Grenseløs skuffelse!

26. april: I den norske brigadens meldinger om trefningene trer det fram et bilde av de engelske allierte som ikke trenger noen kommentar..

Tysk speiderfly over ruinene i Steinkjer.  

Felttoget i Nord-Trøndelag

Wilhelm Dege (1910-1979) kom til Trondheim 19. april som soldat og tolk for de tyske okkupasjonsstyrkene. Han var utdannet innen geografi og geologi, og hadde sine norskkunnskaper fra årelange ekspedisjoner til Spitsbergen på slutten av 1930-tallet. Han fulgte den tyske fremrykkingen fra Trondheim og gjennom hele Nord-Trøndelag til nordlandsgrensen. Dette er første gang hans dagboknotater fra boken «Von Oslo bis zum Polarkreis» offentliggjøres på norsk:

25 april ga brigaden følgende melding til den franske øverstkommanderende Audet: De engelske troppene som lå foran vår front, var helt kampudyktige og ble sendt tilbake til Namsos. Enhver som kjenner nordmennenes stolthet over England, kan forstå hvilken grenseløs skuffelse som skjuler seg bak disse ordene. Fronten blir nå stort sett besatt av nordmenn og franskmenn. Også disse er tyskerne tallmessig overlegne, nemlig ti ganger så mange.

Alliert enighet

Som allerede nevnt  blir det en alliert enighet om planer for en offensiv mot Steinkjer og Trondheim. Med den franske kommandanten får man i det minste i stand et samarbeid, noe som fullstendig manglet hos engelskmennene, ja, det virket som om det ikke engang var noe ønske om det. Desto større er kravene som de allierte sender over til dem som de skal beskytte. Jernbaner, veier, transportmateriell og biler skal stilles til deres disposisjon. Det blir stilt krav om leger, sanitetspersonell og feltsykehus, eller de blir ganske enkelt rekvirert. Bare til franskmennene blir det levert 13000 matporsjoner. Fordi bilene som trengs til dette, ikke kommer tilbake, må ytterligere leveringer innstilles. På den annen side mislykkes alle forsøk på å få tak i ammunisjon og de mest nødvendige våpen fra de allierte. Den norske ledelsen holder imidlertid fast ved tanken om en offensiv. Sammen med de franske alpejegerne vil man innta Steinkjer i et omfattende angrep, man vil åpne veien til Trondheim, og festningen Agdenes, som behersker innseilingen til Trondheimsfjorden, skal angripes både fra sjø og land. Dette skal sørge for det store vendepunktet i felttoget.

Den 26.april satte derfor den norske kommandoen i samarbeid med den franske øverstkommanderende, general Audet, opp sin plan om et angrep mot  passasjen i Steinkjer.

Betegnende nok var det nordmennene og franskmennene som her tok på seg hovedbyrden i kampen, mens det kun var sterke stillinger ved Hjellbotn og Malm som kunne overlates til de engelske ”befriere” og ”beskyttere” av Norge.

Dege skriver videre at den 25.april startet ordonnansoffiser "løyitnant G" ut på en lang flytur over området Steinkjer-Grong-Namsos. Den 26. april fortsetter rekognoseringsrunden og de tyske pilotene og treffer noe som de i utganspuntet tror er et tysk fly:

Men så! – Plutselig avvek flyet de fra sin vanlige kjedeformasjon, plasserte seg bak hverandre, ga full gass og kom susende mot det tyske flyet med "løytnant G". Flygerne lo rått, også O1. Maskingeværene ble klargjort. Men nå jaget allerede fly etter fly mot dem. Lysspor-ammunisjonen fra fiendens maskingevær vislet rundt Herkules 115-flyet. Men man la ikke merke til noen treffere.

Britisk jagerfly

Engelskmennene dreide av så snart de var på høyde med propellene på det tyske rekognoseringsflyet for ikke å komme innenfor rekkevidde av våpnene i fronten. I mellomtiden hadde også den tyske piloten gitt full gass, og i spiralbevegelser satte han kursen mot et beskyttende skydekke. Men ennå var ikke He 115-flyet inne i skyene, og engelskmennene, som nå var tydelig gjenkjent som jagerfly av typen Blackburn-Skua, var i gang med sitt andre og tredje angrep. Det var en kinkig situasjon. Men ingen mistet selvkontrollen. For flygerobservatøren var en slik luftkamp ikke noe nytt, og han sa med stor sinnsro: ” Hvis vi har flaks, går det bra. Går det ikke bra, så fyker vi ned i grantrærne der nede.”

I kamp

Så var engelskmennene igjen der! Lysspor-ammunisjonen hadde stadig mer kurs mot det tyske flyet. På vingene spratt det opp små knopper som så ut som utsprungne tulipaner. Kulehull! Ilden fra engelskmennene var godt innsiktet. Internkommunikasjonen  fra hodetelefon til hodetelefon sviktet. Den var skutt i stykker. Men ennå ga ikke piloten og besetningen opp kampen. Skyene som skulle redde dem, kom stadig nærmere. Radiotelegrafisten fyrte av magasin etter magasin mot og etter engelskmennene. Men før de nådde fram til skyene, fulgte det tredje angrepet. Tulipan etter tulipan spratt opp fra vingene. Men så forsvant He-115-flyet ned i et mektig skydekke: Den ulike kampen var over. Ingen var skadet, men radiotelegrafisten hadde fått grepet på maskingeværet skutt i stykker mens han hadde det i hånda.

Flyet i orden

I et kvarter krysset flyet fram og tilbake inne i skyene. Så dukket det fram et eller annet sted over det svære Snåsavatnet. Piloten fór i rasende fart rett ned de 1200 meterne mot vannoverflata for å se om flyet hans fortsatt helt lot seg manøvrere. Det var fremdeles i orden. Da dreide det av mot sør en gang for alle for å bringe de viktige observasjonene til Trondheim. Fremdeles samme natt ble det foretatt ytterligere rekognoseringsflygninger. Jernbanetrafikken rundt Grong hadde ennå ikke avtatt.

Felttoget i Nord-Trøndelag