Innlegg:

«Perler for svin. Perler, forsvinn!»

Karin Jegtvik vil ha slutt på «dette lekse-tullet».

«Slutt med dette lekse-tullet. La foreldre være foreldre, ikke lærere. Og la barn være barn!», skriver forfatteren av dette innlegget. Illustrasjonsfoto.  Foto: Thomas Brun / NTB scanpix

Meninger

Da klokka klang så fort de sprang … Før i tida var det ingen som sto igjen og hang, sies det.

Alle sprang fort inn for å kaste seg over bøkene. Glade og lette, ranke og rette, og på rekke – som perler på en snor. Sånn var det. Jeg er imponert.

Hjemme hos oss er det nemlig lite som minner om denne iveren etter å sette seg pliktoppfyllende og konsentrert ned med skolearbeid. Etter en lang dag på skolen ønsker guttungen å bruke tida si på det han syns er gøy. Slappe av foran tv-en, løpe ut og finne på spennende ting sammen med kompiser, jabbe litt om dagen som har gått, sykle seg en tur, bli med på kino eller teater eller finne på noe annet gøy. Han har rett og slett lyst til å bruke fritida si til å ha fri – ungene nå til dags, ass …

Lekser først - lek etterpå, prøver jeg å si. Vel vitende om at det ikke er sikkert det blir tid til noe etterpå. Det siste han har lyst til er selvfølgelig å grave seg ned og isolere seg med enda mer skolearbeid. Men jo, det må du, sier jeg. Leksene først. Han vet det så inderlig vel, men likevel blir han tom i blikket og tung i kroppen. På ukeplana står en mattelekse lengre enn et vondt år. Han er ikke spesielt glad i matte, og jeg er ingen pedagog. Men vi prøver.


Oppgave 1:

Maren skal kjøpe en ost til 98 kroner, og to brød til 27 kroner per stykk. Hun skal levere flasker for til sammen 18 kroner. Det tar 10 minutter å gå til butikken, hun må stå 4 minutter i pantekø og så bruker hun 6 minutter på å pante flasker og handle. Maren bruker pantelappen når hun betaler. Hvor mye penger bruker Maren og hvor lang tid bruker hun.

10-åringen har sovna mentalt midt mellom osten og brødene et sted. Han er sliten i hodet og vil aller helst ut i høstsola. Ut å lete etter ufoer og spøkelser og spionere på nabojentene. Mens jeg leser matteoppgaven har blikket vandret ukonsentrert rundt i rommet, og når jeg spør hvor mye det koster for en ost, svarer han.

- Nei … Æ vilj ha mårrpøls.

Her starter en kamp på liv og migrene. Som forelder skal man klare å være mattelærer, pedagog og motivator. I tillegg til psykolog, inspirator, forsvarsadvokat og trøst. Jeg er så uforskamma enig i at lekser er no’ dritt, men det kan jeg sjølsagt ikke si høyt. Jeg skjønner ikke hvorfor unger skal syltes ned i arbeid etter at de er ferdig med en lang og utmattende skoledag. Jeg hadde aldri i verden funnet meg i at sjefen min sendte med meg ekstra oppgaver hjem etter endt arbeidsdag. Og jeg har full forståelse for at også ti år gamle hjerner trenger å koble av med noe annet enn tall og bokstaver. Når kroppen vil løpe, hoppe, kravle, fjase og fnise, kan bare det å sitte stille være utarmende nok. Så jeg prøver å hjelpe ham på vei da.


– 98 kroner, sier jeg.

– Hæ, sier han.

– 98 kroner koster osten, og to brød blir 27 pluss 27 …


Jeg prøver å sette opp mattestykket til ham, slik som jeg i min tid lærte at man skulle regne. Over hverandre. Regne seg nedover. Fra høyre til venstre.  Sette tall i mente, og finne svaret. Men det skal ikke gjøres sånn, sier han. Det skal regnes bortover. Fra venstre til høyre. Som på en tallinje. Vi skal regne i hodet og finne tiervenner. Tiervenner? Hva skal de gjøre, spør jeg. Tiervennene. Skal de på kafé? Eller klatre i trær, kanskje? Har dagens tiere tid til venner, liksom. Har ikke de nok med å være lekser …

Stemningen rundt kjøkkenbordet er ikke spesielt harmonisk. Jeg har gitt opp motivasjonsjobben, og har gått over til streng befal. Han har veksla mellom å trygle, hate og gråte, mens den vakre høstsola har forsvunnet ned bak trekronene. Jeg er ingen pedagog, og jeg er en fullstendig håpløs lærer. Han er et menneske som fortjener å få tid til å hente seg inn etter en lang skoledag.

Vi finner til slutt ut hva denne Maren bruker av tid og penger. Jaggu var det bra hun panta flasker, sier jeg, i håp om å lure inn et politisk budskap om miljø. Nå gjenstår bare leseleksa og øving til gloseprøve. Klokka er nærmere halv sju. Det blir ikke tid til å besøke kompiser. Det blir egentlig ikke tid til så mye annet utover livets uendelige hamsterhjul.


Og jeg lurer på: Hvem mener at vi er på vårt beste når det gjelder læring på denne tida av døgnet? Hva oppnår vi med disse forferdelige timene rundt kjøkkenbordet? Har han lært noe? Og lærte han egentlig mer av dette enn om han hadde dratt på oppdagelsesferd med kompisen? Mitt klokkeklare svar er: Nei! Jeg er i alle fall på mitt minst konsentrerte etter en lang dag. Tung og varm etter litt for mye middag – jeg har til gode å være på topp akkurat da. Så hva er egentlig hensikten med å drukne ungene i lekser?

Jeg stilte dette spørsmålet til en lærer en gang, og fikk til svar at lekser var en metode for å engasjere foreldre i barnas skolehverdag. Så det er kontroll over foreldres engasjement for sitt eget barn dette handler om? Hva med foreldre som sjøl sleit på skolen? Når vår kompetanse blir så viktig, er det ikke da en stor risiko for at slekter følger slekters gang?


Så slutt med dette lekse-tullet. La foreldre være foreldre, ikke lærere. Og la barn være barn! Som løper i skogen, klatrer på bergknatter og drar på oppdagelsesferd når skoledagen er over. De må få slippe å være perler på en snor ...