Kronikk:

Flukten til Trondheim

Det er både fascinerende, men også for noen foruroligende å se hva som skjer på konsertfronten i Trondheim. Og i et utvidet perspektiv, i Trøndelag, skriver Svein Bjørge.

Spilte i Granåsen: 13. juli i år spilte James Hetfield og det amerikanske heavy metal-bandet Metallica foran knappe 40.000 publikummere i Granåsen Arena i Trondheim.   Foto: Gonzales Photo – Tor Atle Kleven

Meninger

I juli spilte Metallica for 39000 i Granåsen, kirkemusikkfestivalen med 16 millioner i offentlig støtte bød på Cardigans, Gitarkameratene, Highasakite og September When. Robert Plant, Sting, Patti Smith og Susanne Vega arrangeres og finansieres av NTNU, Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune. Nye ‘Festningen’ stiller med David Guetta, Karpe Diem og Zara Larsson, og sommeren er fylt opp av et imponerende antall konserter, med store, dels gigantiske navn. Og alt selger ut. Trondheim har blitt den nye honningkrukka for verdens største bookingbyrå Live Nation, som setter tilnærmet alle de store konsertene i Trondheim. Suverent for Trondheim, dyktig av Live Nation.

Kronikkforfatter: Svein Bjørge 

 

Det er interessant å se at spesielt de største konsertene har blitt rene begivenheter, som trekker publikum fra hele Trøndelag. I en imponerende stor grad av et publikum som ikke har noe forhold til noen av artistene. De har hørt ‘Enter Sandman’ og ‘Nothing Else Matters’ på radio eller nachspiel, men har null egentlig forhold til bandet. Jeg kjenner mange selv som kan bekrefte dette, men «vi må jo dit!». Å dra til Trondheim på konserter er i ferd med å bli en tradisjon, der hvilken artist som spiller, egentlig ikke er så interessant. Det er en begivenhet som man kan snappe hjem om at man er på. «Vi er der det skjer». Fantastisk for Trondheim som turistby, men det er også en skjult, ubevisst form for kultursentralisering som på lang sikt er en utfordring for resten av fylket. Veien til Trondheim for kulturopplevelser blir kortere for hver gang man tar turen, og lommeboka for konserter er den samme. Og har man brukt mange 1000,- på en konserttur til Trondheim, blir det å bortprioritere konserter og kulturopplevelser lokalt. Tid er også en faktor. En Trondheimstur krever ofte både 1 og 2 dager, og alle har et begrenset antall helger og dager de skal bruke på kulturopplevelser. Jeg har hørt utallige ganger i sommer: «Nei, vi skal ikke på xxx til helgen, for vi skal på konsert i Trondheim neste helg på xxx».


Frykter lokalt kulturliv vil tape mot de store arrangementene i Trondheim

Steinkjerfestivalsjef Svein Bjørge ha debatt om mangfoldet i kulturlivet utenfor Trondheim.

 

Dette er ikke å angripe noen, og Live Nation og andre gjør kun jobben sin, og gjør den godt. Det er heller ikke sutter fra Steinkjerfestivalen, for vi gjorde et godt år i 2019. Men å få oppleve internasjonale artister av størrelse, utenfor Trondheim, er blitt nesten utopisk. Så fort en internasjonal artist er tilgjengelig i Skandinavia, støvsuges den umiddelbart opp av Trondheim. Som har helt andre økonomiske muskler enn andre byer i Trøndelag. Nydelige Inderøyfest gikk på ryggen på grunn av manglende publikum, det samme gjorde den årlige Trønderfesten i Folkeparken i Verdal i. Olsok på Stiklestad er en av kulturtaperne i Trøndelag og Woodland i Namsos sliter også. Det vi står i fare for i resten av Trøndelag er å sitte igjen med er rene festarrangement, spel og revyer. Suverent det, men ungdom krever mer. Og på sikt kan også disse begynne å slite, fordi ungdommen og folk flest, løper i stadig større grad til Trondheim for sine kulturopplevelser. Som igjen, både direkte og indirekte, vil trekke enda mere folk til «storbyen».

Med andre ord er dette et samfunnspolitisk spørsmål, og definitivt også et distriktspolitisk spørsmål. Ønsker man et kulturelt mangfold også utenfor Trondheim, som omhandler mer enn spel og revyer, så bør politikere begynne å våkne. Kultur handler veldig mye om identitet og tilhørighet, og hvis denne identiteten er koblet til at de store kulturopplevelsene er synonymt med Trondheim, så har vi fått oss et voksende problem i fanget. Unge mennesker er veldig opptatt av kulturopplevelser, i mye større grad i dag enn for 30 år siden. Kulturopplevelser er høyt oppe på lista over hva de nyutdannede og nyetablerte i 30-årene ser på når de velger fremtidig boplass. Klagemålet «Det skjer jo ingen ting her» fra en ungdom er egentlig et langt mer alvorlig signal enn man kanskje ser konsekvensene av?

Trondheim er en flott by som hele Trøndelag er stolt av, og den er viktig i en rolle som kraftsenter og lokomotiv for fylket. Det er vi alle enige i. Men Trondheim må ikke bli en øy i Trøndelag. «Det sorte hullet» i fylket. Det er ingen tjent med, heller ikke Trondheim. Man trenger flere kraftsentre i et fylke for å skape dynamikk og energi. Og kulturen er en maktfaktor i så henseende. En maktfaktor politikerne både bør være klar over, ta hensyn til, og bruke. Kulturen brukt riktig, er både samlende og ledende. Men den er også et vindu inn i fremtiden. Min oppfordring er at politikere med makt ser perspektivene, men også farene i dagens utvikling. Politikere kan ikke nødvendigvis bestemme hva folk bruker sin fritid til, men de har definitivt en verktøykasse med virkemidler for å bidra til at kulturen får bedre levevilkår også utenfor Trondheim. Trondheim har en mye større publikumsmasse, massiv offentlig oppmerksomhet og stor sponsorstøtte fra store regionale selskaper som skaper en helt annen økonomi. «Markedet bestemmer» flagges av enkelte. Jo da, men da hadde vi nok kun hatt 12 storbønder i hele Norge, og Frøya hadde vært en hyttelandsby for Trondheimsfolk.

Når vi nå går inn i et kommune- og fylkestingsvalg, så er det en fantastisk anledning til å kunne være med å bestemme hvordan man ønsker at Trøndelag også utenfor Trondheim skal se ut om 5–10 år. Dette er definitivt et valg som legger forutsetningene for fremtida, så tenk strategisk. Godt valg!

Svein Bjørge