Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har dansa mer til Bruce Springsteen. Men aldri grått mer til noen andre, enn Dylan.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

«Dei’nn klaska mæ te veggen». NRK P2, programmet «Timen er din», julaften 1984. Åge Aleksandersen var gjest. Han snakka om Bob Dylan og låta Positively 4th street. Han hadde hørt Dylan på radio i 1965 eller 66. Jeg var Åge-fan. Nå ble jeg Dylan-fan.

You got a lotta nerve

To say you are my friend

When I was down

You just stood there grinning.

Protestsangeren, dophuet, rockeren, salmesangeren, folksinger, country- og Sinatra-artisten. Dylan har ei låt for de fleste dager, solfylte eller grå, eller for de som er sånn passe midt på treet.

Jeg har dansa mer til Bruce Springsteen. Men aldri grått mer til noen andre, enn Dylan. Som høsten da jeg var 23 eller 24 år og hadde nok en kjærlighetssorg.

Do you love me, or are you just extending goodwill?

Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?

I’ve been burned before and I know the score

So you won't hear me complain

Will I be able to count on you

Or is your love in vain?

Bruce sa det. Elvis frigjorde kroppen, Dylan, sinnet.

Once upon a time you dressed so fine

You threw the bums a dime in your prime, didn't you?

People'd call, say, «Beware doll, you’re bound to fall»

You thought they were all kiddin' you

Hva er den beste sangen? Den beste plata? Jeg skifter fra dag til dag. Blonde on blonde er den beste plata, ikke helt uten tvil. Rockens første dobbeltalbum. Den beste sangen? Den jeg brukte i Stortinget i mitt aller første innlegg der, The Times they are a' changing?

Som aktivist i Natur og Ungdom var det selvsagt protestsangene jeg hørte mest på. Og låta er god, men ikke best. Den beste? Caribbean Wind, Lenny Bruce, Like a rolling stone, Love minus zero, no limit. Jeg veit ikke. Det er så mange. For alle dager, for alle stemninger. Kanskje er det My back pages som jeg dansa til daglig med min nå 21 år gamle sønn på skuldrene da vi hadde pappapermisjon. Ja, jeg tror kanskje det er den. I alle fall i dag.

Ah, but I was so much older then

I'm younger than that now

Etter å ha oppdaga Dylan måtte jeg ha alt. Jeg tråla platebutikkene etter Dylan plater. Den siste jeg mangla fant jeg i en fotobutikk på Lillehammer sommeren 1989 eller 1990. Shot of Love. Den siste av hans tre religiøse plater. Ikke så bra, mente jeg da. I dag en av de beste. Særlig sangen om den svarte amerikanske komikeren Lenny Bruce.

He fought a war on a battlefield where every victory hurts

Lenny Bruce was bad, he was the brother that you never had

Drømmen var å se han live. Men på åttitallet var det var langt mellom at de store artistene la turneruta innom Norge. Dylan hadde vært i Drammenshallen i 1981. Springsteen så jeg på Valle Hovin sommeren 1988. Lå i kø utenfor en av platebutikkene i Trondheim for å få billett.

Mange år senere skulle jeg få vite at Dylan hadde vært hjemme hos kompisen min i klassen i forbindelse med konserten i Drammenshallen. Jeg bodde da i Sandvika, midt mellom Oslo og Drammen og faren til kompisen min drev Hennie Onstad kunstsenter. Et sted Dylan dro til, før han altså kom hjem til min kompis. Min nær Dylan opplevelse, der altså.

Men tidlig på nyåret 1990 ble det klart. Dylan skulle komme til Norge igjen. Kalvøyafestivalen. Jeg dro på postkontoret på Byåsen Butikksenter og kjøpte to billetter med en gang de ble lagt ut. En til meg og en til kjæresten min. Billettene ble oppbevart i et skrin i et halvt år før vi satt oss på toget sørover. Tidlig lørdag morgen dro vi ut til Sandvika (stedet jeg hadde min nær Dylan opplevelse ni år tidligere) og Kalvøya. Vi var av de første som kom. Vi skulle stå langt frem. Jeg var 19 år. Dylan 39. Jan Erik Vold introduserte han, med ordene: Her er han. Mannen som ba oss: Don’t follow leaders, watch your parkingmeters.

Jeg trudde det var første og siste gang jeg skulle få sett han. Det har blitt 30-40 ganger etter det. I Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Tsjekkia og UK. Til og med i Trondheim. På torget i 2001.

Mange tenker nok på Dylan som protestsangeren, borgerrettighetsforkjemperen, krogsmotstanderen. Men jeg må ærlig innrømme at jeg er svært i tvil om hvor han står politisk. Han er like uforutsigbar der som i musikken han har laga opp gjennom. Under Live Aid konserten på midten av åttitallet, til inntekt for de sultrammede i Etiopia, spurte han om ikke noe av pengene kunne gå til tørkerammede bønder i USA. Under Grammy utdelingen i 1991, rette etter USAs invasjon i Kuwait, spilte han Masters of War.

Tidlig på åttitallet lot han seg avbilde på en høyde utenfor Jerusalem og hadde skrevet en pro-israelsk sang. 4 november 2008, noen minutt før Obama ble erklært som USAs neste president sa Dylan under konserten sin: «Me, I was born in 1941. That’s the year they bombed Pearl Harbor. I’ve been living in a world of darkness ever since. But it looks like things are going to change now».

Fire år senere distanserte han seg fra det han sa: «I don’t know what I said or didn’t say. I don’t know what I could have meant by that. You say things sometimes, you don’t know what the hell you mean».

Han går sine egne veier, både musikalsk og politisk. Fra Buddy Holly, til akustisk folksongs, til elektrisk gitar, country, gospel, til Frank Sinatra. Det er som han sang: He not busy being born, is busy dying. Den som ikke forandrer seg, blir en annen.

Han jeg trodde jeg så første og siste gang sommeren 1990 har blitt 80 år, i dag. Jeg tror vi møtes igjen. Gratulerer med dagen. Og takk.

Kommentarer til denne saken