Heltinnen fra Hegra

Hegra festning ble bygget til forsvar mot svenskene og var mosegrodd og nedlagt da krigen kom i vårdagene 1940. I 23 dager holdt festningen ut. Da var det slutt på forsyningene og all videre strid var hensiktsløs. Av nordmennene skulle seks mann finne sin død på Hegra. En av krigsheltene var lotten Anne Margrethe Bang.

Anne Margrethe Bang hilder på oberst Holtermann. Foto: www.hegrafestning.no 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Artikkelen ble publisert i Trønder-Avisa 25. mai1968. Intervjuer er Jarle Veggan.

Om morgenen den 5. mai ble besetningen stilt opp, sjefen takket de utslitte karene, «Ja, vi elsker» ble sunget unisont av to hundre mannfolkstemmer og en enslig kvinnestemme. Den tilhørte 27 år gamle Anne Margrethe Bang, som hadde meldt seg frivillig. Det er hun som er «Heltinnen fra Hegra».

«Hun er krigshelt. Modig stilte hun seg til tjeneste. I sine hender tok hun de menn som granatene fant. Hun forbandt deres sar. Hun trøstet og ga nytt håp. Hun hjalp den heroiske besetningen på et dødsdømt fort til å overleve som soldater og som mennesker. Hun var kvinnen som løftet en godhetens bensinlampe i et mørke av ondskap, blod og fortvilelse. I dette ligger hennes heltegjerning Men den ønsker hun ikke selv med ett ord å streife i dag, 28 år etter Hegra. Vi sitter i hennes nydelige hjem på Kiksmarka utenfor Oslo, fru Anne Margrethe Strømsheim og undertegnede, som hverken har opplevd flyalarm eller følt bomber ryste jorden. I ansiktet ser jeg en mild mor, et livslangt smil har festet seg i øyekrokene. Det gjenspeiler, aner jeg en lykke som gjennom etterkrigsårene har trosset de legemlige skavanker som oppholdet på festningen merket henne med.

-Jeg er en av de heldige, og har hatt trygge kår a leve videre i. Tenk på dem som ga sin helse for a gi Norge en trygg fremtid i frihet og som samfunnet først i disse dager har funnet a kunne hjelpe. Det har vært en skam! Fru Anne Margrethe Strømsheim har favnen full av vennlighet, likevel kommer slike setninger ut av hennes munn med dobbel vekt.

Sinn interesse for sanitetsarbeid fikk hun i arv fra en far som praktiserte sin legegjerning i skyttergraver under den første verdenskrig. I mellomkrigsårene ble hun lotte. Det var ingen god tid å bli lotte pa. Avstanden var stor mellom dem som ville rive ned og dem som ville bygge opp. Forresten var hun ingen god lotte, om vi skal tro på hennes egne ord. Overfallet tente gnisten.

Om morgenen 9. april la tyske skip inn på Trondheim havn. Forvirringen var fullkommen. 27 år gamle  Anne Margrethe Bang var vitne til de sørgelige forsøkene på mobilisering. Det vekket til innsats. Hun meldte seg til tjeneste og hjalp til med evakuering.. Torsdag 11. april kom panikken. Det lyktes henne å bil med i en bil ut av Trondheim. Ved Singsaker fikk tre av passasjerene i bilen tynne nerver. De hadde med seg hver sin revolver med ammunisjon. Sammen med ammunisjonen ble våpnene i all hast lempet i veigrøften.

- Da rablet det for meg. Jeg klarte simpelthen ikke å se på at brukbare forsvarsmidler ble ofret bare fordi man fryktet bilkontroll. .leg grep revolverne og ammunisjonen og stappet dem i eplenikkersene. De andre trodde jeg var blitt sprø. Man ferden fortsatte. Vi passerte en kontroll ved Hommelvik, men ingen oppdaget hva jeg hadde i buksene.

Anne Margrethe Strømsheim forteller historien om Anne Margrethe Bang, ungpiken som i nasjonal iver tok vare på skytevåpen og ammunisjon, om den slitsomme marsjen i snøen for I finne de norske flygerne som hadde landet på Selbusjøen. Hun forteller om mistenksomheten hun ble møtt med, om ventetiden før flyløytnant Wilhelm Mohr ankom ved firetiden om morgenen og forklarte hvem hun var. Hun beretter om tvil og frykt, om rykter og håp. Hun var tom for søvn men full av innsatsvilje. Men hvor kunne hun hjelpe til? Av distriktslegen fikk hun rade på at man ventet kamper ved Ingstadklev fort, Hegre festning, hvor major Hans ReidarHoltermann holdt på å mobilisere en norsk styrke. Folk forbereder seg på strid. Kun av dem slår armene omkring den unge kvinnen som tilbyr sin hjelp: Bli hos oss, ber stemmen. Vi har jo ingen sanitetssoldater. Og Anne Margrethe Bang ble.

 Tyskerne beleiret fortet. Bombardementet begynte. Lidelsene. Under det første sammenstøtet falt en norsk offiser og fire menige. Mange hadde skuddsår. Anne Margrethe Bang tok seg av de sårede. Nå fikk hun anledning til a praktisere hva lottetjenesten hadde lært henne og hva hun hadde snappet opp på sin fars legekontor. Men oppgaven syntes håpløs for de to legene og den unge lotten. Sanitetsutstyret var hva man kunne finne i farten. Tomme kjeksbokser gjorde tjeneste som bekken. De hardeste skadede fikk de seks-syv feltsengene man disponerte.

Andre måtte ligge på halmmadrasser som snart ble gjennomtrukket avvann fra vegger og tak eller på gulvet. Hun beretter om flygernes spontane pengeinnsamling da det ble klart at man trengte blodtransfusjonsapparater. Ltn. Mohr fløy over til svensk side av grensen og fikk ordnet med innkjøp av apparater, som ble sendt med tog fra Storlien, men som dessverre ikke kom fram til Hegra stasjon før den ble okkupert av tyskerne. Hun forteller om bondekvinnene som laget bandasjer av sine laken, om pleiehjemmet som i hast ble gjort om til nødsykehus, om forberedelsene til blodbad. Så lyder ropet: Tyskerne kommer! Major Holtermann og hans verdifulle opplevelse. Det har gitt meg hjelp til å huske. Man kan tilgi, men man skal ikke glemme. -På Hegra opplevde jeg en takknemlighet, en fantastisk hjelpsomhet som det ikke er gitt alle mennesker å møte. Jeg ble ofte kalt til kanonstillingene og skyttergravene når det var tilløp til oppgivelse og panikk. Som sanitetskvinne ble jeg oljen som dempet bølgene. Karene ville ikke vise seg feige i mitt nærvær. Flere av guttene stakk til meg små brev med hilsen til kjente. En gutt kom med noen ord til sin kjæreste. Øynene var vemodige da han rakte det fram. Jeg forklarte ham så rolig jeg maktet at vi alle var i samme båt. Kommer jeg herfra, så kommer du det også. Det hjalp. Jeg har aldri sett et så lykkelig smil som hos denne karen da det gikk opp for ham at det var a overleve vi skulle. De var alle villige til å ofre det de eide. To av soldatene påtok seg a danne en observasjonspost for Hegra-kanonene, som var helt uten siktenudler. De la på telegrafstasjonen og sendte telefoniske meldinger helt til tyskerne inntok huset. Da firte de seg ned fra et vindu og kom seg unna. Karene het Heidenstrøm og Per Berg. De gjorde en flott innsats.

En såret trelastarbeider, Ludvig Buland, som med stort blodtap og ufattelige smerter gråt fordi han skulle ligge oss andre til byrde. Da han måtte gi fra seg kappe, gevær, hjelm og patron-eske til kamerater som trengte det bedre, ba han om at vi skulle sende bud på hans seksten år gamle sønn slik at han kunne overta og fullføre det som faren ikke hadde greid. Dette var en mann som kanskje skulle dø. Jeg fattet det nesten ikke.

Han var villig til a ofre sin eneste sønn for det han trodde på. Dette kunne gi dagens militærnektere noe å tenke på - disse som har fått en innstilling under påvirkning og som tror det er idealisme, disse som forveksler pasifisme med mot. Det er hva jeg kaller feighet, det er å gjemme seg bak andres rygg. Det er farlig å neglisjere Forsvaret. I 1940 viste tyskernes regnestykke at det ikke skulle bety noen risiko å angripe Norge. Ingen må ødelegge det vern som vi nå i etterkrigsårene har bygget opp omkring var frihet. Nok gikk liv tapt sist. Ingen skal heller fortelle meg at norsk ungdom blir robotsoldater, redskaper som utnyttes av makthavere. Norsk ungdom er medmenneske. Og det er som medmennesker at vi kvinner må bidra. Vi kan ikke forlange trygghet uten a yte noe. Det er en av tankene bak lottebevegelsen.

I dag skrives det så mye om nyordning med sosialtjeneste for unge kvinner. Hvorfor setter man i gang noe slikt, når man har lottevirksomheten hvor det sosiale arbeid i programmet er likestilt med arbeidet for Forsvaret? Her har man allerede et gjennomarbeidet apparat som også virker på den sosiale sektor. Jeg skulle ønske at alle unge gutter appellerer til sine søstre og sine venninner om å slutte opp om lottebevegelsen. Jeg synes det ikke er fair av kvinnene å la mennene være alene om ofrene. Vi kvinner kan gjøre utmerket tjeneste som lotter, et arbeid som kan gi nytte og glede - også i det sivile liv.

Jeg er bare en kvinne, men jeg kan ikke se på at Forsvaret skal gå i oppløsning. Det nytter ikke å bygge opp et forsvar i en nødsituasjon. Noe av det blodigste og mest brutale som kan tenkes er å slippe utrenede gutter ut mot en veltrenet og velutstyrt fiende. Det var det som skjedde på Hegra og mange andre steder. Likevel strømmet karene til for a få å være med i kampen, skytterlagsfolk, bygutter, skogsarbeidere og bønder. Mange matte avises fordi man hverken hadde våpen eller utstyr til dem. Holtermanns plan var å fortsette mobiliseringen på Hegra, mens vi ventet på unnsetning av forsterkninger nordfra. Men det skulle bli en lang beleiring.

Tyskerne hamret løs på oss med fly og artilleri. Alle bygninger omkring festningen ble ødelagt, men på selve festningsanleggene hadde de tyske granater mindre virkning. Tyskerne presset. Vi fikk fire timers frivakt i døgnet. Det var gjerne fra midnatt til klokken fire.

De usunne forholdene hadde snart sin virkning på guttene. De hostet til de kastet opp. Mange pådro seg tuberkulose. Selv i dag snakker folk i Nord- Trøndelag om Hegra-hosten. Mat var det lite av. Skipatruljer måtte bryte gjennom fiendens rekker for å skaffe mat. Det gikk på et vis. Etter en tid forsvant lyset. Vi manglet petroleum. Vi famlet oss fram i mørke.

Peisrøyken sved i øynene. Sa ble vannledningen brutt, men det problemet ble løst da vårløsningen satte inn. Patruljer var ute og hentet syke og sårede. De hardest sårede måtte vi sende ut av festningen for forsvarlig behandling under en våpenstillstand som skyldtes at vi hadde fått en såret tysker inn på festningen. Etter at forbindelsen med sykehuset i bygda var brutt, måtte vi stole på at de sivile ville ta seg av dem som ble brakt ned.

Den sårede tyskeren var livredd. Han våget ikke å drikke melken vi ga ham. Men jeg gjorde ham oppmerksom på at han var blant nordmenn. Vi gjorde ingen forskjell på sårede. Etter hvert fikk han en tiltro til oss. Han avslørte seg som et menneske. En gang oppdaget jeg at han grat.

Jeg hadde fatt nyheten om at noen av mine gamle venner var falt.  - Weine nieht Sehwester, sa han for å trøste. So ist das Leben. Det gjorde inntrykk på meg. Ellers oppdaget vi en tysk eske med sjokolade tilsatt heroin. Noen av våre folk hadde sett tyske soldater som formelig danset inn mot den norska ilden. Vi skjønte sammenhengen. Det var denne tyskerens vitneutsagn som hjalp meg da vi senere overga oss og ble tatt til fange. De tyske artilleri-postene hadde sett meg i feltkikkertene iført grønn soldatuniform og kryssbandolær. Disse effektene hadde jeg fått for ikke å fryse i hjel. Tyskerne hadde oppfattet meg som soldat. Mine kamerater ble brutalt behandlet etter overgivelsen. Men tyskerne klarte ikke å kue dem. Senere kom jeg 1 forhør. Tyskerne skjønte ikke hvordan vi hadde klart å forsvare oss med de våpnene vi overga; de trodde vi hadde gjemt unna store mengder. Forhøret fant sted i mitt gamle hjem, Kongens gate 20 i Trondheim som da var tatt til Gestapo-reir. Offiseren som forhørte meg ville vite hvor mange av oss som var kommunister. Jeg svarte da «at vi ikke diskuterte politikk; for en gang skyld var vi nordmenn enige. Jeg henviste til «Mein Kam» hvor det står at den nasjon som ikke makter å forsvare seg, ikke fortjener å overleve.

Jeg sa til gestapisten som hadde tatt mitt hjem at vi alle var nordmenn i den situasjonen. Og vi var enige om en ting: Å slåss mot dere! Det kunne han ikke fatte.

Barmhjertighetens engel fra festningen som holdt lengst. Fru Anne Strømsheim har favnen full av vennlighet. Et livslangt smil har festet seg i øyekrokene. Denne kvinnen er Hegras Florence Nightingale».

Felttoget i Nord-Trøndelag