(Trønderdebatt)

De fleste familier har en fra tid til annen havnet i den leie situasjon at familieritualene som en gang var så hyggelige, av ulike årsaker ikke lenger fungerer så godt. Hytteturen som en gang var topp stemning, men som ti år seinere ender i krangling og den formen for klaustrofobi som bare mislykkede hytteturer kan gi. Eller søsken som en gang var nære, men som nå knapt snakker sammen, mens foreldrene later som om de ikke ser det i et forsøk på å gjenskape fordums idyll (som kanskje aldri egentlig var noen idyll). Eller den store runddagen, der ubehaget dirrer under overflaten mens en av familiens overhoder tappert biter tennene sammen og sier: Nå koser vi oss!

I den rødgrønne storfamilien er LO-leder Peggy Hessen Følsvik tanta med autoritet. Hun forsøker å gjenforene søskenbarna Ap, Sp og SV. Flertallsregjering, sier Følsvik under åpningen av LOs 35. ordinære kongress, et slags dere må holde sammen her i familien!

En gang i tiden ville et slikt utspill på åpningsdagen for LO-kongressen vært med og definert linjene i norsk politikk. Nå er det mer som et innbitt Nå koser vi oss!

For det tok knappe tre timer før finansminister og Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum drepte ideen om en ny rødgrønn regjering. Siden bruddet med SV i fjor høst har han også fått nye argumenter for hånden, som den sikkerhetspolitiske situasjonen og den utenrikspolitiske enigheten mellom Ap og Sp. I mellomtiden hadde statsminister Jonas Gahr Støre (som en nesten må anta var informert om Følsviks utspill i forkant) rukket å gi sin støtte til tanken.

Fungerende SV-leder Kirsti Bergstøs «ja til samtaler, men med blanke ark»-svar til utspillet fra LO-lederen var på sin side i realiteten en høflig måte å si «nei» på.

Det er jo ingenting som akkurat nå tilsier at verken Senterpartiet eller SV skulle se seg tjent med å regjere sammen. SV har så langt fått uventet godt utbytte av å forhandle med regjeringen i Stortinget, med en effektiv synliggjøring av store og små seire som ofte overgår det SV klarte å markere i regjering, spesielt i den andre regjeringsperioden fra 2009 til 2013.

Og Senterpartiet er på sin side både i dyp oppslutningskrise, med et fall på målingene siden valget som nesten ikke er til å tro, og i den situasjon at de allerede har lagt prestisje i å ikke skulle samarbeide med SV. Noe som dessuten gir mening sett fra Senterpartiets perspektiv: Avstanden mellom de to partiene i politiske saker, innen alt fra klima og miljø til innvandring og asyl, er langt, langt større i dag enn da grunnlaget for den rødgrønne regjeringen ble lagt før 2005.

Mange i Senterpartiet protesterer når de omtales som et borgerlig parti. Noe opphav i arbeiderbevegelsen har de i hvert fall ikke. Selv foretrekker partiets tillitsvalgte det litt svevende begrepet «sentrumsparti».

Og jo da, det finnes et politisk sentrum i Norge (de har til og med hatt en egen, og nokså populær regjering!), men for det første er det jo ikke sentrumssakene som definerer Senterpartiet, men tvert imot sakene der de utgjør en fløy: Synet på landbruk, EØS-avtalen, og maktfordeling mellom sentrum og periferi. Og for det andre tilslører begrepet «sentrum» gjerne at Senterpartiet også, i sin kjerne, er et interesseparti.

Selvsagt er distriktene alfa og omega for Senterpartiet, og Trygve Slagsvold Vedum snakker med hele sitt hjerte om post- og lensmannskontorene som er lagt ned, avstanden mellom «vanlige folk» og «eliten», og lokaldemokratiet som trues av kommunesammenslåinger. Men når det kommer til et stykke, er det helt avgjørende for Senterpartiet å levere håndfaste, materielle gjennomslag for norsk landbruk – noe årets jordbruksoppgjør er et godt eksempel på. Senterpartiet måtte det, på en måte ingen andre partier må.

Av byfiser som meg selv omtales Senterpartiet dermed ofte som «svært gode forhandlere», eller til og med som «hestehandlere»: Lett foraktfullt kan Ap-folk og SV-ere fortelle om forhandlinger der Senterpartiet er fornøyde, bare de «får noe til bøndene». Men mye av dette er ren mytologi, som partiet selv også er tjent med å spille opp.

Senterpartiet er nemlig verken bedre eller dårligere forhandlere enn andre partier – de prioriterer bare ofte saker som de store partiene ofte ikke anerkjenner som like ren, hard politikk som sine egne hjertesaker.

Rødgrønt samarbeid er ingen naturtilstand i norsk politikk. Senterpartiet må forstås og analyseres som alle andre partier. Like naturlig som det var for Per Borten å samarbeide til høyre, var det to tiår senere naturlig for Anne Enger å markere avstand til Høyre – og begge baserte sine retningsvalg for Senterpartiet på hva de ville få mest gjennomslag for i det rådende politiske landskapet. Etter valget i fjor fikk Sp et tillitsvotum fra velgerne som det sett fra deres side gir lite mening å vanne ut med stadige kamper med SV i regjering.

LO – og Arbeiderpartiet – synes å sitte fast i en analyse av norsk politikk fra Stoltenberg-æraen. Akkurat slik Støre virket overrasket over at Sp og SV ikke lot seg forene på Hurdalssjøen, er det pussig av LO-lederen å legge prestisje i et slikt utspill uten å forstå at det ville bli lagt dødt av Senterpartiet samme formiddag. Det hele fremstår som et utspill som skaper mye støy og uenighet internt i arbeiderbevegelsens storfamilie, og LO-lederen skaper i tillegg en situasjon Vedum blir den som bestemmer, og ikke statsministeren.

Det gir helt åpenbart mening for LO å ønske SV med i regjering. Det er imidlertid tvilsomt hvorvidt det å markere sin avmakt ved åpningen av egen kongress, er den klokeste fremgangsmåten.

For all del: Slik målingene ser ut nå, kan rollene fort være byttet om ved et eventuelt fortsatt rødgrønt flertall i 2025. Ut fra det siste året å dømme ligger Senterpartiet an til et av de kraftigste fallene i partiets historie, mens venstresiden synes å trives med å kunne sitte i såkalt «konstruktiv opposisjon» til regjeringen enn så lenge. Et kraftig svekket Senterparti kan fort ikke ha andre steder å gå i 2025.

Men historien forteller oss at jo, det har de. Uansett flertall i Stortinget.