(Trønderdebatt)

Hvert år er det store debatter og masse skriving i lokalpressa her i Nord-Trøndelag om hvordan årets utgave av Spelet om Heilag Olav, det om slaget på Stiklestad, måler seg mot året før. Hvordan var kongen i år, hvilke kontroversielle grep tok regissøren, hva tenker vi om den nye koreografien og så videre.

Det som aldri belyses, og egentlig nesten føles som om det ikke er lov å si heller, er hvor håpløst krampaktig og hjelpeløst manuset er. Eller, hvor hjelpeløst det blir underveis.

Det starter bra. Det er et snedig og velbrukt fortellergrep å sette handlingen hos vanlige folk som ser historien utenfra. Folkene på gården Sul observerer maktkamp og storpolitikk, og som i andre krigssituasjoner er de usikre på hvilken av disse gærningene som vil dem vel.

Her viser Olav Gullvåg styrke som forteller, figurene har dybde og liv, mikrokosmoset på gården gjenspeiler brytningene utenfor og forklarer på en lettforståelig måte både hva som skjer i og rundt Norge, og hvordan fortellinger blir vridd og farga av myter, propaganda og rykter.

Hvor stor overmakt møtte for eksempel Olav? Var bondehæren et folkeopprør eller bare lakeier for danske kong Knut? Skjedde det mirakler i farvannene til Olav Digre? Kunne noen av sidene sies å være «gode»? Diskusjonene på Sul omkring disse temaene gjenspeiler også hvordan kildematerialet forteller flere forskjellige versjoner av historien alt etter hvilken sagaforfatter du velger tro på.

Stedet i manus hvor handlingen faller helt sammen er, ironisk nok, idet hovedpersonen entrer fortellingen. Fra det punktet er handlingen like interessant og fasettert som en barneskoleoppsetning av juleoratoriet. Kongen er ikke lenger en mytisk figur, han er ekte, og miraklene likeså.

Igjen, til Gullvågs forsvar, han har en ganske umulig oppgave. Han må rettferdiggjøre helgenstatusen til en brutal, maktsyk hærfører, på et vis som er relaterbart for et moderne publikum.

I forsøket på å menneskeliggjøre Olav og samtidig glorifisere ham ender han med en merkelig personlighetsløs pappfigur av en Messias, uten lyter og mangler.

Oppi det hele skal forestillingen også rettferdiggjøre visjonen «Olavsarven», som hele Stiklestadkomplekset bygger rundt. Ideen om at kristningen av Norge var det viktigste som har skjedd i landets historie, og et steg i retningen av et moderne samfunn. Helt reelt er nok sannheten mer sammensatt. For det første var det nok ikke mye som endret seg for folk flest, for det andre er det mange av verdiene man i dag anser som essensielle i moderne samfunn som ble undertrykket av kirken i årevis, mens vikingene var mer progressive. Kirka har historisk mer vært en bremsekloss enn en pådriver for moderne verdier.

Et av de store vendepunktene i forestillingen er når kongen storsinnet sparer livet til Sul-bonden og familien hans på tross av at de har satt ut et barn i skogen for å dø. Det er så mye galt med denne scenen at jeg får grå hår bare av å tenke på det.

Først og fremst: Betingelsen for at livene spares at de omvender seg til Kristus. Dette er kanskje den mest historisk korrekte detaljen, fordi ofrene fra Olavs herjinger ble nok stilt overfor alternativene om å assimilere seg eller dø, men det blir fremstilt som en storsinnet og god handling fra kongen.

Dette er ganske sykt, for hvis man bryter ned scenen til beinet er det rett og slett snakk om en invaderende krigsherre som sier «Jeg skal drepe dere med mindre dere underkaster dere».

Man får også inntrykk i denne scenen av at kristendommen gjorde slutt på både dødsstraff og spedbarnsdrap, men dette er veldig tvilsom historieformidling. Dødsstraff ble praktisert i Norge i 850 år til etter Stiklestad, og et overveldende flertall av alle drap i disse 850 åra var nettopp spedbarnsdrap. Disse drapene ble stort sett gjort fordi skammen og straffen man påførte seg ved å få barn utenfor ekteskap uansett gjorde livet ulevelig, og førte dertil ifølge kirka med seg evig fortapelse etterpå.

Kirka førte med seg monoteistisk fryktkultur og flere hundreår med religiøs undertrykkelse. At vi endte opp med å utvikle det vi i senere tid ser på som moderne verdier skjedde aldri på grunn av kristendommen, men stort sett på tross av kirka. Vikingsamfunnene Olav ifølge kirkelig vranglære forsøkte å temme var ifølge flere historikere på mange vis mye lenger forut enn kristendommen med tanke på kjønnslikestilling, demokratiske prosesser, religionsfrihet med mer.

Og det er selvfølgelig masse nyanser her. Jeg har ikke tenkt å skjønnmale vikingene og Åsatro. Jeg venta også med å skrive dette til etter at spelet var ferdig for i år fordi jeg ikke bare er ute etter å helle malurt i begeret, og jeg forstår at spelet og apparatet rundt er en samlende og viktig arena for amatørteatermiljø, dugnadskrefter og generelt lokal kultur. Men det er også i likhet med den nevnte skoleoppsetninga av juleevangeliet en forkynnende tekst basert på en religiøs myte, og ikke historie. Og at innførsla av kristendommen var det viktigste steget mot et moderne Norge er nøyaktig like mye kristen vranglære som at jula ble oppretta for å feire fødselen av guden deres.

Jeg tenker med meg selv at helt objektivt, hvis man fjerner kontrakten «Kristen = god» som man må inngå for å akseptere at Olav er «helten» så er slaget på Stiklestad historien om en brutal invaderende krigsherre som forsøker å underkaste seg et folk med en hær bestående av utenlandske leiesoldater og støttet av en fremmed religion som skal påtvinges alle med vold, og jeg lurer på om vi med objektive briller i våre dager heller hadde ansett som helter Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta som ledet folkeopprøret som sto for religionsfrihet og mer moderne verdier og kjempet mot maktovertakelsen til invasjonsmakten? For ikke å nevne Kalvs kone Sigrid som ifølge sagnene i høyeste grad var involvert i opprøret. Kunne ikke høvdingesetet på Egge i Steinkjer ha vært åsted for et spel om «den andre siden»?

Tusen år etter slaget har vi faktisk avskaffa statskirka, og det er ingen grunn til at historien vår fortsatt skal manipuleres av propagandaen til majoritetsreligionen.