Hvem er det som avgjør om det å bli klapset på baken er greit eller ikke? Hvem kan bestemme at den som kalte deg hore, ikke mente noe med det og at du ikke skal bry deg? Hvem kan si at å bli fotografert under skjørtet og få bilder spredt på Snapchat ikke er krenkende?
Svaret er klart: det er ingen andre enn den som opplever det selv som kan avgjøre om noe er krenkende eller ikke. Det står også klart definert i loven.
«Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom».
Ordet VIRKNING er sentralt her. Så lenge handlingen har den virkning at den er krenkende er den forbudt. Det er ikke opp til arbeidsgiver, eller andre å bestemme om folk blir krenket, det er opp til omgivelsene å ta det inn over seg og ta folk på alvor. Lytte til den utsatte og høre hva de har å si og ikke dømme ut fra hva en synes noen må tåle.
Det er en grunnleggende menneskerett å bestemme over egen kropp. Både fortellingene i #Metoo-opprøret, argumentene mot disse fortellingene og argumentasjonen i de få trakasseringssakene som kommer opp, viser at denne rettigheten ikke er reell.
Vi ser at forsøk på å ta kontroll ved å si at en ikke vil bli tatt bilde av og ikke godtar kommentarer på egen kropp på jobb, ofte blir møtt med bagatellisering og latterliggjøring.
I en pågående sak hvor en elev har filmet opp under skjørtet til en lærer har forsvareren uttalt at man ser ikke annet på filmen enn det som eksponeres på stranda en varm sommerdag. Forsvareren spør og undrende hvorfor det er så farlig å vise fram trusa vil når en fordums statsminister gjorde det titt og ofte.
Dette er argumenter som har som formål å få offeret til å virke lettkrenket eller å gjøre saken til noe mindre enn den faktisk er. Det er en godt brukt hersketeknikk fordi den stadig får gehør. I skremmende mange saker om seksuell trakassering blir offeret stående alene, latterliggjort og stemplet som lettkrenket mens gjerningspersonen blir unnskyldt på grunn av høy eller lav alder, ruspåvirkning, hva vedkommende forstår eller ikke forstår, Viktigheten av jobben vedkommende har eller hvor mye inntjening vedkommende genererer.
Seksuell trakassering skjer ikke i et vakuum. Det forekommer der omgivelsene tillater det.
Vi ønsker mangfoldige miljøer, at alle skal kunne trives og bruke sine ressurser på arbeidsplassen. Det må arbeidsgivere legge til rette for både av hensyn til den enkelte, for bunnlinja og for samfunnet. Sleivete humor, fokus på kropp og utseende, bemerkninger om seksualitet og uklare grenser for hva som er greit på arbeidsplassen bidrar til utrygghet.
Lovverket beskytter, men det hjelper ikke så lenge vi lar det skje.
Vi i likestillingssenteret KUN holder regelmessig kurs mot seksuell trakassering for bedrifter og offentlige aktører. Våre erfaringer fra kursene viser at holdningene til hva en må tåle ofte går over lovens grenser. Det er behov for å være mye mer tydelig på hva som er akseptert oppførsel i stedet for å minimere et alvorlig samfunnsproblem.
Linn Bylund og Karin Hovde fra likestillingssenteret KUN