Innlegg:

Det store bakspelet

BRANNFAKLER: SNK-ledelsen har valgt å kaste ut brannfakler, men unnlatt å delta i slukningsarbeidet. Slik har de oppnådd å røyklegge ordskiftet SNK selv initierte med forsøket på å hastevedta spelpause neste sommer, og med det bryte en 65-årig sammenhengende speltradisjon, skriver artikkelforfatterne.  Foto: Johan Arnt Nesgård

Meninger

Én ting er å vite at det koster å sette opp spel på Stiklestad. Noe annet å forstå verdien av det. Er SNK i ferd med å avvikle seg selv og stedets nasjonale rolle?

Høstens besynderlige debatt om Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) og ansvaret for produksjon av «Spelet om Heilag Olav» har vært krevende. Skjønt – debatt kan det knapt kalles. Diskusjon fordrer oppriktig meningsbrytning. Fortrinnsvis mellom deltakere som søker å forklare for å overbevise. Som via kvalifisert argumentasjon redegjør for ståsted og posisjon.

SNK-ledelsen har valgt å kaste ut brannfakler, men unnlatt å delta i slukningsarbeidet. Slik har de oppnådd å røyklegge ordskiftet SNK selv initierte med forsøket på å hastevedta spelpause neste sommer, og med det bryte en 65-årig sammenhengende speltradisjon. Det synes ikke å ha falt SNKs edelse like naturlig å svare utfyllende på oppfølgingsspørsmål om påstander de selv har fremsatt. Metoden er ingenlunde ukjent.

På dette vis har SNK bidratt til en debatt som har vært mer tilslørende enn opplysende. Mer villedende enn avklarende. Mer polariserende enn løsningsorientert. «Spelet om Heilag Olav» er blitt en kasteball i en uryddig politisk maktkamp om SNKs oppgaver som såkalt konsolidert museum på Innherred. Det er også skapt et inntrykk av et underlig motsetningsforhold mellom å være museum og bruk av spel som historieforteller.

Det hele har fremstått som svært ødeleggende for Stiklestads renommé. Men det må ha vært en kalkulert risiko. Det er tilnærmet utenkelig at tsunamien av stedlig mistillit kan ha kommet som en overraskelse på den nåværende SNK-ledelsen. De må ha visst at forslaget om å nedprioritere «Spelet om Heilag Olav» ville utfordre et lokalsamfunn som gjennom generasjoner har bygd opp denne kulturhistoriske tradisjonen til et anliggende av nasjonal karakter. De må ha forstått at beskjeden om å permittere det avgjørende og nasjonalt prisbelønte frivillighetsapparatet kunne koste dyrt.


SNK-sak behandlet i fylkesutvalg tirsdag.

Åpner for å slå sammen museer i Trøndelag

Det holder ikke å kun utrede SNK - organiseringen av hele Museums-Trøndelag må under lupen, mener Venstre.

 

Stjørdal går inn for SNK-eierskap

Kommunestyret i Stjørdal vedtok torsdag at kommunen vil inn på eiersiden i Stiklestad nasjonale kultursenter AS.


Følgelig er det gode grunner til å stille spørsmål om hva det egentlige motivet bak en så opplagt provokasjon kan ha vært? Det er nærliggende å låne ord av Vesaas og se på dette som Det store bakspelet.

Ansvaret for konfliktnivået, slik det har utviklet seg, ligger hos SNK-ledelsen som la for dagen en tvilsom fortelling om løpske produksjonskostnader og SNKs uavklarte forpliktelser knyttet til «Spelet om Heilag Olav». Det ble presentert ensidige regnskapstall for Spelet uten samtidig å opplyse om balanserende inntekter, offentlige tilskudd og sponsorbidrag til SNK som sådan. Poenget var kanskje å problematisere underfinansiering av de såkalte konsoliderte museene. Men hvis dette ble gjort med hensikt, skylder de ansvarlige å forklare hvorfor publikum ble forledet.

Noen kan selvfølgelig ha misforstått. Noen kan snakke mot bedre vitende. Noen kan til og med være uvitende om at det ikke finnes en eneste offentlig kulturinstitusjon i Norge – eller noe annet land – som utelukkende legger billettinntekter til grunn for sin økonomi. Norske teaterhus og museer går i så måte med underskudd, hvert bidige år, men mottar støtte fra stat, fylker og kommuner for å holde virksomheten gående. Jo høyere aktivitetsnivå, jo mer besøk, jo større inntjeningspotensial.

I alle år har dette vært en grunnleggende tanke på Stiklestad: De store publikumsmassene som hver sommer trakk til nasjonens valplass for å oppleve det storslagne «Spelet om Heilag Olav» måtte tas imot og forpleies på en stadig bedre måte. Slik ble ideen om et nasjonalt kultursenter på Stiklestad unnfanget, og slik ble etableringen av institusjonen SNK forankret hos folk flest, ikke bare beslutningstakerne. Det var ingen selvfølge. Men det var nødvendig.


Etterlyser samkjøring med Verdal

Verdal-ordføreren med klar beskjed til fylkespolitikerne: – Ta SNK-saken til orientering

Det er synd at det nå kun er fylkeskommunen som har en SNK-sak til politisk behandling, mener Verdal-ordfører Pål Sverre Fikse (Sp).

 

En relevant tilvekst av supplerende informasjon, bonusopplevelser og nye aktiviteter ble utviklet for å gi besøkende ytterligere interesse av å være på Stiklestad. I dag har Olsokdagene fått et imponerende sideprogram. Men tro ikke et øyeblikk at publikumsgrunnlaget for det hadde eksistert uten den årlige manifestasjonen Spelet – dette geniale samspillet mellom verdslig teater, åndelig innhold og folkelig historieformidling. Spel forener det moderne museets uttrykksbehov med det klassiske dannelsesidealet. Det trekker folk til Stiklestad som ellers ikke ville brydd seg med å ta turen. Spel genererer besøk. Hadde ikke spelformatet eksistert, måtte noen ha funnet det opp.

At det strides på Stiklestad er alt annet enn nytt. Stiklestad som idé er født av strid, i strid. Men selve forståelsen for Stiklestad som vår største kulturarv, og respekten for stedet og for den tradisjon som forvaltningen av det innebærer, har tvert imot påkalt konsensus. Det er på tvers av ideologiske – ismer , religiøse skisma og politisk smålighet at Stiklestad har virket samlende. Om noe, er Stiklestad et symbol for verdiene som fant hverandre.


 

Motsetningene som nå konstrueres av den sittende SNK-ledelsen, ut fra det vi som avislesere kan forstå, er derfor ahistoriske, grovt misvisende og – dessverre – lite tillitsvekkende.

Vi har fått inntrykk av en intern splid i SNK-systemet, mellom de som forsvarer spel og de som vil ha mer til andre museumsoppgaver; at det er motsetninger mellom eierne; at det er et motsetningsforhold mellom spel og museum; at det er motsetninger mellom ambisjonene for 2030-markeringen og årlige spel frem mot nasjonaljubileet; at det er motsetninger mellom lokale og nasjonale initiativ.

Det kan selvfølgelig være tilfeldigheter, men denne type oppspill er til forveksling lik en plump PR-strategi som pleier å kulminere med at oppdragsgiver (i dette tilfellet SNK-ledelsen?) fremstår med handlekraft som den som har ryddet opp etter forgjengernes uoversiktlige kaos og gjerne økonomiske rot.


 

Hvis det er tilfelle her, vil taktikken kunne utfordres av delikate motforestillinger om mulig samrøre mellom nære partifeller i SNK-ledelsen, fylkets øverste politiske ledelse og det utvalgte PR-byrået, som ikke har større armlengdes avstand enn at de har latt seg avbilde på Facebook på sydenferie sammen.

Summen av det SNK-skapte konfliktbildet representerer en fatal nedsmelting av grunnlaget for at vi i 2030 kan feire et nasjonaljubileum – med utgangspunkt i hendelsene på Stiklestad i 1030. Dette handler om mer enn Spelets framtid og faren for at SNK med åpne øyne avvikler sin fremste formidlingsarena for forvaltning av Olavsarven. At SNK har satt sin egen legitimitet i spill, er ikke til å fatte.


Roar Tromsdal og Yngve Kvistad,
forfattere av bøker om Stiklestad, Spelet og Olavsarven