Gå til sidens hovedinnhold

Kaski skaffet den største slegga

SV lyktes i å bruke påtrykket fra LO til sin fordel. Det er egentlig en viktigere hendelse enn budsjettenigheten, og var ingen selvfølge. Selv trodde jeg sjansespillet kom til å gå i dass for SVs del.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Da SV la fram sitt alternative statsbudsjett i midten av november må jeg innrømme at jeg trodde det ville ende i tårer og tenners gnidsel da de friskt kunngjorde at de ikke kom til å prioritere åpenbare sosiale saker som feriepenger til arbeidsløse og arbeidsinntekten for uføre. Det hadde regjeringen lovt, og da fikk det være deres problem, var budskapet.

Det kan høres selvsagt ut at et opposisjonsparti ikke prioriterer regjeringens politikk i forhandlinger om et budsjett, men sakene det her dreide seg om var jo ikke akkurat egnet for politisk spill: Det SV i klartekst sa var nemlig at dersom Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville rette opp i Erna Solbergs kutt i arbeidsinntekt for uføre og feriepenger til arbeidsløse, fikk de komme opp med pengene selv. Rødts Mímir Kristjánsson har ikke vært alene om å påpeke at landets uføre og arbeidsløse nok ikke lar seg imponere av slikt politisk spill mellom regjeringen og SV. Jeg lot meg ikke imponere selv, og innrømmer villig at jeg syntes grepet var svært overmodig og ga et rart signal til omverdenen. Uføre og arbeidsløse tilhører jo ikke ett parti mer en et annet, og å forklare at regjeringen må se til å ta ansvaret selv er ikke så enkelt som det kan høres ut som.

Dessuten var jo risikoen av samme grunn åpenbar for at LO ville rykke ut mot SV med full kraft. Det ville gjort vondt, veldig vondt, for SV å stå i stormen om en samlet LO-ledelse angrep dem for å ofre uføre og arbeidsløse i forhandlingene med regjeringen.

Det var altså et betydelig sjansespill. Viktigst er den åpenbare risikoen for at disse kuttene bare ville blitt liggende, til fortvilelse for gruppene som ble rammet. Regjeringen hadde jo vitterlig ikke prioritert å gjøre noe med dem. Men også for SVs egen del syntes jeg det var voldsomt risikabelt. De risikerte å bli sittende igjen med ansvaret for usosiale kutt av akkurat den typen SV ikke tåler å assosieres med.

Men utspillet fra SV fungerte åpenbart etter planen. På LOs kartellkonferanse fikk statsministeren klare marsjordre fra LO-topp etter LO-topp, og derfra var det ingen vei tilbake. SV lyktes i å få LO og Arbeiderpartiets eget grunnfjell til å stå for kravene, og etterpå kunne attpåtil Audun Lysbakken stå i Stortingets vandrehall legge fram de samme sakene som sine seire.

Kontrasten til forhandlingsdynamikken i den forrige rød-grønne regjeringen er påtakelig. Og dette innebærer også et interessant skifte i maktforholdene til venstre for midtstreken i norsk politikk. For LOs bånd til Arbeiderpartiet er svært tette. Terskelen er høy, svært høy, for å påføre Arbeiderpartiet reelle politiske nederlag. Men i disse sakene var de åpenbart villige til nettopp det. Dersom denne budsjettenigheten ikke førte med seg de sosiale endringene LO krevde, ville Ap sittet igjen med svarteper.

Med litt fugleperspektiv ser denne budsjettenigheten ellers strengt tatt ut som om den landet omtrent der den skulle, både styrkeforhold og politisk stemning tatt i betraktning. Det er saker store nok til at samarbeidet gir mening for SVs del, og innrømmelsene regjeringen har måttet gi peker i en retning regjeringens velgere uansett vil nikke til. Ett påfallende unntak er utsettelsen av 26. konsesjonsrunde i 2022. Frp er forståelig nok allerede ute og slår alarm. Men først når vi ser om dette er starten på en mer permanent stopp i leterundene, eller om utsettelsen bare gjelder noen måneder fra neste høst, vil vi se om dette er et grep så dramatisk som kritikerne skal ha det til.

Nettopp derfor er det også litt rart at det måtte forhandles forbi første søndag i advent for å få dette til. Det var jo ikke bare skuespill og koketteri, heller. Det var åpenbart at stemningen etterhvert surnet i takt med manglende fremdrift. Inntrykket jeg har fått fra forhandlingene har fra første stund vært at begge parter forregnet seg noe. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremstått genuint overrasket - og himmelfalne - over omfanget av krav fra SVs side, og SV har på sin side virket oppriktig frustrerte over tilbudene fra regjeringen.

I ettertid er det pussig at så mange av de usosiale kuttene Arbeiderpartiet selv har kritisert opp, ned og i mente de siste åtte årene, var noe de selv måtte forhandles på plass for å rette opp i. Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen har gode poenger i sin kritikk mot regjeringen når hun minner om nettopp dette.

Det bør derfor være et tankekors for Støre-regjeringen at mange av sakene dette første budsjettet vil huskes for, er saker som både er klassisk, god sosialdemokratisk politikk, men samtidig saker som hans egen regjering måtte slepes til å være med på. Det har kostet betydelig omdømme i egne kjernegrupper, og kan ikke sies å ha vært en helt heldig forhandlingsstrategi. Å styre med stø hånd og motstå raske og dårlig utredete endringer er en god sosialdemokratisk dyd, men for å skynde seg sakte må det i det minste være bevegelse. Å la borgerlig sosialpolitikk stå urørt, etter selv å ha kritisert den så kraftig, tar seg pussig ut.

Med denne budsjettenigheten har vi fått et interessant innblikk i den nye dynamikken på Stortinget, der styringsretningen ligger mellom Ap, Sp og SV, og der påtrykket primært kommer fra venstreopposisjonen og ikke minst LO. Det vil ta tid for opposisjonen til høyre å få meldt seg ordentlig på, når dette er forholdene. I høst greide Kari Elisabeth Kaski å rette LO-slegga mot regjeringen. Det forteller oss vel så mye om hvordan fortsettelsen blir - om ikke mer - enn hva enkeltpunktene i budsjettenigheten gjør.

Kommentarer til denne saken