I april skal regjeringen legge fram sin folkehelsemelding. Ifølge VG har man i den forbindelse diskutert svært inngripende forslag. Det vurderes å fremme forslag om et livsvarig tobakksforbud for kommende generasjoner. Det betyr i praksis at personer født etter et bestemt år, aldri vil kunne kjøpe tobakk lovlig i Norge. En slik modell legger altså opp til at for eksempel en 30 år gammel person vil kunne kjøpe en vare som en 25-åring ikke får. Ifølge VG skal regjeringen dessuten ha diskutert å forby smakstilsatt snus.

Det som skjedde i timene etter at nyheten ble kjent, var et merkelig skue. For først var Senterpartiets helsepolitiske talsperson Hans Inge Myrvold ute i VG og fremsnakket at Norge har vært dyktig til å sitte i førersetet i folkehelsearbeidet. «Det er viktig for oss å stramme opp rammene og retningen», sa han til avisen. Så tok det ikke lang tid før Geir Pollestad, Sps mektige parlamentariker fra Rogaland, var ute og avlyste hele denne retningen. «Det er uaktuelt for Senterpartiets stortingsgruppe å gå inn for nye forbud mot snus og tobakk», sa han.

Det er ikke rart Pollestad måtte rykke ut, for politisk er dette forslaget så urealistisk og upopulært at det nærmest alene kunne gitt de borgerlige partiene valgseieren i 2025. For snus er ikke bare et nytelsesmiddel, det er i mange tilfeller også et kulturfenomen. Og politisk er det vanskelig å tenke seg en verre symbolsak for Senterpartiet å skulle gå til valg på. Det skulle også tatt seg ut om helseminister Ingvild Kjerkol skulle komme hjem til Trøndelag Ap med et snusforbud som sin største politiske arv. Men det er ikke bare politiske og taktiske grunner til at tobakksforbud er feil.

Vi deler selvsagt regjeringens mål om at samfunnet på lang sikt bør bli så tobakksfritt som mulig. Men ruspolitikk er en hårfin politisk balanseøvelse – mellom individets rettigheter på den ene siden og samfunnets behov på den andre. Her må man gå fram i riktig tempo. Vi har i norsk historie to store eksempler på at det innføres forbud mot et utbredt rusmiddel. Det ene, brennevinsforbudet fra 1919, var ingen suksess – tross at det ble innført etter folkeavstemning. Det andre, røykeloven, var omstridt da forslaget kom, men har vært en stor suksess. Det skulle overraske mye om et snusforbud ikke vil ligne mer på forbudstiden enn på røykeloven – med stor folkelig motstand og utbredt illegal virksomhet som sentrale stikkord.

Årsaken til det, ligger i hva man oppnår med et forbud. Før røykeloven kom, var såkalt passiv røyking et stort samfunnsproblem. Nå er fenomenet helt borte – og røyk er i praksis ikke lenger skadelig for andre enn den som røyker. Slik er det også med snus. Dessuten er helsegevinsten ved å forby snus i en helt annen skala enn det man oppnådde ved å innføre røykeloven. Det betyr at et forbud ikke har nok effekt til å rettferdiggjøre seg selv. Faktisk hadde det i et folkehelseperspektiv vært langt mer fornuftig å forby alkohol igjen – noe som selvsagt heller ikke er realistisk.

Det kan være både dyrt, dumt og skadelig å røyke, men i et liberalt demokrati må det klare utgangspunktet være at folk er frie til å gjøre egne valg, og at forbud og reguleringer må forankres og rettferdiggjøres grundig. Det skal regjeringen slite med i denne saken. Dessuten bør man være svært varsomme med å åpne for lover som skiller mellom ulike årskull. Vi har én aldersgrense for myndighetsalder på 18 år, og vi har bestemt at man må være 20 år for å drikke sprit. Utover det er det uforståelig at vi skal differensiere mellom hvem som har lov til hva.