(Trønderdebatt)

Skyhøye strømpriser – i alle fall sør for Dovre. Bensin- og dieselkostnader som krysser nye grenser. Varslet kraftig økning i prisen på alt man trenger for å bygge og restaurere – som kommer på toppen av et par år med ekstraordinært heftige priser. I nærbutikken skjer det noe med hva vi betaler for alt vi trenger for å ha mat på bordet. Dette er imidlertid bare et signal om hva som er i vente, for Russlands angrep på Ukraina ventes å presse matvareprisene til helt nye høyder.

Det er kanskje ikke så rart at regjeringen tyr til et historisk kjent begrep for å banke alvoret inn. Men sannheten er at vi er veldig langt unna det vi egentlig forbinder med «krigsøkonomi».

Ser vi det hele i et litt lenger tidsperspektiv, er det godt mulig å argumentere for at prisene er på vei tilbake til det normale.

Dagens unge voksne har aldri opplevd annet enn tidenes høykonjunktur. Lønningene har vokst mot skyene, og det uten at prisene har fulgt etter med tilsvarende kraft. Gapet har vokst – til så å si alles fordel – og når vi legger til mange år med historisk lave renter, er det ikke til å undres over at det som nå skjer oppleves som en heftig kalddusj. Da er veien kort til å rope på at «staten» – verdens kanskje rikeste, skal komme oss til unnsetning. For slik kan vi da ikke ha det?!?

Jo, det kan vi faktisk. Det er slik det var for ikke altfor mange år siden.

1990 står for ettertiden som et tidsskille. Den kalde krigen ble avblåst samtidig som Muren, Jernteppet og Warszawapakten brøt sammen. Det gamle Sovjetunionen lå i ruiner, men det var mer enn oppløsningen av imperiet som slo inn over de fleste av oss som en gedigen overraskelse. Vel så sjokkerende var det å oppdage at den sovjetiske økonomien var gjennområtten. Antakelig var det her vi fant årsaken til at vest vant over øst: Økonomien i vest var den østlige suverent overlegen. Sovjetunionen brøt sammen innenfra – fordi det veldige imperiet var bankerott.

Med seieren i den kalde krigen i lomma starten Europa på tidenes økonomiske opptur. Produksjon av varer ble i stor grad flyttet til Kina, hvor kostnadene til alt fra ansatte til energi var minimale sammenlignet med hva som utviklet seg i vår del av verden. På kort tid ble det billigere å skipe råvarer fra Europa og Nord-Amerika rundt halve kloden, få varene produsert på fabrikker kontrollert av det kinesiske kommunistregimet, for deretter å skipe dem tilbake til Vesten. Slik skapte vi ikke bare en forbruksfest uten sidestykke – vi la også grunnlaget for en vanvittig økning i utslippene av klimagasser.

Så å si alle omfavnet den nye tid. Her hjemme var det kun noen særinger i Fremtiden i våre hender og den såkalte småbrukarlagsfløya i Senterpartiet som var skeptisk til utviklingen. De ble til gjengjeld stemplet som bakstreversk og håpløst tilbakeskuende.

En av fordelene med papiraviser er at man ikke bare har et vell av artikler å lete i, man kan også søke i annonser fra mange tiår tilbake. Da får man virkelig inntrykk av hvordan verden har utviklet seg.

Jeg brukte en liten time i Trønder-Avisas arkiv og bladde meg gjennom et førtitalls avisutgaver før påsken i 1990. De som ble født dette året er som alle raskt regner seg fram til, tidlig i 30-åra i dag. Altså i den fasen av livet hvor de fleste etablerer seg med partner, barn og egen bolig.

Også på senvinteren 1990 er handelsstanden ivrig etter å fallby sine varer før fridagene. En forretning på Innherred annonserer kjøttdeig til 44,50 kroner. I samme kjøledisk finner vi koteletter til 69 kroner kiloen. I frysedisken kan vi hente med oss et toliters spann sodd til kun 142 kroner, mens «God, gammeldags fiskegrateng» får vi på tilbud til 50 kroner. Fra den samme frysedisken kan man også raske med seg en pizza pepperoni til 49,90, mens gulrøtter går for 8,90 kroner kiloen, tomater til 22,90 og én liter appelsinjuice fra konsentrat må man betale 8,50 kroner for.

Men påsken var selvfølgelig tiden for mer enn «husmannskost» – den gang som i dag. Derfor er det flere annonser for smågodt. Prisen ligger på mellom 10 og 12 kroner hektoen.

Høres dette velkjent ut? Ikke så rart. Ta en sjekk neste gang du triller vogna mellom butikkreolene. Da blir man betenkt.

Men det var ikke bare dagligvarebutikkene som var ute etter å kapre kunder før påsken satte inn. En kjent kjede for elektriske varer fristet med 28 tommers fjernsyn til 7990 kroner, en liten mikrobølgeovn til 2400 kroner og en varmluftsovn til 7080 kroner. Begynte sofaen å bli litt nedslitt var det råd for å få fatt i en ny – og det på dagen. En lokal møbelhandler reklamerte med at han hadde hjørnesofa på lager til kun 8990 kroner. Ut fra bildet å dømme fortjener den betegnelsen «enkel».

Dette er et lite øyeblikksbilde inn i den økonomiske virkeligheten det første året i den nye tiden som ventet oss. Fra da av gikk det kun én vei: Kjøpekraften økte, fra det ene året til det andre. Og den økte mye. Tidsskriftet «Smarte penger» har laget en oversikt over utviklingen av lønna for «normalårsverk» – med Statistisk sentralbyrå som kilde. Et normalårsverk er et gjennomsnitt av ulike yrker – og gir et godt bilde av den generelle lønnsutviklingen i samfunnet. I 1990 var lønna i normalårsverket 177 300 kroner – eller 14 775 per måned, før skatten var trukket fra. I dag er lønna for normalårsverket 618.000, noe som gir en månedslønn på 51 500.

Så vil nok enkelte raskt ile til og si at veldig mange tjener under 618 000 kroner. Det er riktig – like riktig som at mange tjente under 177 300 i 1990. Et gjennomsnitt tilsier som kjent at mye ligger under streken – like mye som det ligger noe over. De siste tre tiårene har det imidlertid vokst fram en ny middelklasse som har det romsligere enn noen middelklasse tidligere i historien. Med i regnestykket hører også at dagens norm er at begge i et forhold er i arbeid – samtidig som velferdsordningene, som lønnet foreldrepermisjon, har økt kraftig. Ved inngangen til 1990-tallet var det fortsatt vanlig at den ene, så å si alltid kvinnen, hadde en dårlig betalt deltidsjobb. Og den lønnede fødselspermisjonen var på 24 uker.

Så er det selvfølgelig mange faktorer som forstyrrer den enkle statistikken. Andelen aleneforsørgere er ett moment – boligprisene et annet. Innvandring – som har skapt en ny arbeiderklasse som ligger betraktelig under majoritetens middelklasse. Men at de aller fleste av oss har langt romsligere økonomi i dag enn for noen tiår siden, er det umulig å argumentere seg bort fra. Det holder i massevis å se på forbruksveksten. Den finnes det også statistikk for – og den underbygger bildet som tegnes på de foregående linjene.

Er det så noe vi har glemt? Rentene. 1990 var tilfeldigvis året da jeg tok opp mitt første boliglån – og like tilfeldig kom jeg under en kraftig opprydding for noen uker siden over gjeldsbrevet fra den gang. Dokumentet viser at effektiv rente på boliglånet var 13,5 prosent. Til sammenligning er renta på dagens boliglån 2,25 prosent. Er det rart mange økonomer nå advarer vår tids unge voksne om virkningen av varslede renteoppganger – selv om ingen foreløpig frykter at vi skal komme over 13 prosent?

Det hører med til bildet at virkningen av oljealderen for alvor slo inn over Norge først på 1990-tallet. Helt uavhengig av hva vi mener om oljesektoren, kan vi ikke lukke øynene for at mye av vår velstand er knyttet til innsatsen til tusenvis av kvinner og menn «offshore». Der finner vi også årsaken til at ingen andre land har så mye penger «på bok» som Norge – folketallet tatt i betraktning. Det mangler faktisk lite på at vi overgår alle andre – selv når man ikke relaterer til antall innbyggere! DET sier sitt.

Men det er også andre viktige drivere – og den viktigste har kanskje vært fravær av krig i vår del av verden, dersom vi ser bort fra borgerkrigen i det gamle Jugoslavia på 1990-tallet. Men den fikk aldri noen vesentlig virkning på økonomien utenfor det krigsherjede området.

I 1990 gikk ifølge Forsvarsdepartementet 3,1 prosent av statsbudsjettet til Forsvaret. Da tiåret gikk over i historien var bevilgningen til forsvaret redusert til 2,2 prosent – noe som tilsvarte en realnedgang på 8 prosentpoeng når vi tar hensyn til pris- og lønnsveksten. Utviklingen fortsatte helt fram til for få år siden. Russlands invasjon og okkupasjon av Krim og deretter to områder i Donbas-regionen helt øst i Ukraina vekket til live en gammel bekymring. Med dagens fullskala invasjonskrig har Europa på rekordtid rykket tilbake til mentaliteten fra Den kalde krigen – det vil si årene før 1990.

Også den norske regjeringen varsler kraftig opprusting av Forsvaret – og alt tyder på at NATOs såkalte 2-prosentsmål vil bli oppfylt, uten vesentlig debatt. Ikke bare i Norge – men i hele Europa. Også i nøytrale Sverige og Finland varsles kraftig økning av forsvarsbudsjettene. I tillegg kommer den sivile beredskapen – som økt selvforsyningsgrad og beredskapslagre av alt fra korn til medisinsk utstyr. En av grunnene til at Norge og de fleste andre land kvittet seg med beredskapslagrene, bortsett fra at man ikke trodde vi noen gang ville få bruk for dem, var at de kostet uhorvelig mye i drift. Nå kan vi være rimelig sikre på at de kommer tilbake. Det tilsier erfaringene både fra pandemien og nå krigen.

Dette er penger som må tas fra andre gode formål. Det kalles omfordeling. Kanskje når ikke forsvarsbudsjettet 3,1 prosent av statsbudsjettet som i 1990 – men det vil heller ikke overraske om så skjer. Det avhenger av utviklingen i Russland.

Norge har bedre forutsetninger enn de aller fleste andre til å tåle slike omprioriteringer av statens utgifter. Det betyr likevel ikke at det ikke vil merkes. Alt tyder på at tiden da vi kunne betale oss ut av de fleste politiske uenigheter ligger bak oss. Dette peker også mot at tiden da vi privat har kunnet bevilge oss det meste – og hvor begrepet «dårlig råd» for det store flertallet har hatt fint lite å gjøre med hva vi trenger for å leve et helt greit liv, kan være forbi.

Likevel: Jeg kan ikke huske annet enn at jeg opplevde at jeg bodde i et velferdssamfunn og hadde god privatøkonomi i 1990 – til tross for at det var veldig mange innkjøp man måtte planlegge en stund før de kunne gjennomføres. Heldigvis var forbrukslån og kredittkort knapt tilgjengelig for «vanlige folk» – man kunne til nød overtrekke sjekkontoen. Dermed ble også månedslønna grensen for hva vi kunne bruke.

Dette ga lite marked for sosialporno av typen «Luksusfellen». Likevel opplevde de fleste av oss at vi levde i en luksustilværelse – sammenlignet med hvordan vi visste at livet hadde vært for generasjonene bak oss. DET vil være annerledes for mange som nå må lære seg å husholdere strammere. De vet ikke annet enn at økende kjøpekraft er det normale. Men for å være ærlig: Trodde vi virkelig at dette kunne fortsette? Nå vet vi svaret. Det kunne ikke det. Normalen er på vei tilbake.