122 år siden 116 mistet livet i Verdal

Natt til tirsdag er det nøyaktig 122 år siden det forferdelige Verdalsraset.
Før i tia

Natt til 19. mai 1893 ble Verdal rammet av ei forferdelig ulykke, en hendelse som fikk enorme konsekvenser for bygda,cog som trolig aldri vil bli glemt.

Vi kan nå – 122 år etter – bare ane skyggen av uhyggesnatta, ei natt da døden gjorde storfangst.

116 mistet livet

111 mistet livet i selve rasmassene, ei jente døde på sykehuset dagen etter og med dem som døde den nær meste tida etterpå som følge av skader og påkjenning, regnes det offisielle tapet av menneskeliv nå til 116.

Men noen opplysninger om ettervirkningene, om hvor mange som fikk redusert livsløpet, om hvor mange som fikk en redusert livskvalitet eller som ikke klarte ettervirkningene, finnes det ingen opplysninger om

Tar man fylkesveg 757 fra Stiklestad mot Vuku og stopper ved vegskiltet som det star Raset på, ser man ei grøderik og vakker grend omkranset av milde, vennlige hoydedrag.

Her er det vakre heimer og en skal ikke se seg om mye før en oppdager at her drives det jordsbruk pa høyt nivå. Men akkurat her var det at det skjedde. På dette stedet for hundre ar siden, natt til 19. mai, ville en ha vært ubehjelpelig fortapt.

«Flauget»

Gamle mennesker, som husket raset, sa ofte «flauget» Det var ganske betegnende, for i løpet av en halvtimes tid, var det som 55 millioner kubikmeter leirmasse flaug tvers over dalen og feide vekk ei hel grend.

Trygstad skolekrets, skolehuset, flere store garder, mange husmannsplasser og mindre heimer. Det som kom i vegen for de enorrme maseene ble knust eller begravet. Mens det sto på var alt i en voldsom, urytmisk, bevegelse.

Støvskyer og leirsprut sto høyt – ikke minst da massene møtte bakkenee pa den andre siden av dalen, ved Bjørken og Nessområdet, hvor leira skvatt lang opp i liene og fylte igjen sma tverrdaler.

Samtidig var det en larm og huldrer som av kanontorden, og en eim av kvalm svovellukt la seg over dalen. Gjennom dette skar angstskrik fra mennesker og dyr som kjempet for livet ute i det opprørte leirhavet. Blant de omkomne var bygdas ordfører, lærer Andreas Tessem og hans kone.

Plukket lik hele sommeren

Ut over hele sommeren ble det plukket opp lik og sporadisk helt inn i neste ti-år funnet omkomne. To drev i land sa langt unna som på Ytterøya

Hele familier ble utslettet, barn mistet foreldrene og foreldre mistet barna.

I enkelte anledninger var det bare en overlevende av en stor familie. Av dem som kom seg gjennom raset med livet i behold hadde mange store skader, og nesten nakne som de var, gjennomvåte, tilklinet av leire til nesten det ukjennelige og sterkt nedkjølt led de meget i timene for hjelpen nådde dem. Det var nemlig kuldegrader denne natta og sterk vind fra øst.

Omkomne som ble tatt i land øst for Ness, 33 i alt, fikk sin egen lille kirkegård på Lysthaugen, der hvor minnesmerket er.

Den siste ble begravet her så sent som april året etter. Omtrent like mange ble begravet ved Stiklestad kirke. Det ble også begravet omkomne fra raset pa Vinne-, Alstadhaug-, Levanger- og Ytteroy kirke garder, mens 35 eller 36 fortsatt har si grav ett elle annet sted i det ødelagte området.

Største raset i historisk tid

Raset i Verdal skal være det største i historisk tid. Det store Gauldalsraset i 1345 var mindre i omfang, men krevde mange flere menneskeliv, ifølge Islandske kilder. 250 fastboende og minst like mange vegfarande, fattige uten fast bopel som ikke ble tellet. Raset hadde demt opp Gaula og de fleste strøk med av flommen da demningen brast.

Da dødsklokka ringte befant det seg 250 personer i det utraste og oversvømmede området, og det betraktes som et under at ikke enda flere omkom. Kanskje var det en fordel at det skjedde i en tid på døgnet da folket var innomhus. For dem som fikk sjansen til a komme seg unna ble det et kapplop med tiden. Enkelte kom i mål, mens andre ble innhentet.

– Guds straffedom over en bygd

I panikken og kaoset som oppsto ble det lansert flere teorier om årsaken til den uhyggelige ulykka. Blant annet ble jordskjelv nevnt som den utløsende faktor.

I sine memoarar kommer kong Oscar II inn pa Verdalsraset og nevner blant annet at «Manga, av religøsa troskånslor genom trångda høgermån och kvinnor ropade: Att detta vore en Guds straffedom over en bygd, som framfør de flesta andra, i langa tider utmårkt sig før Ultraradikalisme och otro – att den sa førfårliga katastrofen hos bygdens befolkning matte verka til Anger og båtring».

Monarken selv hadde trolig en annen oppfatning:

«En svär olycka timat Nordenfjelds, i det Værdalsålven plutsligt om icke sa alldeles utan at man ju lange fruktat skarade sig under stora stråckor av Værdalen, i nårheten av historiska Stikl tad, en vacker natt i maj månad brot loss bade grdar. lador, skogar och marker vilka i ettt nu fbsvunno i djupet, rivande med sig bade manniskor och djur i hundradetal.»

Denne artikkelen sto på trykk i Trønder-Avisa i anledning 100-årsmarkeringen av Verdalsraset i 1993. (Redigert)