En velvevd og intens historiefortelling

Det kan ikke finnes noen grunn til å la være å ta turen til Malm for å oppleve magien ved gruvetårnet.

Klasseskillet: På hver sin side av Ressemelva hadde 15 år gamle Kate (Mari Haugen Smistad) og Anton (Martin Aune) drømmer som ikke passer inn i klassesamfunnet på 60-tallet. I «Eplene i Messehagen» drømmer den uføre gruvearbeideren Anton (Ståle Bjørnhaug) seg tilbake i barndomsminnene. En fantastisk scenografi visualiserer dramatikken rundt gruvesamfunnet perfekt.  Foto: Marius Langfjord

Mobbing: Ungdommene i Malm tok foreldrenes sinne ut på de jevnaldrende funksjonærbarna. Velspilt drama av ungdomsskuespillerne i Malm.  Foto: Marius Langfjord

Mørke utsikter: De bleke gruvearbeiderne konspirerer mot ledelsen i gruveselskapet mens de soler seg i gruvebadet.  Foto: Marius Langfjord

Familiestrid: Gammel-Anton (Ståle Bjørnhaug, foran) ser tilbake på motsetningene i familien på 60-tallet.  Foto: Marius Langfjord

Kultur

Det er et ruvende sceneanlegg som møter publikum når de følger jernbanesporene inn mot gruvetårnet i Malm. Et anlegg dugnadsgjengen og scenograf Erlend Haga skal ha all mulig honnør for. Det nye publikumsamfiet og sceneløsningene er den røde tråden i praktveven Gruveteateret leverer. Å skape en så intim to og en halv time lang forestilling for nær 1.000 personer, er i nærheten av en bragd. Amfiet plasserer publikum midt i handlingen, mens den grenseløse scenen slipper aktørene løs midt i fanget deres. To og en halv time er en lang historie, selv med en halvtimes pause, men verken sinn eller skinke klager etter teppefall.

Regissør Paul-Ottar Haga har gjort godt arbeid med aktørene, som i all hovedsak er amatører. Det er ikke mulig å spore annet enn profesjonalitet og dyp innlevelse fra scenen. Spesielt imponerer ungdomsflokken i forestillingen – sjelden er mobbing og ungdomsliv portrettert så ekte fra en amatørteaterscene. I spissen for det særs kompetente ungdomsensemblet står malmbyggen Martin Aune (17) som en robust gruvepilar.

Det er verken lett, eller ønskelig, å dra fram enkeltprestasjoner. Forestillingen leveres som en godt gjennomarbeidet ensembleprestasjon, hvor ingen stikker seg fram, men alle heller løfter hverandre.

Ryktene om at Rasmus Rohde, som står for både manus og musikk, har begått en av landets beste teaterfortellinger, medfører definitivt riktighet. Man kan selvfølgelig si at stykket handler om klassekamp og arbeidsforhold rundt gruvedrifta i Malm på 60-tallet. Men her ligger uendelig mye mer.

De bærende karakterene er arbeiderfamilien Jönsson. Far Walter (Tore Granås), mor Mildrid (Evy Kasseth Røsten-Haga) og sønnen Anton (Martin Aune). I det store bildet handler stykket om klasseskillet mellom arbeiderne på den ene siden av Ressemelva, og funksjonærene på den andre. Jönssons motstykke er ingeniørfamilien Stenersen, med far Henrik (Per Anders Folladal), mor Eleonore (Ingebjørg Kosmo) og datteren Kate (Mari Haugen Smistad).

Her oppstår klassekamp mellom ingeniøren Stenersen og rallaren Jönsson, men også kjærlighet mellom deres to barn. Samtidig skildres den indre klassekampen i familiene. Anton ønsker ikke å følge sin kommunistiske fars fotspor ned i gruvemørket, men heller drømmen om å bli operasanger. Kate opponerer mot sine velstående foreldre, og vil forskjellene mellom funksjonærer og arbeidere til livs. Bildet på klasseforskjellene er direktørens bugnende, men forbudte, epletrær i Messehagen.

«Det er ingen menneskerett å forfølge talentet sitt», sier Antons mor. Faren knuser 15-åringens drømmer bokstavelig talt ved å pulverisere platesamlingen hans. Verken samfunn eller familie aksepterer de to unge menneskenes visjoner.

Klasseskillet vedvarte, og det er kun en skygge av en mann Kate (Sidsel Ryen) møter igjen når hun kommer tilbake til Malm for å begrave sin mor. 50 år etter gjenopplever Anton (Ståle Bjørnhaug) minnene fra barndommen, og synger: «Æplan i Messehagen heng så altfor høyt».

Dialog og sangtekster er tidvis banalt enkel, men det er det som funker. Det er den nær plettfrie vevingen av Rohdes manus og musikk; regi, koreografi og scenografi; spilleglede, talent og en kollektiv interesse for historieformidling, som til slutt lander som en praktvev i fanget på publikum. Det finnes ikke én eneste grunn til å la være å ta turen til Malm.

Terningkast 6

Gaute Ulvik Haugan