastet om i to større fiskeskøyter, «Stølvåg» og «Alfhild», med Esten Larsen og Karl Reppe som skippere. De to fiskebåtene la ut fra Inntian på Frøya 5. mai, og ankom Tromsø 9. mai.

Til England via Tromsø

Den 24. mai forlot gullasten Tromsø ombord på den britiske krysseren HMS «Enterprise». Lasten ankom Plymouth den 29. mai, og ble sendt med spesialtog til London hvor det ble oppbevart i Bank of England. I løpet av juni og juli samme år ble gullet sendt med konvoier til Canada og USA.22. juni 1940 avgikk Christian Haalands linjeskip «Ida Bakke» Liverpool i konvoi for Montreal, Canada med deler av den norske gullbeholdningen ombord. Gullet ble plassert i solide eiketønner på fordekket. Hver gulltønne var tilknyttet tre tomme tønner som flyte-element. Det var bare et fåtall av besetningen som faktisk visste hva tønnene inneholdt. Der var ellers syv passasjerer med; blant dem direktør i Nortraship; Øivind Lorentzen og Ingvald Haugen fra Norsk Sjømannsforbund. Skipet ankom trygt Montreal 2. juli 1940 hvor lasten ble losset under streng bevoktning. De øvrige skipene som deltok transporten av gullet over Atlanteren var Fred. Olsen & Co.s linjeskip «Bomma», «Bra-Kar» og «San Andres», J. Ludwig Mowinckels rederis linjeskip «Norma». Gullet ble lagret i Federal Reserve Bank of New York i New York, og i Bank of Canada i Montreal, senere i Ottawa. En mindre del (5715 unser) ble beholdt i England.

Gulltransportens betydning

At Norges Banks gull ble brakt i sikkerhet i 1940 var ikke bare et tilbakeslag for de tyske okkupantene. Det var også vesentlig for å sikre den norske regjeringen i eksil økonomisk handlingsfrihet. Britene la høsten 1940 press på den norske regjeringen for å overta gullet, men ikke minst fordi det allerede var transportert ut av landet lyktes det regjeringen å motstå Gulltransporten hadde også stor symbolsk betydning for motstandskampen, som en av få seire i aprildagene 1940. Nordahl Grieg skrev diktene Kongen og 17 mai 1940 («I dag står flaggstangen naken...») ombord på «Alfhild», og 17. mai 1940 ble diktet med samme navn kringkastet fra Tromsø radio. I desember 1940 ble fire kåserier av Fredrik Hasund om Gulltransporten sendt fra den norske kringkasteren i Boston, noe som bidro til å styrke motstandskampens mot og moral.

Etter 1945

I 1988 kjøpte mynt og seddelsamler Jan Olav Aamlid gjennom Oslo Mynthandel store deler av gullet fra gullbeholdningen fra diverse banker i USA og Canada. Aamlid kjøpte hele 100484 nordiske gullmynter for ca. 100 Mill NOK, som ble rangert i Guinness Rekordbok i 1988 som verdens største myntkjøp.  Mange av disse myntene ble igjen solgt videre til samlere og investorer. I 2004 solgte Norges Bank unna alle gullbarrene, med unntak av syv stykker som er beholdt for utstillingsformål. Gullbarrene utgjorde 90% av gullet i gullreservene. Norges Bank har beholdt 3 1/2 tonn med gullmynter som tilsvarer rundt 600.000 mynter. Norges Banks begrunnelse for å beholde disse myntene er fordi de har historisk verdi fordi de var med på gulltransporten. Imidlertid var det bare i underkant av 200.000 mynter som faktisk var med på transporten resten var depornert i utlandet på forhånd. Totalt sett bestod gullreservene av rundt 700.000 mynter. Så bare 2 av 7 mynter faktisk vært med på gulltransporten.


Kilde: Wikipedia.




Felttoget i Nord-Trøndelag