- Ba oss opptre fornuftig

Frivillig lotte Åse Ericson forteller i sin dagbok om kapitulasjonen og ventingen på å bli internert på Steinkjersannan.

Geværskadron har kapitulasjonsoppstilling på Svarva Nedre. Fenrik Marken i forgrunnen. Foto: Ivar Stamnes/Eggevandring. 

Åse Ericson i 1945. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Åse Ericson (født Austad) var født i 1921 og deltok som frivillig lotte i felttoget i 1940. I 1994 fikk hun skrevet ned hvordan hun som 19-åring opplevde de dramatiske dagene i april 1940:

Dette er del tre av dagboken til  Åse Ericson.
Første del ble publisert 11. april - andre del 17. april.

4. mai kom det beskjed om kapitulasjon. Mange likte dette dårlig og ville ha fortsatt kampene. Jeg husker obersten talte på jordene ved Svarva og ba oss opptre fornuftig.

De første dagene var det mange som benyttet seg av dårlig vakthold og rømte over til Sverige. Dette forsto tyskerne og vi ble samlet på noen få gårder. Jeg kom på Sandnes. Tyskerne telte oss kveld og morgen. Oberst Wettre og adjutanten hans som jeg tror het Henschien, skulle til Steinkjer for å forhandle med Ortskommandanten der. Han hadde overtatt aldershjemmet i byen. Jeg skulle få bli med for å besøke heimen. Før reisen måtte jeg ha passerseddel. Jeg husker han som utstedte seddelen skrev OSE istedet for ÅSE. Bilen som obersten kjørte var utstyrt med "standard”. Et flagg som viste rangen hans. Sjåføren fra den gang fortalte meg at han hadde tatt vare på dette flagget.

Ruinhaug

Vi kjørte om Røysing. Derfra gikk turen antagelig over Bruem og Fergeland ettersom Midjo brua var borte. Jeg ble satt av ved aldershjemmet, og tok peiling på jernbanestasjonen som var det sikreste landemerke i den ruinhaugen som engang hadde vært sørsida. Vel nede på stasjonen tok jeg snarveien over jernbane sporet og snart sto jeg foran porten til gårsplassen nede på Sneppen. Da jeg åpnet porten var det et yrende liv som åpenbarte seg. Det var tyske soldater der med hester og seletøy fordi skomaker Sjøvold hadde begynt å arbeide i uthuset. Fiskhandler Åsen solgte fisk fra størhuset. I tillegg bodde ihvertfall tre familier i huset. Det var stor oppstandelse, glede og tårer når da jeg så overraskende kom heim. Jeg husker spesielt hvor glad og beveget mor var da hun fikk se meg.

Overføres til Steinkjersannan

Så var det praktiske ting som måtte ordnes. Jeg eide ikke annet enn det jeg sto og gikk i, så jeg måtte ha noen nye klær. Derfor kom symaskina opp i en fart. Jeg fikk sydd opp klær etter moster. Jeg hadde ikke lengre permisjon enn  fra fredag til søndag. Da måtte jeg tilbake til Snåsa og fangetilværelsen der. Tilbake dit var det å vente og vente, men endelig kom beskjeden om at vi skulle overføres til Steinkjersannan.

Et troppetransporttog kom å hentet oss, og turen heim begynte. Da vi passerte Byafossen husker jeg at jeg sto sammen med Per Getz. Han ville se låna på By gård som da var brent ned. Han omkom senere i krigen da ubåten Ula 2 ble borte på norskekysten senere i krigen. Da toget slakka av farten etter å ha passert brua hoppa jeg av toget og gikk inn i gården på Sneppen. Krigstjenesten var over for mitt vedkommende. Dette var i tida rundt Kåres konfirmasjon i juni 1940.

Felttoget i Nord-Trøndelag