(Trønderdebatt)

Serie: Partiene i Trøndelag

Det er et ett år til kommune- og fylkestingsvalget, og Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen analyserer ståa i de politiske partiene i Trøndelag med små dypdykk i partienes historie.

Av alle kvelder i Senterpartiets historie må opptellingen etter stortingsvalget i 1997 være blant de tyngste. Etter å ha sprengt alle grenser med det historisk gode «EU-valget» i 1993 ble partiet mer enn halvert i oppslutning, og mistet to tredeler av stortingsrepresentantene sine. Én av representantene som mistet stortingsplassen var Marit Arnstad. Men hun så langt fra slagen ut på direkten i NRKs valgsending.

«Hva har Senterpartiet gjort gæli i valgkampen?» spurte en journalist fra NRK.

«Det tror jeg ikke det finnes et helt enkelt svar på. Jeg tror det svaret er nokså sammensatt», svarte Arnstad.

Hun påpekte at det ikke bare var valgkampen som burde evalueres, men at også partiets politikk burde under lupen.

Senterpartiets voldsomme fall for 25 år siden er – som det meste annet ved Senterpartiet – ganske så tidløst aktuelt, fordi det så godt viser en iboende spenning i Senterpartiet som nok alltid vil være der.

«Senterpartiets egenverdi som politisk parti har vært – og vil bli – å kjempe for en likevektig utvikling av hele landet. De midler som er blitt tatt i bruk for å vinne fram med dette synes har vært:

  • desentralisering som politisk hovedlinje
  • skjerming av primærnæringene
  • sterk folkevalgt styring og kontroll»

Ordene kunne strengt tatt vært skrevet i dag, men de er fra en resolusjon vedtatt på Nord-Trøndelag Senterpartis årsmøte i 1983. Senterpartiets prioriteringer illustrerer nesten bedre enn noe annet «de lange linjer» i norsk politikk. Kampsakene fra 1983 er like aktuelle i dag, og har i de siste årene fått et voldsomt oppsving som reaksjon på Erna Solbergs regjering, og kulminerte i fjor i et historisk godt valg for Senterpartiet.

Dilemmaene partiet møter er også noe av en historisk konstant. I forkant av kommunevalget i 1980 skal Arne Solem fra Levanger ha uttalt at «‘Ikke-bønder’ strykes på kommunevalglistene. Vi er i folks bevissthet oppfattet som et Bondeparti, og av den grunn har ikke bybefolkningen noen tillit til partiet».

Dette spennet – på den ene siden opphavet som et interesseparti for bønder, og på den annen side rollen som et bredt sentrumsparti som vil ta hele landet i bruk – går som en mørkegrønn tråd gjennom Senterpartiets historie. For uansett hvor dyktig Trygve Slagsvold Vedum eller noen av hans forgjengere måtte være på å fremstille disse to som to sider av samme sak, er virkeligheten mer sammensatt enn som så.

Jo da: På den ene siden er det utvilsomt slik at landbruket utgjør en helt sentral livsnerve for norske bygder. Få ting illustrerer avfolkingen og sentraliseringen av det norske samfunnet bedre enn statistikken over melkebruk de siste førti årene. Der det før var aktivitet og en rekke bruk som utgjorde livet til en rekke familier i lokalsamfunnet, finner du nå ett stort bruk, og forlatte våningshus. Titusenvis av dem. Bøndenes sak er på mange vis hele distriktenes sak.

Men landbrukets interesser og distriktsbefolkningens interesser er jo likevel ikke alltid sammenfallende. Og ironisk nok er landbrukets egen storstilte omstilling de siste tiårene et godt eksempel på det: Hver gang Tine eller Nortura rasjonaliserer produksjonen sin, er det industriarbeidsplasser i distriktene som går tapt. Slaget om Nortura i Steinkjer illustrerer greit hvordan ulike gruppers økonomiske interesser ikke alltid spiller på lag, selv om gruppene har det til felles at de ikke bor i en storby.

Og her ligger problemstillingen for Senterpartiet: Deres prosjekt, med «desentralisering som politisk hovedlinje» og «skjerming av primærnæringene» er der uansett hvilken vei de politiske vindene og økonomiske tyngdelovene ellers blåser. Og kanskje fører det, ironisk nok, til en mangel på politisk håndverk i partiet?

Det kjennes som blasfemi bare å skrive det: Er liksom Senterpartiet – hestehandlerpartiet, de legendariske forhandlerne – dårlige på å utøve politikk? Men om jeg skal kjenne godt etter, er jo svaret, om jeg skal være helt ærlig: Ja, ofte er de det.

For Senterpartiets forrige opptur (i 1993) og den nylige oppturen (ved stortingsvalget i fjor) har det til felles at de begge var sterke stemningsbølger der Senterpartiet bedre enn noe annet parti forvaltet et sett holdninger, følelser og politiske meninger som var viktig for brede lag i befolkningen. I 1993 var det EF-motstanden, i fjor var det motstanden mot sentraliseringspolitikken som av mange andre partier nærmest har vært behandlet som en naturlov. Men akkurat slik Senterpartiet mislykkes i å forvalte det historiske mandatet de ble gitt av velgerne i 1993 og meisle ut ny politikk som kunne endre norsk politikk, har Senterpartiet til nå mislykkes i å levere konkrete løsninger på problemene de er så gode på å beskrive.

Tilbakeføring av et par kommunegrenser og oppløsning av et par fylker endrer jo ikke de fundamentale mekanismene som gjør sentralisering så tilsynelatende uunngåelig. Et historisk stort landbruksoppgjør gjør strengt tatt heller ikke det. Det er påfallende at Senterpartiet, snart et år ut i regjeringstiden (med sitt drømmelag Ap og Sp) så langt ikke har lansert noe som helst som kan ligne på ny, storstilt politikk som endrer spillereglene for sentralisering av makt, penger og forvaltning av ressurser i Norge.

Det blåser ingen ny vind av entusiasme gjennom distriktskommunene, verktøykassene til fylkestingene fylles ikke opp med nye oppgaver som flytter de demokratiske prosessene nærmere folk.

Dermed peker det meste – for øyeblikket – mot en reprise av valgnatten 1997 når neste stortingsvalg er gjennomført i 2025. Og slik det ser ut nå, blir neste års kommune- og fylkestingsvalg første steg på nedturen. Selv i bastionen Nord-Trøndelag forbereder nok Senterpartiet seg på nedgang neste høst. Også da vil det, som Marit Arnstad sa valgkvelden 1997, ikke finnes noe enkelt svar på nedturen. Også da vil det være sammensatt.

Men jeg tror noe av svaret vil ligge i Senterpartiets manglende evne til å omsette oppslutning til den typen politiske seire som ikke bare forsvarer noe bestående – men skaper noe nytt.