Alt var tapt!

Tyskerne skulle ha fri gjennommarsj. Ingen norsk soldat måtte vise seg ved vegen om kvelden. Alt var som utdødd i og omkring meieriet, og stemningen var dyster i kjøkkenet på Rygg meieri den kvelden. Utpå kvelden begynte «pakket» å dra forbi.

Mange av de norske soldatene fikk et kortvarig fangenskap på Steinkjersannan etter kapitulasjonen. Her en gruppe under bevoktning ved foten av Tranabakken. Foto utlånt av Geirr Haarr.  

VETERAN Henrik Hegle nølte ikke da det ble behov for hans erfaring og lederevner under felttoget i Nord-Trøndelag, og trakk 66 år gammel i uniform igjen. Foto utlånt av familien. 

Felttoget i Nord-Trøndelag

Henrik Hegle (1874-1954) var 66 år og pensjonert løytnant da krigen brøt ut. Han hadde blitt engasjert som intendant på Steinkjersannan for å forberede hjemkomsten av I.R.13-bataljonen som var på nøytralitetsvakt i Narvik-området. Han fortsatte i tjenesten som intendant fra 9. april til kapitulasjonen. Her er utdrag av hans nedtegnelser fra felttoget i Nord-Trøndelag:  

Den 2. mai fikk jeg ordre fra brigaden om å begynne å flytte materiell, men jeg gjorde straks oppmerksom på transportvanskelighetene. Jeg hadde da stående opplastet to lass bekledning og utrustning til Løytnant Grande på Agle i Snåsa. Det skulle være til Fremmedlegionen og hadde da stått i to dager, men det var helt umulig å få det av sted. Så fredag morgen, den 3. mai, ringte jeg brigadekommandoen for å holde dem underrettet. Jeg ba da om å få sendt andrebataljon sitt tren – som da var i Snåsa (Moum) – nedover til Rygg for at vi kunne få begynne å transportere noget oppover. Det ble da svart meg at der var innledet underhandlinger med tyskerne, og at jeg måtte ta det med ro til i kveld. «Det blir kanskje ingen flytning av depotene», lød beskjeden.

Spekulerte på å stikke av

Jeg skjønte da at alt var tapt, og jeg spekulerte på om jeg skulle stikke av. Se å komme meg til Snåsa, opp Imsdalen og over fjellet til Gaulstad. Men for det ene var det uråd å få skyss, og for det annet bød det meg i mot å gå fra alle depotarbeiderne. De hadde blitt stående igjen aldeles rådville uten nogensomhelst ledelse. Jeg bestemte meg derfor for å dele skjebne med de andre.

Om ettermiddagen 3. mai fikk vi beskjed om at våpnene skulle nedlegges, og avdelingene skulle bli stående i sine stillinger til nærmere ordre. Tyskerne skulle ha fri gjennommarsj. Ingen norsk soldat måtte vise seg ved vegen om kvelden. Alt var som utdødd i og omkring meieriet, og stemningen var dyster i kjøkkenet på Rygg meieri den kvelden. Utpå kvelden begynte «pakket» å dra forbi.

Lørdag 4. mai gikk vi så og ventet på den bebudede nærmere beskjed, men vi hørte ingen ting. Gikk og vimset om kring aldeles på det uvisse. Hos kompaniene og likeledes ved forsyningsstaben på Rygg samlet vi inn alle våpen. På ettermiddagen kom der en større styrke tyske tropper forbi, visstnok en bataljon minst. Det var motoriserte hjulryttere, og en masse biler og hestekjøretøyer; alt stjålne saker. De hadde til og med en håndvogn som tilhenger.

- Forferdelig!

Vi fikk da høre at den tyske kommandant hadde vært på Øksnes og gitt kaptein Lindemann ordre om å komme seg vekk. Han fikk en times frist, og da kommandanten passerte Rygg meddelte han at tredje kompani var på marsj nedover og at vi måtte reise etter snarest mulig. Jo, nå kom det en som kunne den ting å gi ordre. Nå ble det travelhet. Det gjaldt nå om å berge med seg mest mulig av våre beholdninger, særlig proviant, men det vist seg at det ikke var en eneste bil som vi kunne få. De biler som var brukbare, hadde andrebataljon tatt til sin bagasje. Vi fikk overlatt seks hester med forspent vogn, og på disse var det ikke stort av beholdningen vi kunne få med. Vi måtte da første og fremst ta proviant. Det var bare så vidt at befalet ved staben på Rygg fikk med sin personlige bagasje. (Staben til tredjebataljon på Hegge hadde reservert seg to lastebiler for flytningen til Snåsa dagen før eller muligens torsdag kveld, men så hadde heller ikke bataljonssjefen, kaptein Silseth, mer forståelse av situasjonen enn at han hadde utstedt dagseddel for øvelsene fredag. Blant annet var det oppført avstandsøvelser – et genialt påfunn – og slike sjefer skal våre staute, uforferdede og dyktige soldater være undergitt. Forferdelig!).

Til Sannan

Nåvel. Vi kom altså tilbake til Sannan som tyske krigsfanger lørdag kveld den 4. mai, og ble innkvartert i leiren. Løytnanter og fenriker i søndre befalsmesse, sersjanter i underoffisersbarakken og kapteiner i Tranalia. Men hutte meg tu som det så ut. Jeg har aldri sett så meget skitt og lort i hus før, og det var triste omgivelser å våkne opp til søndag morgen.  Jeg var for første gang under krigen motløs, og frokosten om morgenen skulle ikke bidra til å få opp humøret. En skvett svart vann som kaltes kaffe og nogen steinharde kjeks. De par første dager sultet jeg simpelt hen. Min gode venn Loraas fikk ganske snart forbindelse med sitt hjem på Røra og fikk tilsendt mat, så vi hadde litt for oss sjøl på værelset. Likeså fikk vi i stand melkeleveranser fra Trana, så nå hadde vi det ganske bra i matveien. Befalet fikk ganske snart overlatt nordre messe, og ordnet da fellesbespisning der. Tyskerne skaffet oss maten, og det var da utelukkende engelsk hermetikk de fødde oss med. De tre kokkene i messen var meget flinke til å tilberede maten, men det ble dog noget spartansk.

De par-tre første dager føltes fangenskapet rent knugende, det var inget å interessere seg for. Men det er underlig med tilpasningsevnen hos menneskene – det var ikke gått mange dagene før vi begynte å trives med det».

Felttoget i Nord-Trøndelag