Gå til sidens hovedinnhold

Folk må ut av dype sofaer, låste gutte- og jenterom, TV-stuer og mørke garasjer.

Om kulturlivets senskader.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Sykdomsforløpet Norge nå er i ferd med å ane enden på, er befriende å se. Og alle lengter febrilsk etter den euforiske gleden og nytelsen som vi vet vil komme når vi endelig kommer oss ut av denne lange, mørke tunellen som vi har levd i siden mars i fjor. Helt merkelig å tenke på.

Men som med mange alvorlige sykdommer, så følger det senskader.

Og for trøndersk kulturliv er jeg redd senskadene kan bli store. Kompensasjonsmidlene har vært både nødvendige og nyttige, og har vært avgjørende for å holde sektoren i live, men vi har mistet både viktig kompetanse i nøkkelpersonell som har funnet seg andre jobber, og stab og organisasjon som er rustne og trenger olje og smøring for å komme i gang igjen. Da vil det trenges krykker for å komme seg på beina igjen. Økonomiske krykker, over tid.

Det er lett å tenke at det blir halleluja-stemning når Norge åpner igjen. Det blir det naturligvis, og godt er det, men jeg er ikke overbevist om at det fører til at folk løper i hopetall for å få dekt sitt kulturbehov. Mange som er avhengige av kulturopplevelser vil selvsagt være sulteforet, og de er mange, men det er også en stor andel billettkjøpere som ikke nødvendigvis er storforbrukere av kulturtilbud. Disse tror jeg man rett og slett må «lære opp» på nytt å velge kulturopplevelser.

Vi må ikke glemme at vi har vært lenge i mørkets dal, og mange har i denne perioden funnet seg nye hobbyer, fritidssysler og vaner. Som de naturlig nok vil fortsette å bruke både tid og penger på. På bekostning av tid og kroner de før valgte å bruke en gang iblant på spel, teater, konserter, osv. Denne gruppen utgjør kanskje så mye som 30 prosent av publikummet før pandemien, og klarer man ikke å få de tilbake eller kompensere for disse, ved at de 70 prosent velger flere kulturopplevelser, så vil kulturlivet i Trøndelag ha en stor utfordring. For som alle i sektoren vet; det er de siste 30 prosent som løfter oss opp til eller over break-even linja. Som enhver bedrift vet, i hvilken som helst sektor, så kan en 30 prosent nedgang i omsetning være fatalt.

Det er derfor hyggelig å registrere at Trøndelag fylkeskommune virker å ha forutsett noe av dette scenarioet. Og gjør grep for å forberede seg på dette, ved å allerede nå signalisere at de vil være der å hjelpe til, utover nødhjelpen bransjen nå får for å overleve. Det vil jeg på vegne av bransjen applaudere fylkeskommunen for. Her har de vært årvåkne og agert raskt. Midlene de ønsker å stille til rådighet (som gjerne må økes!) vil selvsagt være svært nyttig blodtilførsel i en tung periode til vi er på beina igjen, men det er like viktig som signal til kommuner og næringsliv, og i for seg nasjonale myndigheter, at fjerner man all støtte til høsten, så kan man ende med mange konkurser og nedleggelser i kultursektoren utover i 2021 og 2022. Og da frykter jeg skader som det vil ta lang tid, kanskje år, å rette opp.

Og dette er viktig, for kulturen vil være en helt nødvendig faktor både sosialt og mentalt, når vi skal «repareres» etter det vi har vært igjennom. Folk må ut av dype sofaer, låste gutte- og jenterom, TV-stuer og mørke garasjer. Det handler om fysisk helse, men i kanskje enda større grad psykisk helse. Mørketallene på folk som sliter mentalt etter pandemien er nok mye mer alvorlig enn de vi kjenner per i dag.

Å få folk ut og oppleve positive kulturopplevelser i sosial omgang med andre mennesker vil være en langt bedre, og på sikt mye billigere og ikke minst sunnere medisin, enn antidepressiver og psykiatrisk behandling. Det er mer enn nok forskning i dag som beviser at kunst- og kulturopplevelser har en svært positiv og effektiv helseeffekt. Det handler heller ikke bare om å opprettholde et kulturtilbud, men dette er også en sektor som sysselsetter svært mange, og som genererer stor omsetning, og skatteinntekter.

Å sette av økonomiske midler til å bistå kulturaktører som i stor grad er knestående i dag, vil være en effektiv medisin for aktivt å lindre og rette opp i senskadene som vil komme når vi skal skrives ut av sykehuset. Det er både lett og forståelig at fokuset nå i stor grad faller på å krype oss ut av hullet, og fyre opp rakettene, men vi må klare øvelsen å samtidig rette blikket litt fremover og erkjenne at kultursektoren vil ha behov for bistand i en god periode fremover. Hvis ikke er jeg redd for langtidsvirkningene og at senskadene kan bli kroniske. Det er ikke Norge tjent med.

Kommentarer til denne saken