Mer fag, og mindre politikk

På lengre sikt er jeg redd for at det ikke satses nok på én sterk campus i Trøndelag, skriver Espen Leirset i dette innlegget.

Om strukturvedtaket: Selv om konsekvensene er størst i Nordland, oppfatter jeg at den politiske aktiviteten har vært størst i Trøndelag, skriver Espen Leirset i dette innlegget.   Foto: Marius Langfjord

Meninger

Nord Universitet har vært gjennom en struktursak som har handlet om å finne det perfekte balansekunst mellom fag og politikk. På den ene siden har vi fagmiljø og dekaner, som skal vurdere på faglig grunnlag, og ønsker å gå mer radikalt til verks. Mange fagpersoner som vil bygge et nytt universitet er skuffet over forslaget som ble vedtatt av styret 26. juni, fordi det ikke går langt nok. På den andre siden står politisk styring, representert ved politikerne utenfor virksomheten. Det politiske trykket mot institusjonen har vært massivt, ikke bare lokalt – men også fra regionalt og sentralt nivå.  

Selv om konsekvensene er størst i Nordland, oppfatter jeg at den politiske aktiviteten har vært størst i Trøndelag. Toneangivende trønderske interesser ønsker status quo i Trøndelag. Men når verden endrer seg, er ikke nødvendigvis status quo et godt sted å være. På kort sikt vil trønderske politikere muligens se styrets vedtak i noenlunde tråd med trønderske interesser, fordi her er endringene minst. På lengre sikt er jeg redd for at det ikke satses nok på én sterk campus i Trøndelag. Hvis ressursene spres for tynt, vil det drenere kraft ut av den trønderske delen av universitetet. Med trønderske briller er det en fare for at Trøndelag blir hengende etter et campus i Nordland som drar ifra med forskningsmidler, forskningsmiljø og de tyngste utdanningene.

Den trønderske delen av Nord Universitet sitter igjen uten faglig-strategisk ledelse i Trøndelag, bortsett fra én dekan på lærerutdanning. Årsaken til dette er mangelfulle faglige prioriteringer i det gamle Hint. Man satset på brede bachelor-utdanninger i stedet for faglig spissing. I Nordland har man jobbet i femten-tjue år med å bygge universitet, man har gjort tøffe prioriteringer, og bygget opp fire doktorgradsprogrammer. Mange utenfor universitet vet nok ikke hvor ressurskrevende dette er. For å få hjelp til dette enorme løftet, har Nordland fylkeskommune spilt en svært viktig rolle i Bodø - med støtte på inntil 200 millioner kroner de siste 10-15 årene til å bygge opp forskning og universitetsstatus. Denne satsingen har ført til at Nordland har et kraftsenter for kompetanse.

Det er skuffende at Nord-Trøndelag fylkeskommune ikke prioriterte sin gamle høgskole like høyt som Nordland prioriterte sin. Det er videre skuffende at nye Trøndelag fylkeskommune også virker mer opptatt av status quo ved enkelte studiesteder, enn av å utvikle det nye universitetet. Gamle Hint var en middels stor høgskole, men vi spredte ressursene tynt utover mange områder. Det var få mastergrader, og ingen doktorgrader. Dette er bakgrunnen for at Trøndelag sitter igjen uten faglig styring over universitetet vi ble en del av i 2016. Den faglig-strategiske styringen sitter i Bodø, fordi det er her kompetansen sitter.

En viktig årsak til at gamle Hint aldri spisset seg, ligger i den nordtrønderske politiske strukturen. Denne strukturen gir en særegen politisk kultur. Mange kaller dette for «balansert utvikling». Dette betyr i praksis at i Nordre Trondhjems Amt skal alt deles likt mellom byene. Det er denne kulturen vi ser i fri utfoldelse også i denne saken, og den er skummel for universitets utvikling her i regionen. Jeg er redd for at vi uten en sterk og klar campus i Trøndelag, mister kraft i å utvikle Nord Universitet i Trøndelag. Den eneste resept for dette, er to definerte campus: Ett i Nordland, og ett i Trøndelag.

Jeg har vært redd for at denne saken skulle bli berget som fødte en mus. Nå synes jeg styrets vedtak likevel ikke har blitt slik. Nord Universitet frigjør med denne saken ressurser til å satse mer faglig-strategisk i et ti og tjueårs-perspektiv. Jeg tror dette er en riktig strategi, for å bygge et universitet som kan konkurrere nasjonalt og internasjonalt om å rekruttere studenter og fagpersoner. Jeg oppfatter at vi presser grensen for hva som er politisk mulig å få til. Rektor har akkurat funnet det bittelille balansepunktet mellom det som er faglig holdbart, og det som er politisk mulig. Dersom vi ikke gjør disse grepene, er vi dårlig rustet til å være universitet. Dersom vi går lenger, ville vi blitt kastet som styre. Det kunne ha vært en lettelse, det – men for institusjonen ville det vært dramatisk. Det ville ha ført til at nullalternativet ble stående – altså å fortsette med dagens struktur – noe som er et dårligere alternativ enn en noe utvannet strukturendring.

Derfor håper jeg at det store engasjementet mange har vist rundt Nord Universitet, nå kan kanaliseres i følgende spor: Hvordan bygge et sterkt universitet, til beste for hele regionen.

Espen Leirset, stipendiat og styremedlem, Nord universitet