Innlegg:

Nedgang i fysisk aktivitet blant ungdommer – er foreldrene for passive i sin rolle?

Professor Pål Lagestad skriver om fysisk aktivitet blant ungdom.

Studier: Særlig bekymringsfull er nedgangen i fysisk aktivitet i løpet av andre år på videregående, hvor vi ser at aktivitetsgraden faller betraktelig, skriver artikkelforfatteren.  Foto: NTB Scanpix

Meninger

Flere studier peker på positive effekter av fysisk aktivitet når det gjelder ungdommers fysiske og psykiske helse, men også når det gjelder sosiale faktorer. De norske helseanbefalingene for fysisk aktivitet viser derfor til at barn/ungdom bør være aktive i minst 60 minutter hver dag med moderat eller høy intensitet, det vil si med en intensitet hvor barna/ungdommene blir svett og andpusten. Tversnittstudier av norske barns aktivitetsnivå har vist at mens de fleste 6 åringene oppnår helseanbefalingene for fysisk aktivitet, er det bare rundt halvparten av 15 åringene som oppnår disse anbefalingene.

I samarbeid med tidligere Nord-Trøndelag idrettskrets og Oddbjørn Floan ved Idrettens Testsenter i Nord-Trøndelag, har jeg hatt ansvar for et forskningsprosjekt blant ungdom på Steinkjer. 124 ungdommer har deltatt i prosjektet, hvor blant annet aktivitetsgraden til disse ungdommene er blitt fulgt gjennom hele ungdomsskolen og videregående skole gjennom en femårig periode. En slik longitudinell studie som følger de samme ungdommenes fysiske aktivitetsgrad over tid er unik, da ingen tidligere har fulgt de samme ungdommene i denne perioden med bruk av objektive målinger (akselerometermålinger) av fysisk aktivitet.

Som det fremgår av figuren «utviklingen i antall minutter daglig med fysisk aktivitet», synker antall minutter med moderat og høy intensitet gjennom hele perioden fra ungdommene går i 8. klasse, til de er i ferd med å avslutte videregående skole (alle målingene er foretatt på våren. Det ble ikke foretatt slike målinger i 9. klasse). I denne femårsperioden synker antall minutter med moderat og høy intensitet fra 68 minutter til 27 minutter – en nedgang på hele 60 prosent. Våre funn underbygger tversnittstudier som tyder på at den fysiske aktiviteten blant barn og ungdom synker forholdsvis jevnt fra barnehagealder og gjennom barne- og ungdomsårene. Særlig bekymringsfull er nedgangen i fysisk aktivitet i løpet av andre år på videregående, hvor vi ser at aktivitetsgraden faller betraktelig. Det er i denne perioden hvor ungdommene går fra å være 17 år til å bli 18 år. En del av denne nedgangen kan av den grunn skyldes at disse ungdommene (eller deres venner) får bil, og bruker kroppen mindre når det gjelder transport. En annen årsak kan være at flere slutter med organisert idrett, og i stedet trener styrke på et treningssenter, med øvelser som i liten grad utvikler utholdenhet. Her vet vi at akselerometrene i liten grad fanger opp den fysiske aktiviteten som skjer ved egenorganiserte aktiviteter på treningssenter, under styrkeøvelser som benpress, benkpress og bicepscurl for eksempel. Vi vet at en del ungdommer som faller fra organisert trening starter på treningssenter, men våre tall viser at omtrent 25 prosent av ungdommene verken trente i idrettslag eller på treningssenter ukentlig mens de gikk på videregående skole.


Mener foreldre må ta større ansvar for barn og unges fysiske aktivitet:

Professor bekymret over kraftig fall i fysisk aktivitet

 

På bakgrunn av diskusjonen over kan en konkludere med at aktivitetsnedgangen som fremkommer i figuren er ugunstig og bekymringsfull. En kommer ikke utenom det ansvaret foreldre har når det gjelder å legge til rette for sine barns fysiske aktivitet fram til de blir 18 år og myndig. Forskning har da også vist at foreldrestøtte har positiv betydning for ungdommers aktivitetsnivå. At foreldre opplever store utfordringer med å «rive» barna bort fra Fortnite og andre (fysisk) passiviserende spill, har jeg stor forståelse for. Vi vet også at barns fysiske aktivitet henger sammen med sosioøkonomiske faktorer hos foreldrene, og at utfordringen med å aktivisere barn vil være større for enkelte foreldre enn andre. Mitt inntrykk er imidlertid at mange foreldre burde vært mer bevist den særdeles viktige rollen de har når det gjelder å bidra til at sine barn er fysisk aktive i stor nok grad.

Som fotballtrener og forsker på barn og unge vet jeg at ikke alle barn og unge opplever glede, mestring og fellesskap på fotballarenaen – en aktivitetsarena som skiller seg ut ved at de fleste barn er innom den, men som mange faller fra. Fra mitt perspektiv tenker jeg at det er greit og uproblematisk, og at det trolig i størst grad skyldes mangelen på en indre motivasjon for å spille fotball. Det er helt naturlig at ikke alle barn og ungdommer opplever glede og mestring i forbindelse med «å springe etter en ball». Det er imidlertid mange andre idretter og aktiviteter hvor disse barna/ungdommene som faller fra fotballen (eller andre idretter) kan oppleve glede og mestring gjennom en opplevd indre motivasjon – de må imidlertid presenteres for disse aktivitetene! Her har kroppsøvingsfaget en viktig rolle, men foreldrene en enda viktigere rolle, gjennom å være den viktigste tilretteleggeren. På ettermiddagstid og i helger må noen må ta med barna dit aktivitetene foregår. Viktigheten av at foreldre introduserer barn som faller fra fotball eller andre idretter for aktiviteter de vil kunne oppleve glede og mening i, kan ikke uttrykkes sterkt nok mener jeg. Foreldrene har tross alt et overordnet ansvar for barna fram til barna blir 18 år og myndige.

På Steinkjer er det mulig å drive med aktiviteter som eksempelvis; friidrett (med ulike løp, hopp og kastøvelser), orientering, langrenn, hopp, skiskyting, slalåm, turn, håndball, basketball, volleyball, bordtennis, kampsport, klatring, dans, tennis, badminton, innebandy, svømming, padling, ridning, sykling, løping, parkour, skating, friluftslivsturer, aktiviteter som crossfit, spinning, styrketrening, puls-step, tabata etc. på treningssenter (for de eldre barna), og trolig også flere aktiviteter. Dette er eksempler på et spenn av aktiviteter som barn og unge kan oppleve glede, mestring, fellesskap og fysisk aktivitet i – om de får en reel mulighet til å delta i slike aktiviteter. Som foreldre er vi pliktet til å spørre oss selv om vi kan gå god for at våre barn og ungdommer utfører minst en time hver dag med fysisk aktivitet hvor de blir svett og andpusten, og om ikke – om vi har gjort nok for å bidra til å aktivisere våre barn.

Vi i forskningsgruppen «Physical Education, Activity and Health» ved Nord universitet, vil i flere kronikker rette søkelyset mot vår forskning på barn og ungdoms fysiske aktivitet.

Pål Lagestad, Professor in Physical Education and Sport, faculty of education, art and culture, Levanger. Leader of research group; Physical education, activity and health