Et mer aldersvennlig samfunn – hva skal til?

Et aldersvennlig samfunn er en god tanke, men det kan være grunner til å stille noen spørsmål om hva som skal til, skriver Aud Moe i denne kronikken.

Inkluderende: Et aldersvennlig samfunn må inkludere alle generasjoner som likeverdige parter uten å skille eldre ut som en gruppe som er til belastning for samfunnet.  Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Meninger

Et aldersvennlig samfunn er en visjon forankret i reformen Leve Hele Livet (LHL). I 2019–2020 forberedes reformen både nasjonalt, regionalt og lokalt. Reformen som har store visjoner skal bidra til flere gode leveår med god helse og livskvalitet, mestring av eget liv og tilgang til nødvendig helsehjelp. Sentralt er også at helsehjelpen skal gi tilbud om forebyggende tjenester og delaktighet i utformingen av helsehjelpen. I 2021 starter innføringen i den enkelte kommune.

Kronikkforfatter Aud Moe.  

 

Et aldersvennlig samfunn er en god tanke, men det kan være grunner til å stille noen spørsmål om hva som skal til. Det gjelder ikke minst forventninger som stilles til de eldre selv, til pårørende og til det kommunale helse- og omsorgsapparatet. Reformen og ideen om et aldersvennlig samfunn har til hensikt å ansvarliggjøre eldre, men også gi mulighet for større delaktighet i planleggingen av et aldersvennlig samfunn.

Av de eldre forventes det at den enkelte tar større ansvar for seg selv. Dette kan være nødvendig med tanke på at samfunnet skal imøtekomme fremtidige behov med en økende andel av eldre i befolkningen. Forebyggende helsehjelp kan bidra til at sykdom og/eller funksjonstap kan forhindres eller reduseres, og er en positiv tanke som kan gi eldre bedre mulighet til et mest mulig selvstendig liv. Utfordringen med ansvarliggjøringen kan være at samfunnet fraskriver seg ansvar med den følge at den eldre blir overlatt til seg selv – til å greie seg selv som best han eller hun kan. Dette kan ramme de mest sårbare, de sykeste eldre med begrensede ressurser og overskudd til å leve livet slik det anbefales, eller som ikke har en ressurssterk familie som kan tale deres sak. Det kan også ramme de som ikke har økonomi til å delta i betalte aktiviteter. I reformarbeidet må ikke bare de ressurssterke ivaretas, men alle eldre i et aldersvennlig samfunn.

En annen gruppe som det fokuseres på er pårørende. Reformen og visjonen om et aldersvennlig samfunn skal bidra til bedre forhold for pårørende som er en viktig ressurs i mange eldres hverdag. De er viktige samarbeidsparter for dem som yter helsehjelp, med nødvendige kunnskaper om den eldre (hvis den eldre ikke har mulighet til å fortelle selv). De er derfor et viktig bindeledd mellom ulike hjelpeinstanser. Pårørende er med andre ord i mange tilfeller en forutsetning for at eldre fortsatt skal kunne bo hjemme, men er langt fra noen ensartet gruppe. Mange pårørende er selv eldre og har kanskje mer enn nok med å ivareta egne behov. Andre er yngre med forpliktelser til egne barn, barnebarn og fortsatt i lønnet arbeid. Vil kommunene klare å iverksette tiltak slik at vi lykkes med ambisjonen om at pårørende får overskudd til å være en ressurs i et godt samvær med den eldre?

En tredje gruppe er helse- og omsorgsarbeiderne som det også settes søkelys på. LHL-reformen skal bidra til at ansatte får et godt arbeidsmiljø med mulighet til å anvende sin kompetanse, og få en opplevelse av å gjøre en god jobb. Det rapporteres om stort arbeidspress i helsevesenet. Samtidig er det utfordringer ved å skaffe helsearbeidere nå og i fremtiden. Ifølge Statistisk sentralbyrå slutter ti prosent av sykepleierne innen 10 år etter endt utdanning. Det gir slitasje å stadig oppleve å komme til kort, å ikke utføre arbeid med den kvaliteten myndigheter og utdanning gir forventninger om. Uten at sykepleiere og andre som yter helsehjelp trives i arbeidet, får benytte sin kompetanse eller opplever gode arbeidsforhold, er det vanskelig å se at vi lykkes med ambisjonen om et aldersvennlig samfunn.

Eldre kan være en ressurs i samfunnet med aktiviteter gjennom frivillige organisasjoner, eller uorganiserte frivillige bidrag. Å være frivillig bidragsyter kan være en gjensidig relasjon; de frivillige yter bistand til en annen og opplever samtidig meningsfulle samvær og nye vennskap. Samfunnet er avhengig av frivillige aktører, men syke eldre har også noe å bidra med i meningsfulle møter med andre.

Et aldersvennlig samfunn må inkludere alle generasjoner som likeverdige parter uten å skille eldre ut som en gruppe som er til belastning for samfunnet. I dagens samfunn opplever mange eldre aldersdiskriminering gjennom omtale av eldre som en byrde, og det kan gi opplevelse av å ikke være et fullverdig menneske. Alderdommen er siste fase av livet. Også i denne fasen kan det være et ønske om å føle seg levende, å leve til en dør. Reformen LHL har som hensikt å gi denne muligheten. Resultatet av reformen avhenger av oss alle og våre holdninger til de som er så heldige å få et langt liv, også som eldre.

Alle må få oppleve å tilhøre samfunnet ut fra egne behov, med sine livserfaringer og muligheter. Et samfunn som ivaretar eldre som likeverdige mennesker kan kalles aldersvennlig.

Aud Moe,

fag- og forskningsleder ved Senter for omsorgsforskning, midt. Førsteamanuensis ved Nord universitet, Fakultet for sykepleie og helsevitenskap. Medlem i Nasjonalt støtteapparat for Leve hele livet-reformen.