Innlegg:

«Kvinnetreneren – idrettens støttehjul?»

Ønsker de kompetente kvinnetrenere eller feminine støttehjul for maskuline menn som ikke ønsker å snakke om følelser, spør Sivert Sende Skotvold i dette debattinnlegget.

NRK-serien Heimebane har satt søkelyset på kvinnetreneren. På bildet er skuespillerne (f.v) Emma Bones, Morten Svartveit, Ane Dahl Torp, John Carew og Rolf Kristian Larsen.  Foto: NTB Scanpix

Sivert Sende Skotvold, programsjef for trenerutdanning, Norges golfforbund.  Foto: Privat

Meninger

Sivert Sende Skotvold (30) er opprinnelig fra Byafossen i Steinkjer. Han er programsjef for trenerutdanning i Norges golfforbund.


Likestilling har blitt politisk korrekthet og feminismen har for alvor nådd idretten. Det er ikke noe nytt fenomen, men Norges idrettsforbund [NIF] satser på kvinner som aldri før og har som mål å øke andelen kvinnelige trenere. Dette utspiller seg blant annet gjennom øremerkede midler på forbundsnivå og diverse retningslinjer ut i de ulike idrettskretsene. NIF påpeker at bekjempelse av stereotypiske holdninger er et viktig middel til målet. Paradokset er at NIF etterlever noen av disse stereotypene internt gjennom klønete kommunikasjon. Det er derfor betimelig å spørre om NIF faktisk ønsker kvinnetreneren eller om behovet kun er for å dekke kompetansehull for maskuline menn?


Jeg hadde æren av å overvære Høgskolen i Innlandets fremlegg av hovedfunn fra studiet, «Hvem er Norges trenere?». I den forbindelse var rådgiver for trenerutvikling i NIF, Jon Grydeland, til stede. Her pratet han om hvordan de skal øke antallet kvinnetrenere i norsk idrett. Ett av hovedargumentene til hvorfor vi skal bruke ressurser på å rekruttere kvinner til treneryrket var at de kan tilby andre kvaliteter enn sine fremtidige mannlige kollegaer. Grydeland trakk til og med fram et eksempel fra egen trenerkarriere hvor han påpekte at han hadde høy kompetanse innen det idrettsspesifikke, men var mindre god på andre områder som for eksempel emosjonell støtte og mellompersonlige egenskaper. Det er her kvinnen skal komme inn å redde idretten med sin spisskompetanse. Utspillet fremstår som sleivete og lite gjennomtenk, fra en organisasjon som nettopp snakker om stereotypiske holdninger der ute.


For hva innebærer Grydelands kjønnsgeneralisering egentlig? «Vi trenger flere kvinnelige trenere fordi de er så flinke på å håndtere det emosjonelle.» Leser man mellom linjene signaliserer NIF med Grydeland en underliggende holdning om at menn er flinkere på det idrettsfaglige. Kan denne retorikken være med på å gjøre treneryrket mindre attraktivt for kvinner? Kanskje sitter det jente-/kvinnetrenere som har ambisjoner som strekker seg langt utenfor det å bare trøste idrettsutøvere. Er det utenkelig de ønsker å utvikle seg som teknikktrener, fysisk trener, hovedtrener og så videre? Er dette en medvirkende faktor for at så mange kvinnelige trenere slutter i yrket?


Ok, nå er det helt sikkert mange som tenker at min fantasi forvrenger virkeligheten til å passe de feministiske argumentene mine? Så vi tar et steg tilbake. La oss si at jeg feiltolket mens jeg leste mellom linjene. La oss si at Grydeland på ingen måte mente at menn er flinkere enn kvinner på det idrettsfaglige. Hva står vi igjen med da?  Følger man enkel logikk så er menn og kvinner like flinke i det idrettsfaglige, samtidig som kvinner er flinkere på emosjonell støtte? 1+1=2, mens 1+2=3! Hvilket kjønn er å foretrekke da?

NIF må ta et standpunkt! Ønsker de kompetente kvinnetrenere eller feminine støttehjul for maskuline menn som ikke ønsker å snakke om følelser?


Sivert Sende Skotvold, programsjef for trenerutdanning, Norges golfforbund.