Den sørgeligste dag i Steinkjers historie.

- og så kom søndag den 21. april 1940. Den sørgeligste dag i Steinkjers historie, og den værste dag jeg og andre Steinkjerfolk forhåpentligvis noen gang får oppleve.

Steinkjer under angrep 21. april 1940. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Denne øyenvitnebeskrivelsen skrev Birger Jørstad til sin søster den 6. juni i 1940. Hans sønn Tor Jørstad har velvillig gitt oss tilatelse til å gjengi Birgers brev:

Og så kom søndag den 21. april 1940. Den sørgeligste dag i Steinkjers historie, og den værste dag jeg og andre Steinkjerfolk forhåpentligvis noen gang får oppleve.

Bombet uavbrutt i flere timer

Byen var da altså godt besatt med engelske tropper, som merkverdig nok iikke hadde ordentlig antiluftskyts med seg, og da de tyske flyene begynte sine angrep om morgenen, kunde de operere helt uten motstand. Det ble bombet uavbrudt i flere timer fra mange maskiner – visstnok 12-14 stykker – og hvordan det gikk med byen kan du nok tenke deg bedre enn jeg kan beskrive. Men heldigvis gikk det ingen menneskeliv tapt under selve bombingen. Jeg oppholdt meg på Nordsihaugen hvor vi hadde flyttet kontoret til Westviks villa, da vi fant det for risikabelt å være der vi var før, i nærheten av broene.

Nordsia i lys lue

Men angrepet begynte pussig nok akkurat derover. Det falt bomber tett i tett i strøket der i skogen rundt museet og i strøket fra elven og oppover. Det var mange mennesker der og at ingen ble drept eller såret anser jeg bare som et rent under. Det huset vi holdt til i fikk også en fulltreffer. Det var to mann igjen der da –jeg hadde kommet meg opp i skogen – men også de berget pussig nok. På et øyeblikk stod så hele Nordsia i lys lue, og straks etter brant det også flere steder på Sørsia. Det ble nå en liten pause i bombingen og jeg trodde at faren var over for denne gang.

Hentet ski og ryggsekk

Jeg sprang da inn på kontoret igjen, men da jeg fant det forlatt, besluttet jeg å springe på Sørsia og ta på meg skiene og hente rygsekken. Disse ting hadde jeg nemlig stående ferdig og ryggsekken var pakket. Jeg vilde så ta veien oppom Skjefte og sammen med Åsbjørg, som hadde holdt til der et par netter – flykte oppgjennom Ogndalen. Jeg sprang ned losjebakken og over brua. Da brant Nordsia helt til og med farver Bergs gård. Da jeg var midt på brua, som altså ennu stod, kom det et fly og kastet bomber der. Jeg kastet meg ned i kjelleren til Rolf Hansen, som var ombygget til et såkalt bombersikkert rum. Den var dørgende full av engelske soldater, så noe særlig sikkert fant jeg snart ut at det ikke var der. Og huset ristet og deler av murene falt ned, så det med bombesikkerheten skjønte jeg også var bare så som så.

Gjorde meg klar til å dø

Jeg lå der en liten stund – forresten den værste stunden jeg hadde hele dagen. Da gjorde jeg meg virkelig ferdig til å dø, så sikker var jeg på at min siste time var kommet. Men det gikk da. Det ble ingen treff på huset - som uten tvil var det flyet bombet etter, og litt etter sprang jeg oppover byen. Det er vel unødig å fortelle at det ikke fantes en hel vindusrute i byen da. Varer og lignende var blåst ut gjennom forretningsvinduene og lå utover gatene, og det brant flere steder. Da jeg kom hjem, kastet jeg vinterfrakken av meg i vedskjulet, tok skiene og ryggsekken og strøk av gårde. Folk fantes det ikke i byen, da med undtagelse av noen få brandmannskaper som nærmest stod og så på hvor håpløst det var å bekjempe ilden. Men det brente ikke i Øverbyen på Sørsia ennu, så det så forholdsvis fredelig ut da jeg så Heglegården for siste gang. Den gården hvor jeg og alle de andre har hatt så mange gode dager.

Flyktet via Skjefte

Da jeg var på vei oppover til Skjefte begynte bombingen for alvor igjen, og hele byen brann snart. på Skjefte traff jeg Åsbjørg, som sammen med de andre deroppe hadde flyktet ned til plassene bak Øverskjefte. Vi tok så veien gjennom Ogndal sammen med hundreder av andre og fikk losji på Stenseng hvor vi altså bodde som flyktninger til den 5. mai. Da ble kontoret opprettet igjen, da Trøndelag var helt besatt område.

Så ødelagt som noen by kan bli

Ja, dette er en meget dårlig beskrivelse, det ser jeg nu når jeg leser det igjennem, men det er vel av de ting som ikke kan beskrives tror jeg. Ja, Steinkjer er altså så ødelagt som noen by kan bli. Det som står igjen er bare husene utover Finmarka, i Furruskogen, og på Nordsihaugen (Nilsen hus og den rekken bortover samt Mølleveien).

Desuten står stasjonen, skolene og Sannanbyg. Resten eksisterer simpelthen ikke. Det finnes intet tilbake annet enn murstein og jern. Og alle mistet alt de eiet. Bare litt klær fikk de aller fleste reddet med seg. Det er likedan med alle sammen..

Felttoget i Nord-Trøndelag