(Trønderdebatt)

Kjenner du den følelsen der noe du har en gnagende mistanke om at noe ikke helt stemmer, trass i at alt på utsiden ser noenlunde riktig ut?

Litt som en FIFA-reklame, der glade barn samles om gleden i den felles sporten. Eller når multinasjonale selskaper ei uke i året blir opptatt av skeives rettigheter, og markerer Pride på sosiale medier. Eller mer generelt: Når du får en umiskjennelig følelse av at virkeligheten spiller deg et puss. Opp blir ned, og ned blir opp.

Den følelsen var det fredag morgen mulig å oppleve på Brattøra i Trondheim. Noen vil kanskje innvende at Brattøra alltid inngir dette ubehaget – Senterpartiet har tross alt valgt å legge sitt landsmøte til en av Norges dårligst utviklede bydeler, en skrekkoppvisning i fremmedgjørende arkitektur, asfaltørkener og halvveisløsninger som strengt tatt utgjør den absolutte antitesen til det jeg antar er Senterpartiets estetiske preferanser. Så var det heller ikke Senterpartiets landsmøte i seg selv som skapte følelsen av at noe ikke helt var som det skulle – men et av landsmøtet biprodukter, nemlig demonstrasjonen utenfor.

For demonstrasjonen som konsept er jo et så innarbeidet tilbehør til de norske partilandsmøtene at den nesten må være å anse som en integrert del av dem. Det demonstreres utenfor, mot, for og i ethvert partilandsmøte. Norge er velsignet med et fantastisk sivilsamfunn, et rikt organisasjonsliv og en tradisjon for frivillighet og organisering nedenfra som sørger for at de politiske debattene våre som regel er jordet i hverdagen og i virkeligheten.

Så da jeg trasket over brua fra Trondheim S til Brattøra (på folkemunne kjent som «rockebrua», trass i at den er omtrent like rocka som et revisorselskap) og mot Senterpartiets landsmøtehotell (på folkemunne kjent som «gulltanna», selv om ut fra estetiske hensyn snarere burde hett «Saurons Øye» eller «Mordor»), var det absolutt ikke noe oppsiktsvekkende ved å bevitne en større demonstrasjon utenfor. Snarere bidro det til stemningen, den umiskjennelige følelsen av landsmøte, som summen av tilreisende delegaster, presse, partitopper og organisasjonsliv utgjør.

Bjarne Brøndbo gikk forbi meg. «Er du også på Senterparti-landsmøte?», spurte jeg. «Nei, jeg drar nå etterpå», svarte Brøndbo. Så rart, tenkte jeg. Hva gjør han her, da?

Noe var litt pussig med demonstrasjonen foran meg. Hva var det for noe? Det tok litt tid før det første som stakk seg ut fant veien fra synsnervene mine og til min litt træge hjerne: Vimplene. Demonstrantene var flankert av vimpler, av den beach-flagg-typen som vanligvis brukes på stand av teleoperatører og forsikringsselskaper. De var mange i tallet, og vaiet faretruende nær velt i den karakteristiske Brattøra-vinden.

Vimplene var oransje. Det var de mange capsen demonstrantene var iført også. Vanligvis er demonstrasjonene utenfor partilandsmøtene preget av stensilerte håndplakater, bannere med maling, og, vel, en ganske variert garderobe. Men denne forsamlingen var av den mer samkledde sorten. De fleste hadde på seg en t-skjorte for anledningen, med bilde av en fiskeskrott og teksten: «Staten tok resten».

Demonstrasjonen var nemlig fra Kystbrølet, det aksjonen som slåss mot regjeringens grunnrenteskatt på havbruksnæringen. I forsamlingen var det tett av Mowi- og SalMar-logoer under t-skjortene. Her var det tillitsvalgte og ansatte i havbruksnæringen, næringsdrivende, og den tidligere Senterparti-politikeren (og før det, Arbeiderparti-ordføreren) Hans Stølan, som nå er tillitsvalgt for de LO-organiserte i NNN i Salmar.

Bjarne Brøndbo hadde vært der for å spille. Dagbladet var raske med å melde at det var et betalt oppdrag (men han sier at han støtter saken). Ifølge avisen foregår også aksjonen i betalt arbeidstid for mange av de fremmøtte.

Sammenstøtet mellom Kystbrølet og Senterpartiets landsmøte illustrerer de ulike lagene med makt og motmakt som kommer opp i dagen når en Senterparti-finansminister legger seg ut med en av Norges mest lønnsomme (og mektige) næringer, til protester fra Senterpartiets folk langs kysten. For selv om det ikke er noen grunn til å betvile det ektefølte engasjementet til de fremmøtte utenfor Senterpartiets landsmøte, så er det ikke til å komme bort fra at det er noe opp-ned ved maktanalysen i budskapet.

Å fremstille det som om alt kysten (eventuelt havbruksnæringen) har igjen etter at staten har tatt sitt er en lakseskrott, er med respekt å melde å fremvise et svært selektivt syn på hvor verdiene som skapes i havbruksnæringen tar veien. For tre uker siden kunne vi lese en børsmelding fra Salmar.

Fasit: Nesten tre milliarder kroner i utbytte. Eierne tar også sitt, kan en kanskje si.

Dersom det var en tråd verdt å merke seg i Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedums tale, selvsagt foruten den svært sterke sekvensen der han fortalte om sin MS-diagnose, var det nettopp dette: At grunnrenteskatt på svært lønnsom bruk av fellesarealer og -ressurser har en sterk forankring i norsk historie, og nettopp utgjør motsatsen til utbytting og utnytting. At det ikke er de største og mektigste næringsaktørene og kapitaleierne som har det tøft akkurat nå, men vanlige folk som sliter med å få pengene til å strekke til.

Vedum er på sitt beste når han kombinerer historiske paralleller med nåtidens kontraster, uten bruk av overdrivelser eller overforenklinger. Utfordringen hans er bare at noen av hans argeste motstandere i et av landsmøtets mest omstridte spørsmål, er delegater i Senterpartiets landsmøtesal. Som fylkestingsrepresentant Steinar Aspli, som fra landsmøtets talerstol tok kraftig til motmæle mot regjeringens skatt på havbruk og advarte om hvor vanskelig det vil bli å drive valgkamp for Senterpartiet dersom skatten vedtas som foreslått.

I konflikten om grunnrenteskatt møtes to tradisjoner i Senterpartiet, og som i denne saken ikke helt lar seg forene: På den ene siden, et parti som står for fellesskapsløsninger, felles eierskap til naturressursene, og sterk oppslutning om byggeklossene i velferdsstaten. Men på den andre siden: Et borgerlig interesseparti for lokale næringsinteresser, og ofte med interesse av å danne et fiendebilde av staten, de som kommer og tar verdiene våre, de som ikke forstår hva vi lever av her utenfor hovedstaden.

I et slikt landskap, og i påvente av at regjeringen lander en endelig innretning på grunnrenteskatten, kan alle og enhver bli litt svimmel. Jeg blir i alle fall det, når en av Norges mektige og kapitalsterke næringer spiller på distriktsstrengene og ikler seg motmaktens drakt, mens Senterparti-lederen og Senterpartiets stortingsgruppe møter bu-rop og anklages for å rane kysten.