Innlegg:

«Tenk deg at du må stikke barnet ditt daglig. Tenk deg at hvis barnet ikke får insulin betyr det døden.»

Mamma til ei jente med diabetes type 1 med innlegg i forbindelse med Verdens diabetesdag 14. november.

Mange stikk Det har blitt mange stikk. Tusenvis. Stikk i finger, stikk i lår, stikk i mage, stikk i overarm, stikk i mage, skriver mamma til ei jente med diabetes type 1 i dette innlegget. Illustrasjonsfoto.  Foto: Lobanov Dmitry

Meninger

Tenk deg at du må stikke barnet ditt daglig.

Tenk deg å se barnet ditt virke beruset.

Tenk deg at du må opp flere ganger hver natt for å sjekke at alt er i orden.

Tenk deg at når barnet skal utenfor fire husets vegger så må du alltid være der.

Tenk deg at du må forklare jevnaldrende at barnet ditt ikke har spist for mye sukker.

Tenk deg at hvis barnet ikke får insulin betyr det døden.

Tenk deg om barnet besvimer og ikke får karbohydrater i tide betyr det også døden.

Tenk deg å ha denne engstelsen 24 timer i døgnet …

Et foster med hode, ti fingre og ti tær. Fire hjertekammer med dunkende hjerteslag. Måling av lårben og hode. Ingen hareskår, defekter eller tegn til alvorlig sykdom. «Alt ser greit ut og terminen er 4. september» gleder en kommende mamma.

Ei lang og tynn jente danser rundt i stua. Øynene hennes møter mine. Hun smiler. Et slitent smil. En annerledes ånde. Vannflaska står på bordet. Hun tar tak i den og drikker opp hele innholdet som om det skulle ha vært sukkersaft. Jeg trekker på smilebånda. Jeg har en klump i halsen. Jeg tar noen trykk på telefonen. Time bestilt.

Jeg sitter med jenta på fanget. Hun skriker. Hun har ikke lyst. Sykepleieren stikker henne i fingeren. Det ble stille. Ingen barnegråt. Ingen samtale. Tallet på apparatet lyser imot meg … 29,8. Jeg prøver å holde igjen. Jeg klarer det ikke … Tårene triller nedover kinnbena ... «Hvorfor er du lei deg mamma?»

Det har blitt mange stikk. Tusenvis. Stikk i finger, stikk i lår, stikk i mage, stikk i overarm, stikk i mage. Veiing og telling av karbohydrater til alle måltider.

Planlegge insulinmengde i forhold til trening, sykdom og følelser. Våkenetter er blitt en selvfølge. Vekking av jenta for å gi påfyll av karbohydrater eller sette ekstra insulin. Blodsukkertall mellom 2–22 er sett. Tall mellom 4 og 8 har fortjent «high five». Kontroller for å sjekke langtidsblodsukker. Klarer vi å holde oss på 6 og 7 slik at hun unngår å bli blind og miste bena i voksen alder?

Dessverre kan ingen vite hvor mye hjernen min jobber dag og natt for å sikre mitt barn et levelig liv og ei framtid med god helse. Dessverre kan ingen forstå diabetes type 1 er før de har fått det i hus selv.

Jenta har nettopp fått seg ny kjole. Pumpa går akkurat inn under kjolen og måleren på overarmen er dekket av tøy. Hun tar noen dansetrinn på gulvet. Tyllet løftes opp når hun tar noen ballerinapiruetter. Jenta smiler og jeg smiler tilbake.

Tenk deg å ha ei jente som er frisk igjen, så lenge hun får insulin resten av livet …

Mamma til ei jente med diabetes type 1