(Trønderdebatt)

Med Sveriges og Finlands inntreden i Nato oppstår en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon i Nord-Europa. Det er nesten vanskelig å overdrive betydningen av at Norden for første gang på nesten fem hundre år fremstår som en samlet militær blokk. For Finlands del vil Nato-medlemskap innebære et nytt kapittel i landets særegne, og til dels svært blodige, naboskap med Russland. Sverige forlater to hundre års nøytralitet, og med dette en sentral del av sin egen internasjonale politiske identitet.

Opplevelsen av trygghet former nok hvordan vi snakker om disse spørsmålene i Norge langt mer enn vi selv fanger opp. Som den sosialdemokratiske tenketanklederen Daniel Suhonen sa til Klassekampen i april: «Norske venstrefolk [han mener her venstresidefolk, min anm.] kan synes hva dere vil om at vi nå vil inn i Nato. Men dere sitter jo der med deres medlemskap og Nato-baser».

Suhonen har snudd i synet på Nato-medlemskap. Og hvorfor har han det? Skyldes det at han over natta mener den svenske nøytralitetspolitikken har vært meningsløs, og at han våknet en morgen med et dyptfølt ønske om å være med USA på nye militære eventyr i Midtøsten?

Så klart ikke. Sverige og Finlands epokegjørende snuoperasjon i synet på Nato-medlemskap skyldes at betingelsene for sikkerhet i Europa i vår levetid er ugjenkallelig endret. Det er Russland som står for endringen, og det på et vis som Ukraina nå betaler en grusom pris for. Russlands evne og vilje til voldsom aggresjon mot sine naboer gjør så dypt inntrykk på alliansefrie, små stater i Russlands nabolag at de er villige til å endre sin sikkerhetspolitikk for å trygge egne innbyggere.

Det endrer også betingelsene for hele den norske, sikkerhetspolitiske debatten. Av spørsmålene som nå melder seg er det bare å ta for seg:

  • Hva nå for norsk forsvarspolitikk? Alle som har vært i nærheten av behandlingen av Forsvarets langtidsplan (LTP) vet at prosessen ofte har, for å si det høflig, betydelige innslag av lokal- og regionalpolitikk. Men nå vil våre forpliktelser til å forsvare hverandre i Norden medføre helt andre muligheter for samarbeid og arbeidsdeling. Hvordan ser et felles nordisk forsvar ut? Ville vi for eksempel, med Sverige og Finland som Nato-allierte, valgt å legge én stor flybase til Ørland? Alt dette er foreløpig blanke ark i politisk sammenheng. Norske politikere bør føle kallet.
  • Hvordan kan et nordisk forsvarssamarbeid gjøre Norge og Norden mindre, ikke mer, avhengig av hjelp fra USA for å ivareta egen sikkerhet? USA har siden før 2010 orientert seg stadig mer mot Stillehavet i sine sikkerhetspolitiske prioriteringer, og den politiske utviklingen i landet er samtidig til å bli sterkt bekymret over. Hvordan kan et Norden som er bedre i stand til å ta vare på egen sikkerhet bidra til avspenning i nordområdene?
  • Vil den enestående nye sikkerhetspolitiske enigheten i Norden åpne dørene for annen nordisk integrasjon? Få regioner i verden består av land som er mer like hverandre enn de nordiske. Vi forstår hverandre, vi har en felles historie, og ikke minst er forholdet landene imellom preget av dyp tillit. Hva skal vi for eksempel bruke de nordiske fellesarenaene til, når vi for første gang er sikkerhetspolitisk samkjørte?
  • Hva betyr en sterk nordisk blokk for Natos utvikling? Hvordan kan et samlet Norden påvirke Nato i en retning de nordiske landene ønsker, og er tjent med, herunder nærområdepolitikk, dreining vekk fra Out Of Area, og de nordiske landenes syn på kjernevåpen?
  • Og motsatt: Hva innebærer bortfallet av nøytrale stater i Norden? Dette spørsmålet har politisk redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen vært inne på, og det er viktig: Noe som historisk sett har hatt stor betydning forsvinner, når ingen nordiske land lenger er alliansefrie.

Dette er bare noen få av problemstillingene og mulighetene som melder seg som følge av Finlands og Sveriges historiske beslutninger. Mange av dem fremstår som rene gavepakker til venstresiden, som opp gjennom åra har kritisert omleggingen til et innsatsforsvar, etterlyst bedre politikk for avspenning i nord, og drømt om et mer samlet Norden.

Derfor er det oppsiktsvekkende at partiene på venstresiden i så liten grad kobler seg på realitetene i debatten. Braanens hjertesukk vedrørende Sveriges – og i forlengelsen, Nordens – rolle internasjonalt åpner for eksempel for en langt viktigere politisk diskusjon enn detaljene rundt en helt teoretisk Nato-utmelding som selv ikke SV og Rødts egne velgere nå forholder seg til. Rødt synes mest opptatt av å avholde en intern kamp om hvordan landsstyret skal tolke detaljene i partiets Nato-standpunkt, mens SV melder at det er for lite sikkerhetspolitisk debatt (og Nato-debatt) i Norge.

Men debatten er jo her, den! Den er bare ikke den samme som før 24. februar i år.

Det mest overraskende med de to partienes agering i denne debatten til nå, er at de ikke synes interesserte i å forholde seg dette. Den utenrikspolitiske analysen der i gården er tydeligvis så solid og feilfri at selv de største krigshandlingene i Europa siden andre verdenskrig ikke etterlater så mye som en bulk på verdensforståelsen.

Dermed er det helt andre spørsmål som melder seg for SV og Rødt, enn for den norske offentligheten for øvrig. Som for eksempel:

  • Hvordan kan SV og Rødt hevde at Nato i dag gjør Norge mer sårbart, men samtidig være så opptatt av å betrygge velgerne med at de ikke vil melde Norge ut over natta?
  • Hvilke alliansealternativer til Nato er det en nå egentlig ser for seg?
  • Vil det styrke nordisk – eller norsk – sikkerhet å gjennomføre en slags geopolitisk stol-lek med våre nordiske naboer, der de går inn i Nato og vi ut?
  • Påvirker ikke Ukrainas skjebne og Russlands vilje og evne til voldsbruk mot sine naboer analysen overhodet? Så langt ser det ærlig talt ikke slik ut.
  • Er Rødt villige til å prioritere finansieringen og mobiliseringen som må til for å trygge Norges sikkerhet helt på egen hånd, uten allierte land, slik en nesten må lese partiets vedtatte politikk for utmelding av Nato?

Sveriges og Finlands veivalg har ikke skjedd i et vakuum, det er resultatet av hva Russland viser at de nå er villige til å gjøre.

I en stund som nå er det et tap for norsk politikk at venstresiden i såpass stor grad insisterer på at de viktige spørsmålene er noen helt andre enn samtidens viktigste utviklingstrekk. Det er venstresidens eget valg å avholde helt andre diskusjoner enn de som trengs akkurat nå. Slik det er Sveriges og Finlands eget valg å endre betingelsene for nordisk sikkerhet – jeg vil mene til det bedre.