Innlegg:

«Dessverre er ikke skolen lenger min drømmearbeidsplass»

Denne måten å drive skole på viser seg dessverre å være en fast gjenganger i vår arbeidshverdag, skriver en lærer i dette innlegget.

illustrasjonsbilde: Det å være lærer er fortsatt mitt drømmeyrke, dessverre er ikke skolen lenger min drømmearbeidsplass, skriver artikkelforfatteren.  Foto: NTB Scanpix

Meninger

I snart fem år har jeg jobbet som lærer i Verdal kommune. Utviklingen og prioriteringen innenfor skole og oppvekst i løpet av de fem årene har dessverre ikke ivaretatt innstillingen jeg hadde da jeg var ferdigutdannet lærer.

Som nyutdannet lærer har man ofte tanker og visjoner om hvordan man kan skape en skolehverdag som fremmer både trivsel og læring på en best mulig måte, men dessverre møter man i realiteten en hverdag som gjør at jeg ikke synes det er noe rart at kun 64% av alle nyutdannede lærere fortsatt står i jobben fem år etter endt utdannelse.

En systematisk og gradvis redusering av ressurser har ført til en arbeidshverdag som er blitt preget av mer motløshet enn motivasjon. Når vi nå går inn i desember måned er det ikke lengre diskusjoner på lærerrommet om hva vi kan gjøre for elevene med tanke på juleverksted og andre aktiviteter som fremmer både sosial og faglig utvikling. Fokuset har over tid dreid seg mer over på hvordan vi kan prøve å stable noe på beina med de allerede begrensende rammefaktorene vi råder over.

Denne måten å drive skole på viser seg dessverre å være en fast gjenganger i vår arbeidshverdag.


Skidager, turer, og andre utflukter begrenser seg da skolen ikke får midler som trengs for å betale for eventuell skyss. Estetiske fag blir systematisk nedprioritert fordi at stadige nye krav om innsparinger på enhetene hindrer oss i å kjøpe inn nødvendig utstyr og materiell. Slik blir skoledagen redusert til seks timer med bok og blyant på klasserommet, ikke fordi at vi lærerne har et brennende ønske om en mer variert og kreativ skolehverdag, men fordi at de økonomiske lenkene holder både vår og elevenes kreativitet tilbake.

Vikarbruken er så kraftig redusert at hver eneste dag går våre elever glipp av den tilpassede opplæringen som de har lovfestet rett på.

I stedet for at skolene har rom og mulighet til å gjennomføre den planlagte undervisningen så lever vi i en fra hånd til munn-hverdag hvor vi må være fornøyde hvis det er en voksenperson i hvert klasserom. Dette fører igjen til en arbeidshverdag hvor mange presser seg til bristepunktet fordi man på grunn av dårlig samvittighet ovenfor både kolleger og elever vet hva konsekvensen blir om man selv ikke er til stede på sin arbeidsplass.

Jeg ser dyktige nyutdannede lærere som ikke lenger får fortsette i sine vikariat. Lærere som kommer med den samme given og iveren som jeg hadde for fem år siden, lærere som bidrar til å skape et nytenkende og godt arbeidsmiljø. Grunnen til at disse ikke får fortsette er ikke for at de på noen måte er blitt overflødige eller at det har blitt reduserte behov, men fordi at urealistiske krav fra kommunens ledelse tvinger våre rektorer til å foreta kutt og justeringer som i beste fall kan beskrives som uansvarlige, men som heller bør beskrives som kyniske og brutale overgrep mot barna i Verdal kommune.

Samtidig som alle enheter må kutte ned på antall pedagoger og assistenter så kommer det krav og forventninger fra skoleledelsen om både forbedringer på prøveresultater og utviklingsarbeid. Hvordan de mener at dette skal være forenelig med evigvarende kutt og reduseringer av ordinær undervisning, tolærerfunksjon og spesialundervisning har vi fortsatt til gode å høre.

Neste ukes kommunebudsjett vil sende et kraftig signal om hvilket syn våre folkevalgte har på skole og oppvekst. Skal skolen være en arena hvor barna i vår kommune får oppleve mestring, læring og utvikling, eller skal det bare være en oppbevaringsplass for barn og unge mens deres foreldre er på jobb?

Snart fem år etter endt studietid merker jeg at ideologien i meg har gått over til kynisme.

Det å være lærer er fortsatt mitt drømmeyrke, dessverre er ikke skolen lenger min drømmearbeidsplass.

Lærer