En hage full av overraskelser

Knapt noe er som man skulle forvente når det fables for fullt i Prestegårdshagen.
Kultur

Omgivelsene er tidløse som ramme for Mozarts siste opera. En trollmann, en kåt og beksort fangevokter, prins og prinsesse, fuglefanger, guider, bakkemannskap fra flyplassen, irrgrønne syklister, trøndersk mat og et vell av visuelle sleivspark.

Det er slett ikke slik at all opera tillater seg å bli pompøs og fremmed. Det åpner med en forvirret, nyss oppvåknet Tamino i den tidligere rockesangeren Marius Roth Christensen skikkelse som trekker sverd mot en pike med badekrokodille. Settingen er satt fra femte sekund.

Lina Johnson i rollen som Nattens Dronning er blant de ondere i operahistorien. En hevngjerrig dame er hun, og mannfolk er det lite mening i. Hun har endret habitt og farkost fra fjorårets oppsetning. Med ATV og pirrende hestekrefter mellom lårene falt det regissør Ronald Rørvik naturlig å ikle henne en diabolsk skinndrakt og korsett som et visuelt bindeledd mellom Prestegårdshagen og lufthavna. Dette er teater, sang og folkelighet. De tre syklende damenes erotiske bevegelser over den sovende Tamino, fascinerer publikum. Ronald Rørvik overrasker både her og der. Han finner det for godt å overraske når som helst og hvor som helst – med hva som helst. Rørvik har som kjent blant annet latt Ola Marius Ryan – fjorårets Tamino i Prestegårdshagen – krype på gulvet og bjeffe i Kristiansundoperaens versjon av La Traviata.

I en utendørs oppsetning under den bugnende lerkelunden hvor været utgjør 50 prosent av scenografien og de naturlige kulissene er bygd gjennom flere århundrer, oppstår det ofte dramatiske møter mellom aktører og elementene. Med et skarpt blikk for detaljenes betydning for helheten, lar scenograf Anne Spets ingenting være tilfeldig. Skyggene ved solskinn lar ingen glemme fabelens mørke aspekt. Uskyld møter alvor og angsten for hva framtiden bringer. De lyse sidene gis størst spillerom. Tablåene er storslåtte og kostymene gjennomarbeidet til minste detalj. De lekne, støttende og undrende småfuglene anført av Anna Sterud Hellandsvik og Lena Johansen er alltid ved Papagenos side. Overtydelighet fungerer. Fiksjonen brytes ofte. Blir ting for kokett, tar aktørene selv grep med avvæpnende replikker.

– Inni svartskogen, kæm e du? utstøter Papageno (Mads Wighus) til Tamino (Marius Roth Christensen). Ikke helt opp til originalmanus, antar vi. Svenske Ara Eriksson, den ene av tre damer, får en utvetydig oppfordring fra sine kolleger:

– Snakk norsk! ropes det plutselig.

Papageno leverer følgende befriende replikk idet han møter Pamina (Anne Wiik Larssen):

– Prinsen sendt mæ for å høre om han har sjangs på dæ!

Man skal lete med mer enn lupe for å finne den setningen i Mozarts nedtegnelser. Når eventyret ser ut til å løpe løpsk, påminnes publikum virkeligheten gjennom de tidssprengende rekvisittene. Her er blingser med salami, ingefærøl, skjenning og sodd. Tryllefløyten får slik en ekstra dimensjon. Oppsetningen skal gi operaskolens elever en arena å utfolde seg på, men etter to års sugende dobbeltløp er flere av disse ikke med i år. Det gir sangmessige utfordringer. Magne Fremmerlid og Marius Roth har med sine døtre i årets oppsetning. Stemmene på de tre damene er derimot mer skolert enn tidligere. Elisabeth Cathrine Teige, Sara Eriksson og Nina Sætherhaugs løfter disse skikkelsene.

Regissør Rørviks største personlige overraskelse skal være stjørdalingen Are Hembres prestasjoner som Monostatos. Han står ifølge Rørvik ikke tilbake for noen av de tidligere års profesjonelle aktørers tolkning av rollen. Håkon R. Storstadmo kom sent inn i øvingene til Die Gehärnischter. Han må ha tyvtrent. Sammen med Andreas Skei fra Melhus leverer gutten fra Vuku sang som lokker fram både tårer og gåsehud hos operasjef Randi Spets.