(Trønderdebatt)

Da Stortinget i 2015 var på sitt mest stressede i møte med flyktningekrisen, flyktninger kom syklende til Storskog og Helga Pedersen (Ap) ville sette opp direktefly fra Kirkenes til Kabul (!), var det én partileder som lurte litt i bakgrunnen, før han inntok rollen som statsmann. Og det var Trygve Slagsvold Vedum (Sp), som tok til orde for et bredt forlik i Stortinget om flyktningekrisen. Slik ble det, og helt fra starten av ble det lagt merke til at det var Senterpartiet som tok initiativet.

Det som kunne se ut som stort politisk lederskap fra Vedums side var vel så mye et ledd i Vedums strategi for å etablere Senterpartiet som et større parti som kunne konkurrere med borgerlig side om velgerne. For med flyktningekrisen forsvant også de siste tegn til at Senterpartiet skilte lag fra Arbeiderpartiet, Høyre og ikke minst Frp i flyktning- og asylpolitikken. Det er lenge siden Ola Borten Moe (Sp) ledet an Trondheim bystyre i opprør mot den gang kommunalminister Erna Solberg (på den tiden kalt Jern-Erna) sin behandling av ureturnerbare asylsøkere. Svært lenge siden, nå.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel 15: Innvandring og integrering
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Eller? Borte er nemlig Jens Stoltenbergs overskrift «streng og rettferdig». I stedet varsler Støres regjering «en rettferdig innvandringspolitikk»: «Norsk migrasjonspolitikk skal være forutsigbar og ansvarlig, og det skal legges stor vekt på stabilitet og kontinuitet». I plattformen er det lagt overraskende lite vekt på å antyde strenghet som signal overfor velgerne - noe både Arbeiderpartiet og Senterpartiet jo vitterlig har prioritert over flere år i møte med Høyre og ikke minst Frp. Arven etter Vedum er likevel umiddelbart synlig: «Det skal legges opp til brede forlik».

Kapittelet er sobert skrevet. Her benyttes ikke «migranter» som eufemisme for flyktninger, her dukker ikke ordet «streng» opp i det hele tatt, og med tanke på at «streng» er et ord som faktisk går igjen i en rekke andre kapitler, tyder det på et bevisst valg. Ting kan uansett tyde på at Jonas Gahr Støres syn på disse sakene er et litt annet enn sine forgjengere Stoltenberg, Jagland og Brundtland.

Men det er en hårfin balanse, her. Signaler om at «Norge skal vise solidaritet med og ta vår del av ansvaret for mennesker på flukt» etterfølges av en ganske tydelig videreføring av prioriteringen av kvoteflyktninger fremfor asylsøkere. En ganske tydelig opprioritering av barns beste - og barns rettssikkerhet - i asylsaker går igjen i flere av punktene regjeringen har blitt enige om, men samtidig skal adgangen til familiegjenforening strammes inn. En kan få en følelse av at spesielt Arbeiderpartiet balanserer mellom behovet for en fungerende og reelt solidarisk asyl- og flyktningepolitikk på den ene siden, og ønsket om å ikke gi Sylvi Listhaug for mye handlingsrom på den andre. Ingen struturendringer varsles, som en gjennomgang av nemndordningen - noe jeg kanskje hadde forventet. Men i det store og hele er dette heller ikke den innstrammingen en kanskje kunne fått følelsen av dersom en kun lyttet til Arbeiderpartiets og Senterpartiets retorikk. Det er vel uansett begrenset hvor mye det er å gå på, etter at Fremskrittspartiet har hatt en betydelig innflytelse på politikkfeltet i snart et tiår.

Regjeringen omtaler arbeidsinnvandring som relevant for innvandringspolitikken. Dette er ingen selvfølge. Med EØS-avtalen følger Norges tilslutning til et felles arbeidsmarked i Europa, og for Arbeiderpartiet har dermed arbeidsinnvandring strengt tatt vært noe som bare er gitt, helt siden tidlig nittitall. Partiets nyvunne fokus (ja, et forslitt begrep, men her rettferdiggjort) på sosial dumping og arbeidsinnvandring som politikkområde har endret på dette, og gjort det mulig for Senterpartiet å gjenetablere arbeidsinnvandring som et politisk bestemt fenomen det er mulig å ha politisk debatt om. «Fagorganisering og trepartsamarbeidet er viktige virkemidler for å ivareta arbeidsmarkedet i Norge og å sikre høyere sysselsetting» kan vi lese - en setning som strengt tatt ikke varsler noe politisk overhodet, men nærmest kun er der for å minne leseren om at også arbeidsinnvandrere fra naboland er innvandrere.

Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at dette kapittelet ville sett annerledes ut dersom det var slik at flyktninger ankom Europa og Norge i stort antall for tiden. Men det gjør det jo ikke. En kraftig innstramming i adgangen til Europa de siste seks årene, og ikke minst den hermetiske lukkingen av en rekke land som koronapandemien har ført med seg, har ført til at det knapt har kommet asylsøkere til Norge den siste tiden. Det merker spesielt Frp godt. Saksfeltets helt manglende oppmerksomhet om dagen gjør òg at den nye regjeringens behov for å høylytt markere sin strenghet, er borte.

Men dette fører også til at kapittelet i liten grad peker fremover: Hva kan vi forvente av internasjonale utviklingstrekk i årene som kommer? Vi vet at demokratiet svekkes mange steder. Vil konflikter og krig føre til økte flyktningestrømmer? Ikke minst savnes en mer langsiktig idé om hvordan Norge skal forholde seg til den stadig voksende andelen klimaflyktninger. Flyktningepolitikken vil trolig utsettes for helt nye problemstillinger i vår tid, ikke minst som følge av at klimaendringer utløser sult og ubeboelige forhold, og det virker det ikke som om Hurdalsplattformen helt fanger opp.

Kort sagt: Hva med i morgen?