Retningsvalg til besvær

Olav Andreas Moen om KrFs retningsvalg - som endte med regjeringsmakt.
Meninger

Så har KrF gjort ferdig sine valg: Først vegretning til høyre, så sete i Solbergs regjering og Hareide plassert på sidelinja - alle valg med knappest mulig flertall. Et parti delt på midten har altså vraka en av partiets beste ledere i nyere tid og samtidig gitt avkall på mange av partiets verdier - alt dette for 2-3 statsråder i ei regjering som i stor grad er, og fortsatt sikkert vil bli, dominert av høyreekstreme krefter - krefter KrF klarere enn andre har gjennomskua og motarbeidd lenge. Nå framover må KrF samarbeide med, og kanskje sitte til bords med, selveste Listhaug. Forstå denne frivillige skjebnegangen den som vil og kan.

Da Hareide bad om retningsvalg, og resultatet ble som det ble, er det uforståelig at det knappe flertallet valgte som det gjorde. Dette måtte naturlig nok virke både sårende og provoserende på mindretallet, og trulig svekke alt håp om å samle og gjenreise partiet. Og ikke nok med det: Flere av Hareides mest trufaste støttespillere for et venstrevalg for kort tid siden, svikter han nå bare for noen få statsrådstoler.

Og ikke nok med dette heller: Frp ble igjen det partiet som greidde å hente mest til sin fordel i den endelige plattforma. Frp vet godt at Høyre først og fremst er avhengig av dem. I denne situasjonen skal altså KrFs kjerneverdier bæres fram. Det vil nok vise seg at selv om partiet fikk noen få gjennomslag i plattforma, er det fortsatt Jensen/Listhaug sammen med Solberg som står til rors.

I det siste har vi gjennom ulike media kunnet konstatere vond splittelse i KrF. Medlemmer melder seg ut, og fylkesledere og andre tillitsvalgte forlater partiet i frustrasjon - hver og en av dem er blitt skikkelig «vonbroten» som gamle Bondevik sa det. Det må derfor her minnes om at forut for det endelige retningsvalget gikk en egen fraksjon i KrF sterkt inn for at partiets naturlige plass helst burde være å spille opposisjonens rolle inntil videre, og på denne måten prøve samle seg. Mye taler for at det ville vært det beste.

Videre er det grunner til å tru at også Hareides venstresving hadde vært bedre enn slik valget ble. For det første ville KrF da fått sete i ei regjering med langt flere felles verdier og mål, fått like gode eller kanskje bedre uttellinger og bedre grunnlag for samling og gjenoppbygging. Det skal nok bli vanskelig å lege feilvalget, med en oppslutning allerede under sperregrensa.