Bonderomantikeren

Døra går opp. Ut på trammen kommer et digert, raggete, levende dyr. Så ett til. Ulv!

TRONDHEIMSTID: Hovedfagsstudent Hilde Gunn har sikret seg plass på lesesalen på universitetet på Dragvoll.  Foto: privat

New Articles

– Velkommen, hilser Hilde Gunn Slottemo med strålende grønne øyne som overbeviser om at rovdyrene bare er snille hunder i ulveklær. Det er jo bare Cæsar og Rosinante!

Hit til dette småbruket ved Stiklestad allé er det altså at professoren trekker seg tilbake fra de akademiske slagmarker når hun trenger fred og ro. En gang en slåtteteig under storgården Slottet. Nå slott for Hilde Gunn, Bjørn Erik og fire unger. Selv nå på vinteren aner vi idyllen når en slørblå augustkveld senker seg over sommerfester i det koselige tunet, blomstene som skjelver i sønnavinden, dukkestua med blondegardiner og et nydelig drivhus som lukter sommer.

– Ja jeg er bonderomantiker! erklærer Hilde Gunn og skjenker kaffe fra en rød kaffekanne. Da de flyttet hit til bestefars småbruk drømte de om å ha både geit og sau, men fant at det ble for krevende i et moderne hverdagsliv.

– Dere nøyde dere med rovdyr ...

- Cæsar og Rosinante er kjempesnille. Vi hadde frittgående høns ei stund. Det var veldig koselig å ha lykkelige høner som spankulerte på tunet. Og vi var fornøyd når vi kunne gi bort egg. Men da Rosinante en dag kom med ei høne i munnen var det slutt. Høna overlevde men ble veldig redd, forteller Hilde Gunn og husjer vekk ei av kattene som nærmer seg kransekakebitene.

Rosinante reagerer på påminnelsen om høneeventyret med å legge seg flat på puta der det står "Luxury life".

Det kan tenkes at noen av leserne har en forestilling om opphøyde professorer som kontinuerlig sitter med brillene på en nese nedi sine bøker og skriver fotnoter. Hilde Gunn gjør ikke det. Hun kommer fra Verdal og bekjenner seg til Verdal, der folk ikke ble opptatt av, eller oppdratt til fotnoter. Hun nøler ikke med å kalle veien fra barndomshjemmet til akademia en klassereise.

– Jeg er vokst opp i arbeiderklassen. Begge foreldrene mine jobbet på samvirkelaget, far var en av gutta på gølvet. Tonen var røff, språket rølpete. Talemåtene var langt fra dannet og analysene var på et annet konkretiseringsnivå enn det du møter i akademia. Jeg opplevde klasseskillet veldig sterkt da jeg ble student. Hva kunne jeg snakke om? Hva er rett oppførsel? Er jeg flink nok? Jeg måtte lære meg en ny kode og lærte også de nødvendige skiftene mellom kodene.

– Hva sa pappa da du kom hjem og snakket i nye koder?

– Det var stort for han at jeg studerte. Både mamma og pappa stimulerte oss jentene til å ta utdannelse. Vi er tre søstre og jeg var gutten i midten. Gutten til pappa, sier Hilde Gunn.

Da hun var barn skulle hun bli snekker, og var ikke snauere enn at hun gikk opp til rektor Rolf Strand og spurte om hun kunne få sløyd i stedet for handarbeid. Slik ble hun den første jenta som fikk sløyd på skolen. I ettertid kan vi se det som et første frigjøringsprosjekt for ei etter hvert ganske så progressiv dame. Da hun arvet farfars boble gikk hun løs på å skifte dekkene sjøl. Senere skulle hun bli professor, bane vei for nye måter å formidle historie på – og sende bilen på verkstedet for dekkskifte.

At veien gikk i retning akademia skyldtes skriveglede.

– Jeg kunne ha blitt journalist eller forfatter. Hva som helst, bare jeg fikk skrive. Og så ville jeg ha den følelsen av å presse meg sjøl, bevege meg, på grensen til komfortsonen. Å piske meg når jeg ikke skjønner noe. Det er slitsomt, sier Hilde Gunn.

Dermed bar det inn på den akademiske og ikke den journalistiske løpebanen, inn på sosialantropologi, norsk grunnfag og historie i Trondheim.

Det var der hun møtte Bjørn Erik igjen. Han som hun hadde visst om i mange år hjemme i Verdal, han som var så kjekk at Hilde Gunn aldri trodde hun hadde sjans. Samtidig gikk Bjørn Erik og tenkte det samme: Den dama! Ikke sjans i havet. De to, som da var blitt studenter, var det som møttes og dansa en kveld på Samfundet i Trondheim.

– Jeg var nettopp ferdig med et annet forhold og var helt bestemt på at jeg ikke skulle inn i noe nytt, husker Hilde Gunn. Da de skulle hjem spurte Bjørn Erik om telefonnummeret.

– Jeg sa nummeret, og tenkte at det var ikke så farlig, han kom til å glemme det før han var hjemme, sier Hilde Gunn.

Det hun ikke visste var at Bjørn Erik har klisterhjerne.

– Han ringte?

– Ja, og jeg var imponert. Jeg er historiker men husker ikke et eneste historisk årstall. Jeg er helt håpløs i quiz, sier historieprofessoren.

Dårlig på quiz altså.

– Men god på mandighet? Du studerte mandighet blant arbeiderne på Koksverket i Mo i Rana?

– Jeg hadde skrevet hovedoppgave om kvinner fra 50 til 70-tallet, fra husmor til lønnsarbeider. Da jeg skulle ta doktorgraden var det naturlig å begynne og studere mennene som skulle dele det økonomiske ansvaret med kvinnene. Og miljøet blant arbeiderne på Koksverket var noe av det mest tradisjonelle, maskuline som fantes. Det var svette, varme, fysisk arbeid. Og der fant jeg den ansvarlige mannen. Mandighet handlet om å ta ansvar på alle måter. Mennene tok ansvar for samfunnet ved å være gode sosialdemokrater og de tok ansvar ved ha ha fast jobb, forsørge familie og komme hjem med lønningsposen, sier Hilde Gunn.


Det er opplest og vedtatt at dette kan ses på som en maktrelasjon. Men lykken for en forsker er å finne nye dimensjoner.

– Du fant?

– Jeg fant omsorgsdimensjonen. For den enkelte mann handler dette om omsorg, sier Hilde Gunn.

Hun mener det er urettferdig når makt kommer i fokus for den enkelte mann, slik det skjedde da likestillingsdebatten nådde de stormfulle høyder på 70-tallet. For koksverkarbeiderne handlet ikke likestilling om kjønn men om klasse, om forholdet mellom funksjonær og arbeider, mellom de udugelige funksjonærene og de hardtarbeidende arbeidskarene.

Hilde Gunn samlet og systematiserte sine funn om mandigheten på Koksverket, basket seg gjennom fotnotene og lange referanser og leverte avhandlingen. Hun fikk den godkjent og bestilte dag for den høytidelige disputas. Det var omtrent på den tiden hun og Bjørn Erik hadde bestemt seg for å kjøpe Slottemo og flytte tilbake til Verdal. De hadde døtrene Vilde og Elvira men ønsket seg en unge til. Og de måtte få det til å passe med disputasen.

– Ungen måtte komme etter disputasen, slår Hilde Gunn fast. Alt var planlagt til minste detalj. Men så kom overraskelsen. Det viste det seg at det ikke var bare ett barn i magen, men to.

– Tvillinger. Det gikk ikke. Jeg måtte utsette et år, forteller Hildegunn og holder øye med katten som fremdeles myser i retning kransekakebitene.

Hun fikk gjennomført disputasen ett år etter, takket være Bjørn Erik som alltid tar sin tørn, og Helga Haga som trødde til som dagmamma. Disputasen var ingen strålende forelesning, mener Hilde Gunn, men hun konstaterer at disputasfesten etterpå var bra og at disputasfest kan sammenlignes med et bryllup der doktoranden er både brud og brudgom.


Tvillingene Evald og Kornelius er nå blitt tretten og Elvira på atten har tatt førerkort. Tjueåringen Vilde har flytta ut, går på Afrikalinje på folkehøgskole og er akkurat nå på reise i Uganda, Rwanda, Kenya og Tanzania.

– Det at jeg har hatt fire unger har gjort at jeg har ønsket å være disponibel for ungene og være mor, sier Hildegunn.

Men om det var heft eller avbrytelser – ingen ting har gitt Hilde Gunn større gleder enn de fire ungene. Hun er opptatt av at vi ikke må gjøre ungene til et problem. Vi må ikke snakke ned det å ha unger, men finne politiske løsninger på det som kan være strukturelle problemer.

På privaten har de funnet en balanse. Bjørn Erik har jobbet redusert. Hun har skiftet dekk. Han bygger drivhus og elsker å jobbe i hagen.

– Jeg ønsker meg et bed, sier jeg.

Vi skjønner at det å bestemme seg for Bjørn Erik var lett. Å få unger – ja det ville hun! Men å flytte tilbake til Verdal, det var hun sterkt i tvil om. Frihet, plass, lukt av grønn plen, kvitveis, og blinkende lykter i hagen på Slottemo fristet. Men så var det de gode kollegene i Trondheim, atmosfæren på instituttet og de morsomme diskusjonene.

– Det sies at kunnskap er lett å bære. Men det er også slik at kunnskap forandrer deg som person. Hvor hører jeg hjemme? kan hun tenke, mens hun langer i vei på ski for å få luftet tankene og hundene.

Hun kan tenke, mens hun staker i vei, at det er synd med de anti-akademiske holdningene i Verdal, og for så vidt i hele Nord-Trøndelag. En holdning til kunnskap som kanskje er forklaringen på at vi i fylket sliter med nasjonale prøver.

Hilde Gunn innrømmer at det har vært delvis vanskelig å finne sitt miljø i Verdal.

– Verdal kan av og til være et lukket samfunn, et gammelt bondesamfunn med vekt på gård, slekt og ætt, slår hun fast.

Savnet av Trondheimsmiljøet har vært sterkt, men etter hvert slo hun rot i fagmiljøet på HiNT, nå Nord universitet. Her har hun sin base, med gode kolleger.

Med et rødt hjerte og et kjølig hode går hun utrettelig inn i samfunnsdebatten, og kaster seg ut i diskusjon om Vømmølfestival, Rotmo, Nord universitet og likestilling. Hun kan være et fyrverkeri i frasparket, men går over i karakteristiske, lange resonnementer når hun har fått andre ut på banen.

– Jeg er veldig kritisk til at akademikere skriver for bare sju- åtte lesere. Akademia belønner det smale. Og det er klart vi må forholde oss til et fagfellesskap, men vi må også formidle historien til en bred allmennhet.

– Det handler om å gå inn i det opplyste demokratiet, ivrer ustoppelige Hilde Gunn, på vei inn i et nytt felt, ut på kanten av komfortsonen, der aha-opplevelsene ligger. Der det skjer.