HiNT sjarmerte meg i senk – hva nå, Nord?

Engasjerte: F.V. Solveig Marie Fleischer (Studentparlamentet og Nord universitet), Lars P. Løkken (HiNT og Nord universitet), Turid Saursaunet (sykepleierstudent Nord universitet), Rolf Wensbakk (HiNT og Mære landbruksskole),, Erica Hogstad Fjæran (kronikkforfatter), Ulla-Britt Bøe (HiNT og Nord universitet), Mari Angell-Petersen Grønnesby (Steinkjer kommunale kulturskole), Malin Solheim Buan (LO), Ailin Wigelius (Nord- og Sør-Trøndelag Bondelag).   Foto: Inga Frøseth Rossing

Meninger

Det var 2009. Dyrevelferd årsstudium. Jeg var jo interessert i dyr, tross alt. Kriterie nummer én.

To uker ut i årsstudiumet var jeg offisielt avhopper – til bachelorstudiet i husdyrfag. Trondheimsvennene mine lo av meg. Steinkjer?? Og likevel, 10 år senere, ville jeg aldri valgt annerledes. Alt takket være Høgskolen i Nord-Trøndelag, den gang HiNT, nå Nord Universitet.

Ulla-Britt Bøe, Håvard Okkenhaug, Rolf Wensbakk, Solrun Moen, Geir Ness, Steinar Nebb. Og Hanne Solheim Hansen. Malin Buan, Håvard Kvernmo, Heidi Skreden, Turid Saursaunet, Mette Trondsen, Bente Tangen, Mari Angell-Petersen, Lars Petter Løkken, Solveig Marie Fleischer. Ailin Wigelius, Asbjørn Helland, Audhild Slapgård, Øystein Lunnan, Pål-Krister Langlid, Siri Bruem, Tore Bjørkli.

Listen er ikke uttømmende.

Menneskene over er et lite utvalg av et enormt nettverk som jeg verdsetter på et nærmest euforisk nivå – fordi alle bidrar. Alle gjør lokalsamfunnet mitt, og meg, bedre. De, vi, er i vår tur knyttet til andre fantastiske næringsutøvere som daglig imponerer i sitt virke. Mennesker som har sluppet meg inn i livet sitt, og som ikke bare er min indre landbrukskjerne, men som er fotografer, designere, dansere, lærere, togkonduktører, økonomer, ansatte i fagforeninger, servicebransjer og organisasjoner. Dette er mennesker som er grenseløst begavet innen teknologi, biologi, kommunikasjon, helse, formidling, forskning – you name it! Dyktige fagfolk som overgår og utfyller min egen kunnskap, og som gjør oss sterke sammen. For hva er vi vel alle uten hverandre, foruten verdien av vårt tverrfaglige samarbeid?

2009 ble til 2012. Jeg fikk en melding på sosiale media. Hvem var jeg, og hva gjorde jeg i hjemkommunen hennes? Hun bodde for tida i England, men ville bli kjent. Hun var fra Steinkjer, tenk! Flaks! Vi bodde litt her og litt der, og 7 år senere er vi like lykkelige for sammentreffet. Vi har flyttet tilbake til Steinkjer sammen og ønsker å bli værende her. Det er ikke tilfeldig, og vi har både felles og individuelle årsaker for våre ønsker om å bo her.

Det var derimot en større tilfeldighet at jeg begynte å studere på Steinkjer. Oddsene var verken i min eller Steinkjer sin favør. Og likevel, studiemiljøet som møtte meg erobret hjertet mitt. Både før og etter Steinkjer har jeg studert ved privatskoler, universitet i innland og utland, i ulike studiemiljø og ved mange faktultet, men Steinkjer og HiNT hadde en helt unik måte å fungere på. En måte som fremmet grunnleggende verdier om forståelse, kommunikasjon, individuell oppfølging og samarbeid. Vi opplevde nærkontakt mellom lærere, administrasjon, renholdsmedarbeidere og kantinepersonalet, alle spilte på lag. Noe av det viktigste var HiNTs fabelaktige tilnærming til læring gjennom tett kontakt med næringsutøvere relevant for det enkelte studieløp. Og sist, men ikke minst, vi hadde et uvurderlig tverrfaglig samarbeid og sosial omgang på tvers av studieretninger. Jeg lærte så mye, og jeg er så uendelig takknemlig!

Ok. Så litt mer om hva alt dette har gitt meg, i tillegg til kunnskap, vennskap og en fantastisk livspartner.

Min spede start ved husdyrlinja på Steinkjer førte nemlig med seg uante og store begivenheter. I tre år var jeg tillitsvalgt i min klasse, jeg var studentrepresentant i HiNT-styret og var engasjert både høyt og lavt i faglig og sosial kontekst. Som et resultat av dette ble jeg også rekruttert til landbruksministerens ungdomsråd for landbruket, hvor jeg bidro til en nasjonal rapport om rekruttering, kompetanse og omdømme i landbruket.

Derfra dro jeg videre til NMBU på Ås og utdannet meg til etolog. Jeg dro på utveksling til Saskatchewan i Canada for å studere virkelig industrilandbruk, og jeg gjennomførte feltarbeidet til masteroppgaven min på høyfjellsslettene i Tanzania – begge enorme kontraster til norsk landbruk. Etter overstått master har jeg også fylt på med etterutdanning innen dyreassisterte intervensjoner.

Jobbfronten har bydd på utfordringer og muligheter innen sentral landbrukspolitikk og den evigvarende konfliktfylte rovdyrpolitikken, hvor jeg fikk en bratt læringskurve som beite- og utmarksrådgiver hos Norsk Sau og Geit. Dragningen til Trøndelag vant likevel til slutt, og tilbake på Steinkjer startet jeg som kommunikasjonsrådgiver for Nord-Trøndelag Bondelag. Stillingen var tidsbegrenset, så jeg gikk videre til offentlig forvaltning hos Levanger kommune. Der er jeg fortsatt, men nå i redusert stilling fordi jeg har fått en 50 % prosjektlederstilling for Nord- og Sør-Trøndelag Bondelag i tillegg. Jeg skal nemlig jobbe med rekruttering til grønne fag og grønn næring.

Jobb er ikke alt. Sosialt samhold, familie og gode venner gir også motivasjon til annen aktivitet. Nærmiljøet mitt er politisk engasjert og opptatt av likestilling, feminisme, sosial (u)rettferdighet, klima, utenrikspolitikk og globale hendelser. Blant annet. Nylig har vi grunnlagt Rød Tråd, en organisasjon for unge voksne med fokus på tematikken ovenfor, og med mål om å skape synlighet, debatt og samhold på tvers av alder, kjønnsmangfold, etnisitet og øvrig kultur, tro og tilhold.

Hvorfor stoppe der, tenker du? Det tenker jeg også. Som nyvalgt leder for Foreningen Norske Etologer har jeg et brennende personlig engasjement for formidling av etologi - kunnskap jeg mener enhver dyreeier bør tilegne seg i sitt dyrehold. Utover dette skriver jeg noe frilans om atferd, holder foredrag når anledningen byr seg, lager kampanjer om båndtvang og bryr meg med stort og smått innen eget fagfelt, landbruk og politikk.

Ja, jeg vet. Janteloven. Den er ikke tapt på meg, og dette begynner å se ut som en selvbiografi i skryting. Men da har du misforstått poenget. For ingenting av dette hadde skjedd hadde det ikke vært for at HiNT ga meg trua på meg selv, på muligheter og på framtida. Dette er kun én av mange lignende historier, om flotte, begavede mennesker som har har hatt et tilsvarende startskudd her på Steinkjer. Den første gnisten ga opphav til et flammehav av engasjement som jeg nå skal bruke for å rekruttere videre. Jeg skal bruke min egen bakgrunn for å motivere andre til lignende valg.

Min tid på HiNT endret livet mitt. Den ga meg retning, motivasjon og en styrke jeg ikke visste jeg kunne ha. Det bruker jeg i alt jeg gjør, og det vet jeg gjelder mange i min krets, både blant de som er herfra, som har blitt eller kommet tilbake. Vi vet verdien av tverrfaglig styrke i et lokalmiljø, og vi vet hva spredt kompetanse har å si for distrikts-Norge. Langsiktighet i studietilbud har til og med ført oss inn i internasjonale farvann, hvor studenter ønsker å komme til Steinkjer fra hele verden!

Jeg hører ofte lovord fra høyt hold om styrking av regioner. Flytt makta og kunnskapen til alle Norges hjørner. Vel, vi er her. Så slutt og rop, og ta bedre vare på de som velger å bruke kompetansen sin ute i distriktene. Og for guds skyld, ivareta mangfoldet slik at flere kan ta samme valg som oss. Bevar og viderefør det unike ved HiNT inn i en framtid som Nord universitet.

Erica Hogstad Fjæran, tidligere HiNT-student