La oss få gå på, og spille konserter innenfor rimelighetens grenser. Vi trenger det så innmari nå

Ingvild Blæsterdalen spilte under åpningen av Hilmarfestivalen i 2019. Årets festival ble avlyst på grunn av korona. Foto: Heidi Stiklestad

Ingvild Blæsterdalen spilte under åpningen av Hilmarfestivalen i 2019. Årets festival ble avlyst på grunn av korona. Foto: Heidi Stiklestad Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (Trønderdebatt) Jeg sitter ved skrivebordet mitt denne klare novemberformiddagen, og prøver å komme i gang med arbeidsdagen. I tillegg til en halvstilling som kulturskolelærer er jobben min å være selvstendig næringsdrivende musiker. Det er tungt å komme i gang med noe for tiden. Ikke vanlig november-tungt, det er jo også et fenomen. Nei, det er koronatungt.

Jeg tror vi er mange kulturarbeidere som sitter ved skrivebordene våre, ved pianoet, i dansesalen- og er litt fjerne i blikket. Hva nå?

Til vanlig er det mye å ta tak i på denne tiden. Øving til julekonserter, stipendsøknader som skal leveres innen starten av desember (hvilke prosjekter skal man gutse seg opp til å gå for i 2021?), planlegge hvilke julekonserter man skal gå på, kanskje bestille seg en tur til ei god venninne i en annen by eller en førjulstur til Åre med familien?

I år blir det annerledes. Og det er ikke det at det er så innmari synd på meg fordi jeg går glipp av førjulsturer hit og dit, eller fordi hverdagen blir satt litt på vent. Det er såkalte ilandsproblemer alt dette, jeg sitter varmt og trygt, har familie rundt meg og råd til å betale regningene som kommer. Likevel tror jeg det er mange som kan kjenne at denne tida er ekstra tung i år, og hovedsorgen er nok at de mennesklige møtene i stor grad uteblir i en tid på året da de vanligvis er flest og trengs som mest.

Det ble nylig lagt frem nye innskrenkninger fra regjering og helsemyndigheter. I lokaler uten fastmonterte seter er antallet mennesker som får samles nedjustert fra 200 til 50, noe som også rammer kirkene ettersom benker ikke fyller kravene. På Røros, hvor jeg kommer fra, rommer kirka 1600 personer til vanlig, og nå skal det altså sitte 50 der. Med mindre det løses opp i denne konkrete bestemmelsen i løpet av desember, betyr dette at veldig mange færre vi komme seg på julekonsert i år, og det vil også bli avlyst ytterligere flere konserter, på toppen av dem som allerede er strøket. (Blir Sissel nødt til å lære seg å bake i år?) Jeg mener at folkehelse handler om mer enn korona, og jeg tror heller ikke at

julekonsert-publikummet er de største risikofaktorene når det kommer til smitte. Vi har lært oss å holde avstand, aldri har det lukta så sterkt av sprit i kirka, og en takhøyde på 50 meter burde hjelpe på smittefaren. Hva en julekonsert derimot kan bidra med for den psykiske helsa er jeg overbevist om. Du kan glede deg i ukevis, dele opplevelsen med noen du er glad i, og etterpå sitter du igjen med noe å varme deg på. Levende kulturopplevelser gjør noe med sansene og sinnet ditt som en skjerm ikke kan erstatte.

Så dette blir hjertesukket fra skrivebordet denne novemberformiddagen i 2020. La oss få gå på, og spille konserter innenfor rimelighetens grenser. Vi trenger det så innmari nå.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken