Skolen er nedlagt – hva nå?

Skal vi godta at noen strever med å finne en ekte venn, fordi det sosiale miljøet er for lite? Spør Ragnhild Vennes.

Ta ansvar: – Vi kan ikke la barna våre få ta ansvaret med å holde et bygdemiljø levende. Ei levende bygd må stå på flere føtter, skriver artikkelforfatteren. 

Meninger

Rundt omkring i kommune-Norge kan vi følge med på saker om skolenedleggelser. Bakgrunnen er ofte økonomisk relatert, det koster å drive mange små skoler. Skolenedleggelser engasjerer, av flere grunner. Det handler om at bygda mister et viktig tilbud til barnefamilier, forskjellig syn på hva som er en god skole og en antatt svekking av lokalsamfunnet. Foreldre vil ofte mobilisere, for å redde skolen sin. Dette er naturlig. Men det er i kommunestyrene bygdeskolenes skjebne blir avgjort.

Det skjedde i min kommune, Inderøy, i et kommunestyremøte fredag 22. mars. Tre skoler ble lagt ned, til fordel for opprettelse av et oppvekstsenter for de tre skolene. Dette var Utøy skole, Lyngstad skole og Mosvik skole. Mosvik skole er en nyrenovert skole med både svømmebasseng og idrettshall. Den ligger i gamle Mosvik kommune, som er 60 prosent av Inderøy kommune sitt landareal. Elevtallet på skolen er i dag 53 elever.

Som pedagog ved Mosvik skole og som privatperson, har jeg vært med på å skrive avisinnlegg og høringsuttalelser angående oppvekststrukturen, fra saken først ble tatt opp i 2016 og fram til i dag. I begge rollene mine har jeg hatt to føringer hele veien; det første var ønsket om større enheter, det andre var ei satsing i Mosvik. Jeg ønsket ei utbygging av vår skole, slik at vi kunne ta imot Utøy krets. Jeg ønsket at skolen i Mosvik skulle bli bærekraftig. Jeg ønsket å styrke lokalsamfunnet her.

Etter at skolen ble utredet for den muligheten, var det ingen politiske parti som fremmet forslaget om ei satsing og utbygging her. Skolen ble i realiteten nedlagt da. En liten fådelt skole, med et elevtall på 40 om et par år, er ikke bærekraftig. Rammene vil bli enda dårligere enn de er i dag, og det går ei grense for hva som er forsvarlig drift.

Det forelå i praksis to alternativ før avstemminga i kommunestyret fredag 22. mars. Det ene var å «bevare» Mosvik skole og Mosvik krets, mens Utøy og Lyngstad krets ble splitta opp og fordelt på Sandvollan og Sakshaug. På Sakshaug måtte det omfattende utbygging til. Mosvik skole fikk forbli fådelt, for seg selv, lengst vest i kommunen. De to andre skolekretsene ble splitta opp og fordelt på fulldelte skoler. I tillegg ble fritt skolevalg lagt inn i forslaget. Det var et håp om at flere skulle søke seg til Mosvik skole. Men er det rett å bare legge ønsker og håp til grunn? Bør ikke et vedtak være basert på fakta? Det andre alternativet var et oppvekstsenter, hvor elever fra Lyngstad, Utøy og Mosvik skulle gå sammen på skole. I tillegg skulle Utøy og Lyngstad barnehage integreres der.

Skolestørrelsen trenger ikke å ha betydning for hvor god kvalitet en skole har. Vi har gjort vårt beste for å skape kvalitet i opplæringstilbudet her. Men etter å ha drevet fådeltskole noen år, har vi gjort oss noen erfaringer. Samtidig kjenner vi til de nasjonale kravene til god opplæring. Skal den som vet hvor skoen trykker, holde stilt? Og sitte stille i båten? Det hadde nok kanskje vært mest komfortabelt.

• Er det rett at elever som skal ha spesialpedagogisk hjelp ikke får det, fordi det ikke finnes ressurser til det?

• Hvordan skal vi utvikle en lærende organisasjon når fagmiljøet blir så lite?

• Hvordan føles det for elevene å skifte gruppe hver høst, med de prosesser som gruppedannelse medfører?

• Skal vi godta at noen strever med å finne en ekte venn, fordi det sosiale miljøet er for lite?

• Skal vi slå oss til ro med at vi ikke får bemannet alle nødvendige funksjoner ved skolen, fordi vi er for få ansatte?

• Skal vi godta sårbarheten som oppstår ved sykefravær? Er en lærer syk hos oss, har vi 20 prosent fravær ved skolen.

• Hva med de vanskelige sakene, når det er flere rundt eleven som trenger hjelp? Har vi nødvendig kompetanse i staben da? Og kan miljøet bli for gjennomsiktig?

Jeg kunne ikke sitte stille i båten. Stemmen til pedagogene måtte fortsatt høres, til elevens beste. I et demokrati har du anledning til å påvirke de folkevalgte, og hvis en gjør det på en redelig måte, kan en bli hørt. Hvis kommunepolitikere lytter til fagfolk, synes jeg det er klokt.

Det ble vedtatt, med et knapt flertall, at det skulle bygges oppvekstsenter. Nå får alle elevene fra vestsida av kommunen gå sammen.

Som kjent kan ei krise i livet gi både vekst og utvikling. Jeg tror 7- års krisa i ekteskapet mellom Mosvik og Inderøy ender i akkurat det. Det er dette som er starten på at vi kan kalle oss Inderøy kommune, vi kan ikke forbli Inderøy og gamle Mosvik lenger. Nå har vi fått et vedtak, hvor elever fra de tre minste skolene skal gå sammen. Foreldrene fra de tre skolene skal møtes. Lærerne fra de tre skolene skal jobbe sammen i et større fagmiljø. Dette skal vi gjøre sammen. På tvers av grender og bygder. Møter mellom mennesker kan skape vennskap. Språk og retorikk kan skape avstand, hvis det blir brukt feil. Dette har vi dessverre sett eksempler på. Språk har skapt avstand og vonde følelser mellom grendene. Kanskje kan vi lære noe av ungene våre? Vi har observert elevene fra de ulike skolene når de treffes i ulike sammenhenger. Der er det ingen vonde følelser, men gjenkjennende glede, nysgjerrighet og ikke minst åpenhet.

Vi kan ikke la barna våre få ta ansvaret med å holde et bygdemiljø levende. Ei levende bygd må stå på flere føtter. Vi må gi barna de beste rammevillkåra for opplæring. Gi dem tilhørighet i en og samme klasse over år, gi dem ekstra hjelp og støtte hvis behovet tilsier det, gi dem kompetente lærere som utvikler seg i et fagmiljø, og ikke minst; gi dem muligheten til å finne en bestevenn.

Skrevet av

Ragnhild Vennes, Inderøy