Innlegg:

«Idrett for alle – i et mestringsorientert klima»

Mari Ann Landsem Melhus, «en helt vanlig lærer og idrettsmamma», skriver om det dramatiske frafallet i ungdomsidretten.

Trenger en kulturendring: Vi trenger å fokusere mye mer på mestringsorientert klima i motsetning til det prestasjonsorienterte klimaet som har stort fokus i dag, skriver Mari Ann Landsem Melhus i dette innlegget.  Foto: Scanstockphoto

Mari Ann Landsem Melhus.  Foto: Hanne Talsnes Heggdal

Meninger

Det har vært stort fokus på dramatisk frafall i ungdomsidretten og gradvis større og større inaktivitet gjennom ungdomsårene i Trønder-Avisa de siste dagene, etter en studie Nord-Universitet har gjennomført viser at den fysiske aktiviteten med høy intensitet faller med 60 % fra 8. klasse til slutten av videregående. Idrettslagene er grunnlaget for utvikling av et langt liv med idrett og fysisk aktivitet. Målet er å få alle barn og unge glad i å bruke kroppen sin i et langsiktig folkehelseperspektiv.

Forskning viser at grunnen til frafallet er for stort fokus på resultat og tilrettelegging for dem som ønsker å bli best. Med rangering, plassering og seier som den største drivkrafta. Det blir for mye alvor, tar for mye tid og prestasjonsfokuset gjør at idrett ikke lenger blir gøy. Vi ser en polarisering av utviklingen, der de aktive ungdommene er mer aktive, de passive er mer passive.

Skifte av interesser, mer tid til skole og utdanning samtidig som at idretten tar mer og mer tid er naturlige årsaker til at ungdom slutter. Det er det unaturlige frafallet vi må se på. Det kommer av at alvoret kommer for tidlig, prestasjonsfokus, mangel på mestringsfølelse når de er på trening eller i konkurranse, noe som fører til at det ikke blir gøy lenger!

Det er stor overgang og flere forventninger fra barne- til ungdomsidrett. Ungdomsidretten starter når man er 13 år. Treningsmengden øker, mer struktur i form av treningsprogram og treningsgjennomføring, voksentrening i miniatyr, mer egentrening, mer treningsoppmøte. Samtidig øker forventningspresset på karakterer og prøver i skolen.

Mange ungdommer mister trua på seg selv i idretten, og slutter lenge før de virkelig får vist hvilket potensial som bor i dem. Synd! Her har klubb og trenere et særlig stort ansvar, med å se alle på hver eneste trening og konkurranse/kamp. Altfor mange føler på mistillit fra trener og støtteapparat i ung alder. Å kjenne på at man ikke er god nok er ingen god følelse. Oppleves ikke glede og mestring på trening er det klart at det ikke er gøy. Hvem vil bruke fritida si på noe som ikke gir gode opplevelser?

Har du fått med deg disse sakene?

Mener foreldre må ta større ansvar for barn og unges fysiske aktivitet:

Professor bekymret over kraftig fall i fysisk aktivitet

 

40 prosent av tenåringene går ut av idretten

Fire av ti trøndere er medlem i ett eller flere idrettslag. Men frafallet er stort i tenårene.


Da jeg var ansatt i Nord-Trøndelag Idrettskrets (2013-2017) jobbet «Nordtrønderidretten» hardt for å bedre samarbeidet mellom særidrettene både på trening og konkurranser/kamper. Ingen enkel jobb, selv om vi da ble enige om noen gode punkter. De aller fleste særidrettene kjører på med sin idrett som helårsidrett, og kriger om de samme barna gjennom hele året. Svært få evner å samarbeide om å koordinere treninger, samlinger og konkurranseprogrammet slik at utøvere har mulighet til å delta i mer enn en idrett. Det fører til slitasje på barna som hele tiden kommer i skvis om hvilken trening de skal velge. Det fører til tidligere og tidligere spesialisering. Barn/ungdom må velge «spesialidrett» mye tidligere enn de egentlig vil og er moden for selv.

Her har idretten en jobb å gjøre! Idretten trenger en kulturendring, og som tidligere kollega i Trøndelag Idrettskrets Einar Lund sier, tar det en hel generasjon å skifte kultur, og da må det i tillegg jobbes beinhardt hele tiden. Vi trenger å fokusere mye mer på mestringsorientert klima i motsetning til det prestasjonsorienterte klimaet som har stort fokus i dag. Litt av begge deler må vi ha, men det gjelder å finne den rette balansen.

I mestringsorientert klima vektlegges å skape gode relasjoner mellom alle, deltakelse, innsats, utfordringer med rom for prøving og feiling, personlig framgang, spennende, variert og motiverende trening og at alle har like stor verdi uansett nivå.I resultatorientert klima vektlegges sosial sammenligning, resultatfokusering, at det er viktig å hevde seg. Trenere, ledere, foreldre fremhever «de gode».

Jeg deler bekymringen professor Pål Lagestad har om det store frafallet av fysisk aktivitet gjennom ungdomsårene. Vi vet at fysisk aktivitet påvirker psykisk og fysisk helse i stor grad. Samfunnsøkonomisk kan dette få store følger!\Lagestad spiller ballen over til foreldrene, og mener foreldre har en plikt til å bidra og tilrettelegge slik at deres barn er aktiv gjennom hele barne- og ungdomstiden. Jeg er enig!

Foreldre og foresatte har en avgjørende betydning som støttespillere, og ved å være fysisk aktive forbilder. Man kan ikke hvile seg på idrettslagets eller skolens tilbud, og tro at det er nok. Skolen og idrettslaget er et supplement til den hverdagsaktiviteten som bør være naturlig i enhver familie. Det er en hard jobb man har tatt på seg når man har fått barn.

Som jeg ser det starter barn i dag veldig tidlig med organisert idrett, og er ferdig når de egentlig bør begynne å trene.

  • Er det sånn at både barn og foreldre går lei pga. av for tidlig innsats?
  • Er det behov for å dra på organisert trening etter en lang dag i barnehagen?
  • Hvor mange dager skal barnet organiseres før de er 13 år, og går over i ungdomsidretten?

Det forventes samtidig at foresatte stiller opp på ditto dugnader og ditto arrangement. Her tror jeg noe av problematikken ligger. Å være med i idrett er veldig bra, men pass på ha tid til andre aktiviteter også.

Vi må ikke stille oss i den situasjonen at vi ikke har tid til søndagsturen eller ettermiddagsturen, uten mere mål og mening enn at vi skal være ute sammen og ha ei trivelig stund. Vi har trukket vinnerloddet med vårt varierte og trygge nærmiljø like utenfor stuedøra. Vi kan bruke det til hva som når som helst. Turer hele året, friluftsliv, jakt, fiske, lek og moro. Mulighetene er uendelige, bare vi benytter oss av dem.

Det beste i livet er gratis!

I tillegg til organisert idrett oppfordrer jeg til å bruke ditt nærmiljø sammen med dine barn og ungdommer lengst mulig. Lær poden å bli glad i å være fysisk aktiv, på den måten som passer dere som familie og individ.

Lykke til, det kan gå bra også!

Mari Ann Landsem Melhus, en helt vanlig lærer og idrettsmamma