Inn i et minefelt

Krisa har snudd alt på hodet. Koronaen har gjort valg skarpere og mer dramatiske. Det går på liv og død løs. For eksempel: Hvor mange halvskrøpelige åttiåringer kan vi ofre for å berge arbeidsplasser? Her finnes det åpenbart flere svar.

Guri Hjulstad. Journalist i Trønder-Avisa. Bylinebilde 2012.  Foto: Johan Arnt Nesgård

TA Helg

Den smalsporede økonomen vil svare at det mest lønnsomme for samfunnet er at hver og en dør rett etter oppnådd pensjonsalder. Den moralske eksperten vil slå i bordet med både Kant, humanisme og kristendom og si at hensynet til menneskeliv skal gå framfor alt.

De kjemper om førerplassen, ekspertene, politikerne og til og med filosofene har meldt seg på for å holde oss i tøylene. Så hvem hører jeg på, både som veiviser i det politiske landskapet og når jeg skal holde meg i skinnet slik at det ikke blir for stort sprik mellom lære og liv, så jeg ikke ender opp med et liv i tant og fjas.

Eksperten? Politikeren? Den kjappe og selvsikre eller den spørrende?

Gode, gamle Platon ville ha pekt på filosofene, fordi de hadde en særlig innsikt i det godes ide. All makt til filosofene!

Den britiske tenkeren John Stuart Mill hadde så sterk tro på utdannelse at han under diskusjonen om stemmerett ville gi en ekstra stemme til de utdannede.

Hva med dydsmønsteret? Ville jeg ha hørt mest på en mann som Torvald Helmer i Ibsens «Et dukkehjem», en mann av klassiske dyder som ære, moral, samvittighet og rettskaffenhet innenfor eksisterende normer.

Eller presten, som moralsk autoritet? Men kanskje ville prestens evne til å holde oss i tøylene vært like dårlig som den gangen i 1812 da sognepresten innkalte til møte for å gi regler om luksus. Ifølge en notis i medlemsbladet for Selskapet for Norges Vel så mente presten at folk brukte altfor mye penger på brylluper, og han foreslo regler for hvordan brylluper og begravelser skulle foregå for å redusere sløsingen. Han fikk lite gjennomslag. Men så tok bøndene selv initiativ. 40 bønder innkalte til møte på tingstedet for å lage regler om begrensning av bryllupsfeiringen. De fikk det gjennomført, og fikk til og med folk med på at de som overdrev ble bøtelagt, og bota skulle gå til de som ikke hadde råd til bryllup.

Her er det innslag av en helhetstenking som vitner om stor moralsk kapasitet, kommenterte rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde under et foredrag på Stiklestad for noen år siden.

Politisk kompetanse, altså. Men også dette er et minefelt, i hvert fall i et demokrati der politikeren er nødt til å få med seg folk. Fabian Stang (H) ville prøve, den gang han var ordfører i Oslo, å gjøre noe med den store forskjellen i levealder mellom øst og vest i hovedstaden. Ordføreren ville få østkantfolk til å gå mer på tur.

Folk på Østlandet må la seg inspirere av de vellykkede på Vinderen, trene og gå tur i Marka, forkynte ordføreren, selv fra vest.

Ikke til å undres over at folk på Østkanten ble lynende forbanna. Derimot var det ingen som reagerte da Arbeiderpartipolitikeren Jan Bøhler, bosatt på Grorud (øst), noen måneder tidligere, hadde sagt det samme. Nesten. «VI på østkanten må lære av dem når vi vil øke trivsel og levealder i vår del av byen». Forskjellen var at han sa «vi» og ikke «dere». Med et lite personlig pronomen fikk han folk med seg.

I det skarpe valget mellom å stole på det ekspertene sier eller satse på den politiske kompetansen har Sverige og Norge valgt ulikt. Svenskene adlyder eksperten, statsepidemiolog Anders Tegnell. Når Tegnell sier åpne, så åpner de. Når Tegnell sier steng så stenger de.

Stoler vi i Norge mer på den politiske kompetansen?

Nå vet ingen hva det endelige svaret blir på hvem som har rett, men det er mer betryggende å vite at beslutninger blir tatt i en argumenterende kultur der det er tillatt å stille kritiske spørsmål enn i en kultur der noen per definisjon vet best.