Skandalejournalistikkens far død.

Rampen som endret pressen

Norsk presses mest omtalte ramp har lagt ned sin rebelske penn for godt. Mannen som snudde norsk journalistikk opp ned døde mer udramatisk enn han levde.

Nyskaperen: Året er 1978 og med høstmørket kom Se og Hør inn i norske hjem og frisørsalonger. Her er sjefredaktør Knut Haavik på desken i nyskapningen. Et medieeventyr nesten uten sidestykke var sjøsatt – og verken journalistikken eller samfunnet skulle noen gang ble helt det samme.  Foto: NTB scanpix

Meninger

Knut Haavik var noe så spesielt som en journalist «alle» hadde et forhold til – og visste navnet på. For mange blir han husket som «skandalejournalistikkens» far her på berget, men ved sin bortgang fortjener «rampen» – som han omtalte seg selv som – først og fremst å bli husket som en av de viktigste trendsetterne i norsk journalistikk de siste 50 årene.

Knut Haavik var et ektefødt barn av krigen og vokste opp i de intense gjenreisningsårene – en periode som for alltid kom til å prege hans livsinnstilling. For Haavik gikk verden alltid videre, begrensninger var til for å overvinnes og «nei» betydde «kanskje», slik han selv beskrev det i selvbiografien «En ramp i rampelyset», som utkom rett etter at han gikk av som sjefredaktør i Se og Hør for femten år siden.

De færreste vet at Knut Haavik på mange måter skapte den moderne krimjournalistikken i Norge. Som tenåring begynte han som journalistlærling i Ullern Avis/Akersposten tidlig på 1960-tallet. Derfra gikk turen til Larvik Morgenavis. Redaksjonene – i Vestfold så vel som i resten av landet – var fortsatt befolket av menn, det var stort sett bare mannlige medarbeidere – som hadde kommet inn i yrket i mellomkrigsårene. Å si at de var fanebærere for oppsøkende og konfronterende journalistikk vil være en overdrivelse av de virkelig store.

Arne Hoffstad, en av Høyre-pressens mest legendariske bladstyrere, hadde regjert sjefredaktørkontoret i hvalfangerbyen helt siden 1931. Han hentet den unge og sultne journalisten til Sandefjords Blad i 1965. Den bunnsolide, ytterst konservative lokalavisa ble den tredje redaksjonen som 22-åringen jobbet i.

Tanken var at han skulle friske opp lokaljournalistikken, men rammen ble raskt for trange – og kort tid etter skrev Haavik seg inn i pressehistorien da han som den første journalist rullet opp en norsk narkotikaliga.

Haavik gjorde noe ingen andre journalister hadde prøvd før: Han ble med politiet på jobb, satte seg i baksetet med blokk og kamera og fanget alt fra hverdagsdramatikk til større hendelser. Det ble sagt at han oftere var å se på politikammeret og i patruljebiler enn i redaksjonen, i en slik grad at enkelte trodde han var ansatt i etaten – og behandlet ham der etter. Dette førte til at Knut Haaviks navn dukket opp også i hovedstaden. Grunnlaget for en pressehistorie langt ut over det alminnelige var lagt.

I VG satt Oskar Hasselknippe på toppen. Mannen med det voldsomme skinnskjegget og det karakteristiske ganglaget, kjent motstandsmann fra okkupasjonsårene og skaperen av den moderne tabloidjournalistikken i Norge, var sentral da VG så dagens lys i 1945. Avisa var historisk fordi redaksjonen var løsrevet fra alle partipolitiske bånd – og i 1969 kalte Hasselknippe 25-årige Haavik til Akersgata. Her fikk han i oppgave å bygge opp krimdekningen – og det vil være feil å si annet enn at ungdommen ble et av suksesskriteriene bak VG-oppgangen på 1970-tallet.

Det kunne ha stanset er. Svært mange unge journalister som kom inn i VG utover 1970-tallet, ble værende – eller forsvant til NRK og etter hvert TV2. Knut Haavik så imidlertid at en ny gren av journalistikken var i ferd med å få vind i seilene i Nord-Amerika og Vest-Europa. Mens vi her hjemme var vant til harmløse bilde- og reportasjemagasiner som relativt ukritisk viderebrakte glansbildene som kjendisene selv presenterte, hadde vi i andre vestlige land fått publikasjoner som gikk kritisk og tabloid til verks også i sin tilnærming til personer som i kraft av stilling og stand hadde status i samfunnet. I 1978 så Se og Hør dagens lys – med Knut Haavik som sjefredaktør og Allers Familie-Journal som utgiver.

Se og Hør ble en del av vår medievirkelighet så å si samtidig som NRK lanserte nyskapningen Jul i Skomakergata. Begge ble trendsettende for mer enn én generasjon nordmenn.

Samtidig trådte nye fjernsynsprofiler som Dan Børge Akerø ut av nyhetsredaksjonene og inn i den fjernsynsbaserte underholdningsjournalistikken. Perioden fra slutten på 1970-tallet til starten av vårt århundre ble 25 gylne år hvor alle som var noe eller ønsket å bli det, måtte innom Se og Hør, VG og Dagbladet samt NRKs underholdningsprogrammer og senere TV2, dersom de skulle bli lagt merke til. Aktørene som jobbet i disse medieinstitusjonene ble i seg selv kjendiser. Flere av dem fikk enorm påvirkningskraft.

Knut Haavik opplevde karrieretoppen idet han valgte å gå av som sjefredaktør ved fylte 60 år. Antall lesere hver uke ble regnet i millioner – og bladets to utgivelser hadde henholdsvis 303.000 solgte eksemplarer på tirsdager og 214.000 på fredager. I 2004 begynte man å merke virkningen fra den digitale tidsalderen – og opplagspila snudde.

«Rampen» som brakte nye standarder til flere av journalistikkens sjangere og som åpnet dørene også inn til kjendisenes mørkere bakrom med skilsmisser, utroskap og misbruk, fikk nye og ukjente roller. I november 2004 valgte Stortinget ham som nytt medlem av Norsk kulturråd. Det fikk ikke så rent få til å rynke på nesen. Tre år senere utnevnte likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap) ham til medlem i Mannspanelet. Dermed fikk han den seriøse anerkjennelsen han nok selv mente at han fortjente – men som skandaleoppslagene i Se og Hør hadde satt en effektiv stopper for.

De av oss som kjente litt til mannen bak fasaden, visste at han i likhet med mange andre i sin generasjon var intenst opptatt av samfunnsutviklingen. Etter hvert kom han til å stå Frp nær – og også her sporet vi noe av opprørstrangen mot det bestående. Konservativ i mye – opprørsk i det meste. Noe av det verste han visste var folk som ikke hadde egne meninger, men som ukritisk fulgte strømmen – hva nå de befant seg til venstre eller høyre i det politiske landskapet. Selv fikk jeg fra tid til annen hilsener fra ham både når jeg skrev kommentarer han var enig i – og når han var uenig. Uansett om han ga ros eller ris, underbygget han sine meninger på en måte som viste at det lå kunnskap og evne til refleksjon bak.

Ingen norsk redaktør har publisert mer om kongefamilien enn mannen som gikk bort natt til fredag. Ingen andre har antakelig vært mer uglesett bak slottets fire vegger. Og – det må sies – langt fra uten grunn. Der andre utviste respekt for privatlivets fred, blant annet under henvisning av at kongefamiliens medlemmer selv ikke har valgt sin rolle og i det meste er forhindret fra å ta til motmæle eller slippe unna, la han samme standard til grunn når kronprinsens kjærlighetsliv ble omtalt som når skuespillere og kulturtopper havnet i spaltene.

Sett fra et presseetisk ståsted er det grunn til å være kritisk til mye av journalistikken som Knut Haavik ble kjent for. Metodene var ikke omstridt uten grunn. Samtidig er det også grunn til å minnes en journalist og medieleder som våget mer enn nesten alle andre. Som aldri satte egen status og anerkjennelse foran en god historie og et avslørende oppslag. I en tid hvor bloggere uten mye annen drivkraft enn ønske om å profilere seg selv overtar mer og mer av definisjonsmakten, er det gode grunner til å savne en journalist som brukte kamera til å avsløre og speile verden – snarere enn til å ta selfies.

John Arne Moen

Sjefredaktør