INNLEGG:

Kafka anno 2019

Som tidligere NAV-ansatt burde jeg kanskje ha sittet stille i båten og skammet meg nå. Men den situasjonen som etaten har rotet seg opp i, er et resultat av «noe» som har utviklet seg over lang tid.

Tidligere NAV-ansatt Roald Veimo skriver om NAV-skandalen.   Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Roald Veimo er tidligere ansatt hos Nav.  Foto: Håkon Okkenhaug

Meninger

Da jeg begynte som saksbehandler på Verdal trygdekontor tidlig på 1980-tallet, forvaltet vi en folketrygdlov hvor intensjonen var å «erstatte tapt arbeidsinntekt» ved bl.a. sykdom, uførhet, alderdom osv. Og forvalteren – Trygdeetaten – var stolt over at den fulgte menneskene fra vugge til grav.

Etter den tid har det skjedd en utvikling langs to hovedlinjer:

Fordi du ikke fortjener det.

Da Folketrygdloven ble vedtatt i 1966, hadde utviklingen av det lovverket som dannet grunnlaget pågått i over 30 år. Og fortsatt foregikk det i mange år et arbeid for å forbedre og utvikle velferdslovgivningen. Systemet skulle bli bedre og bedre og favne flere og flere ... Men så kom vi til et vendepunkt – jeg tror det var i 1992. Da vedtok Stortinget en endring i beregningen av tilleggspensjoner i folketrygden. «Dekningsgraden» - en brøk i formelen for beregning av tilleggspensjon, ble endret fra 0,45 til 0,42. Det førte til at arbeidsfolk sin framtidige tilleggspensjon ble redusert med nærmere 7%. Ikke mange utenom regnemestrene i Finansdepartementet skjønte hva som skjedde. Ingen protesterte ...

Vi hadde begynt å tjene penger på oljen. Og etter hvert som den private rikdommen i samfunnet vokste og den offentlige fattigdommen økte, ble det et gjennomgående trekk ved alle endringer i velferdslovgivningen at hensikten var å redusere det offentliges utgifter til velferdsordningene som var i ferd med å bli altfor kostbare. Politikerne fikk i større og større grad aksept for en framstilling av trygde- og stønadsmottakere som unnasluntere og latsabber som ikke vil arbeide, men som påførte samfunnet store utgifter som måtte dekkes inn med «dine og mine skattepenger». Disse folka fortjente ikke å bli tatt på med silkehansker. Det måtte bli slutt på snillismen.

Igjen og igjen ble vi fortalt at Mor Norge brukte alt for mye penger på sykepenger og uførepensjoner. Sjelden ble det fokusert på hvor bra dette var for de som virkelig trengte disse stønadene – hva skulle de uføre ha levd av om de ikke hadde fått uføretrygd? Legd?

Ingen snakket om at når de som har dårlig økonomi får penger, så bruker de disse pengene. De kjøper klær, mat, hus og heim. Pengene settes i omløp og mye av det kommer tilbake til staten i form av skatter og avgifter. I mellomtiden har de både mettet og varmet noen som trengte det. Det er når de rike – de som har nok fra før – får skattelette at pengene «settes på bok» eller investeres/brukes i utlandet og forsvinner.

Fordi jeg fortjener det.

Trygd og stønad skulle som nevnt erstatte tapt arbeidsinntekt på grunn av sykdom, uførhet, alderdom osv. Over tid har denne intensjonen – uten debatt – endret seg til at vi i større og større grad ser på trygdeutbetalingene som en tilbakebetaling av surt innbetalte skattepenger. Trygda jeg mottar er mine skattepenger som jeg skal ha tilbakebetalt. Og for at jeg skal være sikker på å få tilbake i alle fall noe av pengene mine før jeg dør, har jeg til og med skreket meg til muligheten til å kunne få utbetalt full alderstrygd mens jeg ennå er i fullt arbeid. De som ikke har betalt inn så mye som meg, skal ikke få kloa i mine penger, uansett hvor vanskelig de har det...

Det kan nesten ikke tenkes noe mer urettferdig enn å bli urettmessig tiltalt og dømt av de som skal forvalte velferden i landet vårt. Nærmere en moderne Kafka-prosess er det vel vanskelig å komme i det virkelige liv.

Roald Veimo


Regjeringen vil iverksette tiltak for rettshjelp for Nav-ofrene og vurderer egen erstatningsordning

Regjeringen vil iverksette tiltak for rettshjelp for Nav-ofrene og vurderer en egen erstatningsordning, opplyser arbeidsminister Anniken Hauglie (H).