Debatt:

«50.000 rullestolbrukere ekskluderes fra drømmen om å bli etterforsker i politiet: Opptakskrav i strid med loven?»

Espen Oseid Danielsen, masterstudent i jus, skriver om Politihøgskolens fysiske opptakskrav.

Uetisk: Ut ifra et etisk synspunkt er det ikke bra at man ekskluderer 50.000 rullestolbrukere fra å følge sin drøm for å bli etterforsker i politiet, skriver kronikkøren.   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Espen Oseid Danielsen, masterstudent jus.  Foto: Espen Oseid Danielsen

Meninger

Denne artikkelen handler om Politihøgskolens fysiske opptakskrav, og mer spesifikt på hvilke problemer dette leder til for funksjonshemmede – herunder rullestolbrukere.

Den relevante lovgivninga er primært Likestillings- og diskrimineringsloven av 2017. Formålet med loven er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Med likestilling i loven menes likeverd, like muligheter og like rettigheter.

For å sitere lovens § 6: Diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse er forbudt. Ofte er det slik at forskjellige lovbestemmelser legger opp til skjønn og vanskelige vurderinger. Denne bestemmelsen gir ikke rom for tolkningstvil. Det er forbudt å diskriminere om man er funksjonshemmet. Både direkte og indirekte diskriminering omfattes av loven. Indirekte er diskrimineringen hvor en praksis eller betingelse stiller funksjonshemmede dårligere enn andre. Dagens krav til fysiske kompetanser setter funksjonshemmede dårligere enn andre. Faktisk blir de ikke bare stilt dårligere, men totalt utelukket fra å kvalifiseres til Politihøgskolen.

Et spørsmål er om dette forholdet er lovlig på noen måte. I § 9 stiller loven opp tre vilkår som kan rettferdiggjøre forskjellsbehandling. Loven sier at forskjellsbehandling ikke er i strid med forbudet i § 6 dersom den har (i) et saklig formål, (ii) er nødvendig for å oppnå formålet og (iii) ikke er uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles.

Overfor de som skal arbeide ute i gatene, er det klart at de fysiske kravene bør og skal stilles. At en rullestolbruker ikke kan arbeide ute i gatene med blant annet utrykning, razzia og forfølgelse av innbruddstyver, er en selvfølge. At fysiske opptakskrav gjør at de i rullestol ikke har mulighet for dette har et saklig formål, og oppfyller for øvrig de tre vilkår i loven for saklig forskjellsbehandling. Til sammenligning kan ikke en kirurg være blind. Ei heller kan en lydmann være døv. Kjernen ligger i at det ikke lenger er saklig forskjellsbehandling når man må ha samme fysiske kompetanse for å arbeide inne på politihuset som etterforsker, gransker eller sitte på operasjonssentralen. Den saklige forskjellsbehandlinga omfatter kun de som ønsker å arbeide operativt ute i gatene. Det finnes mange forskjellige oppgaver innen politiet som ikke krever noen fysiske krav slik opptakskravene stiller som et minimum.

En klart mindre andel av de utdannede politibetjentene arbeider i det rent operative. Det store flertall arbeider inne på kontor. Når du blir ansatt i politiet er det ingen fysiske tester som du må bestå for å jobbe innen for eksempel etterforskning. Skal du arbeide ute i gatene, skal du imidlertid bestå en skyteprøve før du får lov til dette. I teorien har vi dermed ei ulogisk ordning, i og med at det legges så mye vekt på fysiske opptakskrav ved utdanningen; du må bestå de fysiske opptakskravene for å studere til å bli politi, men når du blir ansatt, er dette ikke lenger noe krav. Det er jo når man blir ansatt at jobben skal gjøres, og man har eventuelt bruk for sin fysiske kompetanse.

For å bli politi i Norge skal du etter opptakskravene gjennom en egnethetstest, hvor det er seks ulike kompetanser som skal vurderes. En av disse er åpenhet og inkludering. Kriteriet under dette er at man viser respekt og nysgjerrighet overfor annerledeshet, og er aktivt inkluderende. En annen viktig kompetanse er integritet. I dette ligger at man evner å handle og opptre på en saklig måte, og ut fra høy etisk bevissthet. Skal man legge informasjonen på Høgskolen sin hjemmeside til grunn, bør det være mange i politiet som vil ønske en eventuell endring velkommen.

Det å skulle endre dagens ordning vil være ressurskrevende og generelt åpne for en langvarig omstillingsprosess. Uansett er det slik at dersom man skulle konkludere med at menneskerettigheter er tilsidesatt ved denne ordningen, er det ikke nok å si at det vil kreve mye for å endre på situasjonen. Man MÅ endre. En mulig løsning er at istedenfor å må bestå de fysiske opptakskrav i utdanningen, kan man ha fag som datateknologi, økonomisk kriminalitet og andre alternativer for de i rullestol. På denne måten kan de med rullestol delta i et treårig utdannelsesløp uten å måtte bestå fysiske krav, og samtidig ha tilnærmet samme basiskunnskap som de øvrige.

Det finnes dog andre veier inn i politiet som sivil. Man kan for eksempel ta en mastergrad innen IKT, og på bakgrunn av dette søke en sivil jobb innen politiet. Det er få jobber man kan søke på, og det kreves utdanning fra Politihøgskolen om du skal arbeide som for eksempel etterforsker, gransker eller operasjonssentral.

Jeg finner dagens ordning svært uheldig. Ut ifra et etisk synspunkt er det ikke bra at man ekskluderer 50.000 rullestolbrukere fra å følge sin drøm for å bli etterforsker i politiet. Å konkludere med at ordningen er i strid med loven, vil jeg finne riktig å si. I § 92 av vår Grunnlov fremgår det at staten er forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven. Ut ifra lovens ordlyd kan man slå fast at ikke bare skal staten respektere menneskerettighetene, men også aktivt fremme disse ved å sikre de i vårt samfunn.. En av menneskerettighetene som rent faktisk er nedfelt i Grunnloven, er § 98 om at intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Norges Handikapforbund er også kritisk til ordningen, og ønsker debatten velkommen.

Espen Oseid Danielsen, masterstudent jus