Mange versjoner av sannheten

Kampene på Verdalsøra 21. april 1940 Om de tyske tropper og hvorfor Veita ikke ble bombet

Jagerne "Paul Jacobi" og "Theodor Riedel" skulle være flankestøtte for de framrykkende troppene. Bildet viser "Paul Jacobi". 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Innledning

Tyskerne angrep Norge 9. april og skaffet seg raskt et fotfeste. I Trøndelag skjedde dette ikke minst gjennom befestningen av Trondheim og gjennom at Værnes ble overgitt, begge deler uten noen form for motstand. Trondheim ble tatt uten at det ble løsnet ett skudd.

I Trøndelag ble den tyske frammarsjen nordover blant annet påvirket av at flyplassen på Værnes nærmest var ubrukelig for tunge fly på grunn av teleløsning og på grunn av at Beitstadfjorden var islagt. Det akutte problemet med Værnes ble løst ved at Jonsvatnet ble hovedflyplass inntil isen brakk opp 22. og 23. april (Pettersen, 1998).

 På Verdalsøra arbeider lensmann Suul aktivt for å få de militære til å sette opp forsvar som kan stoppe tyskerne ved Verdalselva. Motormitraljøseeskadronen av Dragonregiment 3, med 162 mann og 6 mitraljøser, blir satt til å bevokte broene (Hauge 1978). I disse troppene inngikk også 4 maskingeværlag. Fenrik Alf Tiller, som var sjef for 2. tropp og hadde ansvar for forsvaret av jernbanebroa, forteller at lensmannen gir Ole P. Walberg i oppdrag å underminere og sprenge jernbanebrua. Han iakttok at Walberg gjennomførte oppdraget. Sprengningen som skjedde 14. april, var meget kraftig og medførte at metallbiter falt ned rundt de norske troppene som hadde gått i dekning. For å hindre at Walberg, som var sivil, seinere skulle kunne oppfattes som illegitimt stridende, blir han ikke nevnt i de offisielle militære rapporter om sprengningen.

Den 18. april nærmer tyske tropper seg Verdal for først gang. De trekker seg imidlertid tilbake etter å ha konstatert at bruene over elva var befestet. Den 19. april observeres tyske marinefartøyer utenfor Skånes og Trones. Samme dag utsteder Føreren ordre om at alle norske byer som var besatt av eller benyttet som støttepunkter for engelske tropper, skulle bombes skånselsløst. I Nord-Trøndelag fikk Steinkjer og Namsos raskt merke følgene av denne ordren.

Natten 21. april starter tyskerne frammarsjen nordover. Noen kommer med tog mot Verdal, andre med båt til Trones og Kjerknesvågen. Denne morgenen blir også Namsos bombet. Det tyske angrepet nordover fulgte blitzkrieg-oppskriften med konsentrerte angrep i et samvirke mellom hær, marine og flyvåpen. Tyskerne disponerte denne morgenen ved siden av soldater og artilleri, stupbombere Junker JU-87 og bombefly Heinkel HE-111 fra Værnes og Jonsvatnet, samt en rekke marineskip på fjorden. Jagerne Paul Jacobi og Theodor Riedel skulle være flankestøtte for de framrykkende troppene.

Angrepet mot Verdal var planlagt som en knipetangsmanøver. Den ene kjeven i tanga var tyske tropper som kom sørfra med tog til Grav-brua. Den andre kjeven i tanga var tropper landsatt på Trones og som skal angripe Øra nordfra. I den tyske beretningen om dette, fortalt av den tyske kompanisjefen Dittrich (se Østby, 1963), fortelles at syd-gruppen består av 2. kompani, mens nord-gruppen var 3. kompani. Videre fortelles at for syd-gruppen følger 1. tropp veien, mens 2. tropp går til venstre for jernbanen. Som støtte har de en mitraljøse tropp, samt 3. tropp som reserve.

Oberst Getz som var øverstkommanderende for de norske troppene i Nord-Trøndelag, skriver i sin fektningsrapport:

Detaljene i det som skjer på Verdalsøra og Mela i morgentimene 21. april 1940 er beskrevet av Morten Veimo i ”Verdalsboka, Krig – okkupasjon – motstand”.  

Militært sett var ikke det tyske angrepet mot broene helt perfekt, nord-gruppen var forsinket. Den skulle ha ankommet  Verdalsøra ca 06.00, men var ikke til stede før ca. kl. 07.30. Dermed ble knipetangseffekten redusert. For syd-gruppen betydde dette at de måtte rykke fram langsomt og metodisk. Fenrik Alf Tiller bekrefter dette og sier tyskerne var særdeles flinke i sprangvis framrykking fra ett skjulested til det neste. Den tyske framrykkingen ble også forsinket fordi at de (feilaktig) trodde at det var norske snikskyttere i husene på vestsiden av broen. Husene ble derfor brent. De to norske som ble drevet ut av huset til Anna Fikse, ble i denne situasjonen trolig oppfattet som snikskyttere og på grunn av at de var sivile, også som illegitimt stridene. Denne tyske situasjonsoppfatningen kostet dem trolig livet.

I det den tyske nord-gruppen observeres ved Nestvold, trekker de norske seg tilbake mot Stiklestad. På grunn av uklarheter i denne fasen ender sersjant Fridthjof Hansen og hans menn i intense nærkamper med tyskerne. Dette koster to nordmenn livet og at ytterligere seks soldater blir skadet (Veimo, 1987). De nærkampene som utspant seg i forbindelse med den norske tilbaketrekningen gjennom Øra, kan trolig karakteriseres som noe av de mest intense og heltemodige som norske styrker stod for i Nord-Trøndelag i aprildagene 1940. Til tross for denne innsatsen, i det den tyske nord-gruppen ca 07.30 når veibrua, lukker tanga seg og broene er erobret.

Det som gjenstår som meget uklart etter disse begivenhetene er, hvem var tyskerne og hvor store var deres tap? Dette vil vi her forsøke å besvare eller i det minste belyse.

Sagn og kilder

Etter dramatiske hendelser av den typen en her står ovenfor vil det i ettertid alltid være mange versjoner av ”sannheten”. De som var deltagere, de som kom til i ettertid og de som har hørt om begivenhetene, vil ha sine versjoner. I tillegg kommer at den politiske og militære ledelse ønsker å framstille slike begivenheter i et best mulig lys, noe som er en viktig del i alle lands krigspropaganda. Det blir derfor ofte opp til ettertiden å se nærmere på detaljene i krigens historie.

Betyr det at en ikke kan stole på øyenvitne og samtidsberetninger i krig? Nei, men de må forstås ut fra grunnleggende vansker med å observere krigens gang, noe som av den mest berømte krigsteoretiker Carl von Clausewitz, blir omtalt som krigens tåke (the fog of war). I denne tåken inngår som en meget viktig faktor at soldater under krig er utsatt for ekstremt stress, noe som uvilkårlig påvirker vår oppfatning av situasjonen. Sentralt her er at en får tunnelsyn (dvs. en mister oversikten ved å fokusere på enkeltting), tidsopplevelsen strekkes ofte, enkelte sterke inntrykk forsterkes og kan seinere bli del av mareritt og tvangsforestillinger.

 For å kunne skrive en noen lunde riktig historie, må en derfor om mulig bruke ”objektive kilder”. Problemet er bare at disse kanskje ikke finnes eller ikke er tilgjengelige.

Det følgende er skrevet på grunnlag av nytt kildemateriale som ble reddet fra flom (og derigjennom funnet) på Persaunet leir i Trondheim i 1991. Materialet bestod i tyskernes egne oversikter over falne i midtnorge under andre verdenskrig. Materialet ble systematisert av kaptein Erling Vogstad i 1992 under tittelen ”Den  tyske soldatkirkegård på Havstein i Trondheim”.


Hvem var tyskerne?

Det har vært vanlig å anta at det var et Bergjeger regiment som angrep nordover fra Stjørdal og Trondheim mot Verdal og Steinkjer. Østby (1963) og Hauge (1978) mener det var Bergjeger regiment 130 som var angriperne. Dette refereres også av Veimo i Verdalsboka fra 1987. Pettersen (1998) kan imidlertid ved studier av tyske krigsdagbøker slå fast at det var Bergjegerregiment 138 under ledelse av Huptmann Edgar Alker som ledet an i angrepet mot Steinkjer. Dette stemmer også med de tyske tapslistene (Vogstad, 1992). Men var det også disse som angrep Verdalsøra? 

En sikker kilde med relevans for dette spørsmålet er det bilde som ble tatt av Ingvald Suul av to tyske krigsgraver etter at kampene var over. Disse gravene var i furuskogen ved gamlehjemmet på Mela. Ved å forstørre opp det originale negativet, kommer første overraskelse ved at en på det ene korset kan lese to navn. Med andre ord, de to tyske gravene innholder tre tyske soldater. Dette viser seg å være:

Fra den tyske tapslisten går det fram at dette er soldater fra Infanteriregiment 359. De to første er i følge listen fra 2. kompani, Doering fra 1. og Schuler fra 2. tropp. Möhle kom fra 3. kompani 2. tropp.

Dette er informasjon som passer med den tyske beretningen fra kompanisjefen Dittrich om kampene gjengitt i det foregående. Muligens kan en av dette lese at det falt en soldat fra 2. kompanis 1. tropp ved veibroa og en soldat fra 2. kompanis 2. tropp ved jernbanebroa. Den tredje fra 3. kompani døde trolig av skader han pådro seg under kampene på Øra-sida av broa. Dette er imidlertid ikke annet en spekulasjon inntil en har fått studert krigsdagbøkene til IR 359.

Av dette kan en imidlertid med stor sikkerhet slutte at Verdalsøra 21. april ble angrepet av soldater fra 2. og 3. kompani fra IR 359, mens det var Bergjeger regiment 138 som gikk i land på Kjerknesvågen og som ledet an i angrepet mot Steinkjer og Snåsa. Ut fra tapslistene er det overveiende sannsynlig at offensiven videre nordover også skjedde med støtte fra soldater fra IR 359.

Hvor mange tysker falt?

De tyske tapene på Verdalsøra 21. april har vært anslått til alt fra 2 til ca 200. Det er på grunnlag av det foreliggende materialet ikke mulig å fastslå det eksakte tallet på tyske falne på Verdalsøra på grunn av at de tyske tapsoversiktene for 21. april og de påfølgende dager er ufullstendig utfylt. Problemet er at stedsangivelsene for hvor soldatene falt delvis mangler. Ser en imidlertid på de totale tapene for de enheter som var med i kampene mellom Verdalsøra og Tiltnes (Snåsa) i perioden 21. april til 28. april, ser en at tyskerne mistet 11 mann. Av disse omkom en fra IR 359, 3. kompani (Otto Kempe, født 24. oktober 1920), i en ulykke 22. april.


Dato

IR359/2.komp.

IR359/3.komp.

Bergjeger reg 138

Kamper/trefninger

21.4.1940

3


1

Verdal, Vist

22.4


3


Vist

24.4

1


2

Lein, Binde

28.4

1



Tiltnes


Tabell over tyske tap for IR 359 (2. og 3. kompani) og Bergjeger regiment 138 i Nord-Trøndelag 21. – 28. april 1940 (Vogstad, 1992)

           

Av de 10 falne tyskerne vet en at 3 falt på Verdalsøra og at 2 soldater fra Bergjeger regiment 138 i følge de tyske listene falt 24. april ved Lein gård, Sunnan, Steinkjer. Hvor de andre 5 soldatene falt, kan en ikke fastslå uten for eksempel tilgang til kompanienes krigsdagbøker. I og med at en nå vet hvilke regimenter og kompanier som var involvert, er dette nå en mulig oppgave.

 Ut fra dette er det imidlertid overveiende sannsynlig at 3 tyskere falt i kamp på Verdalsøra 21. april 1940. Dersom en forutsetter at IR 359 ikke hadde noen tap andre steder i Nord-Trøndelag (Vist, Binde og Tiltnes) disse dagene, kan en øke dette tallet til 7, noe som imidlertid synes høyst urimelig tatt i betraktning omfanget av kampene ved Vist og Tiltnes. En må her også ta i betraktning at det var tysk tradisjon å begrave de falne ved kampstedet.

Påstander om at tyskerne skulle prøve å skjule større tap på Verdalsøra er også høyst urimelige. En må her ta dimensjonene av en verdenskrig i betraktning. I en amerikansk rapport (Lindemann, 1997) betegnes således Wehrmacht’s tap under erobringen av Norge (dvs. Weserübung) som helt ubetydelige. De tyske tapene angis noe ulikt i ulike kilder, men var mellom 1300 og 1700 mann. Til samme tid mistet de i angrepet på Norge ca 2400 mann på sjøen. I mai 1940 er de tyske tapene i krigen totalt sett på ca 22000 mann. I dette perspektiv blir det litt meningsløst at tyskerne, eventuelt for ikke å tape ansikt, skulle prøve å skjule tap på noen 10-talls soldater i Nord-Trøndelag.

At det opereres med svært store og overdrevne tapstall for tyske tropper i lokale fortellinger om kamper med norske styrker i 1940, er heller regelen enn unntaket. At en skulle finne dette i forbindelse med kampene på Verdalsøra 21. april 1940, er derfor ikke noe bemerkelsesverdig. Vanligvis forklares diskrepansen mellom mer reelle tall og lokale versjoner med at tyskerne i hemmelighet fraktet bort falne på lastebiler eller i lukkede tog. Det finnes ingen eksempler på at slike historier er beriktiget.

Tapstall og tysk strategi

Når det har blitt hevdet at 30, 50 eller endog 200 tyskere falt på Verdalsøra 21. april 1940, kan dette bare gjøres dersom en ser bort ifra tyskernes strategi med å samordne ulike stridskrefter. Hadde de tyske troppene møtt vesentlig motstand, ville de utvilsomt ha tatt i bruk det tyngre skytset de disponerte. Det var for det første, i følge Veimo (1987), utplassert artilleri ved Rinnan stasjon. Videre hadde de tyske troppene tilgang til flystøtte i form av JU-87 stupbombere og HE-111 bombefly. Sist, men ikke minst, kunne tyskerne tilkalle bistand fra sin flankestøtte, dvs. skipsartilleri fra jagerne på fjorden.

At det tunge skytset ikke ble tatt i bruk skyldes mest trolig at en ikke så behov for dette. Her må en også ta i betraktning at de to tyske mitraljøsenes som IR 359, 2. kompani hadde med, hadde svært stor ildkraft i forhold til de norske Colt- mitraljøsene. De tyske mitraljøsene satte en alvorlig støkk i nordmennene når de åpnet ild over elva, sier fenrik Alf Tiller. Han anslår at tyskerne hadde tre ganger høyere skuddfrekvens på sine mitraljøser enn de norske. I tillegg kommer at presisjonen på de tyske våpnene var langt bedre enn de norske. I følge kaptein Dittrich, var de to tunge mitraljøsene de fikk plassert på elvekanten tilstrekkelig til at den tyske syd-gruppen dominerte Ørasida av elva.

Når det lokalt spøkefullt har vært hevdet at Veita ikke ble bombet fordi tyskerne trodde det allerede var bombet, så er det ut fra det foregående trolig også andre medvirkende faktorer til dette. For det første var Førerens ordre av 19. april, at det var de engelske støttepunkter i Norge som skulle bombes skånselsløst. Verdalsøra ble ikke oppfattet som ett engelsk støttepunkt, selv om engelskmennene var i området. For det andre oppfattet ledelsen for 2. kompani IR 359 at de hadde kontroll over situasjonen. Skipsartilleriet som utgjorde flankestøtte fra fjorden kunne lett ha lagt både Veita og Øra i grus, men ble ikke benyttet. For det tredje hadde de tyske soldatene, bl.a. gjennom sine soldathåndbøker, blitt inngitt et særdeles positivt syn på Norge og nordmenn. Dette kan ha bidratt til at overdreven maktbruk ikke kom på tale. Kort sagt, oppdraget for tyskerne som kom til Verdalsøra denne april morgenen var å ta broene, dette kunne gjøres uten å bombe Veita (igjen).

Ingvaldsen, R.P. & Pettersen, J.B. (2004): Kampene på Verdalsøra 21. april 1940. Verdal historilags skrifter, 32, 188-195.


Kilder

Getz, O. B. (1940) Fra krigen i Nord-Trøndelag 1940, Fektningsrapport, Aschehoug, Oslo

Hauge, Andreas (1978) Kampene i Norge, Bind 1, Drevers Forlag, Oslo

Lindemann, T. F. (1997) Weserübung Nord: Germany’s invasion of Norway, 1940, The Research Department, Air Command and Staff College, USAF

Pettersen, Jan Blom (1998) Luftmakt i det nordlige krigsteater, Hovedoppgave i Historie, NTNU, Trondheim,

Østby, Gudbrand (1963) Krigen i Norge 1940, Operasjonene i Nord-Trøndelag, Gyldendal, Oslo

Veimo, Morten (1987) Verdalsboka, Krig – Okkupasjon – Motstand, Verdal

Vogstad, Erling (1992) Den tyske soldatkirkegård på Havstein i Trondheim, Trondheim


Vi takker Alf Tiller for å ha bidratt med førstehåndsinformasjon som er gjengitt i det foregående.

Felttoget i Nord-Trøndelag