Innlegg:

Krafttak mot utenforskap

RIKDOM: Vi er blitt utrolig rike. Men jeg mener vi har mistet vesentlige egenskaper på veien. Grådigheten og selvopptattheten er i ferd med å ta plass i oss, skriver debattanten.  Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix

Meninger

Mange forslag på å motvirke utenforskap er allerede ferdig utredet, se blant annet databasen Ungsinn.no eller forslag fra fylkeskommunen i Nordland. Nå må det snart igangsettes noe konkret. Det må avsettes midler til gode tiltak og det kreves vilje og handling til gjennomføring av disse.

«Alt for Norge» er kongens valgspråk. Det var med rette et samlende begrep, nærmere en visjon som arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen videreutviklet til utjevning av forskjeller, og til å fremme likeverd og likestilling m.m.

I dag fremstår Norge som et prakteksemplar: I nylig utgitt FN-rapport om befolkningsutvikling i verden (Human Development 2019) tildeles Norge høyeste score innen frihet, trygghet, utdanning, helse og demokrati, med andre ord livskvalitet. Norge har alt! Vi er med andre ord i toppen av hierarkiet hva menneskeheten angår. Vi eier det største fondet i verden, oljefondet. Det rommer ca. 2 mill. kr. til hver av oss nordmenn. Helt ufattelige summer.

Spørsmålet er hva som har skjedd med sjela vår, folkesjela? Vi er blitt utrolig rike. Men jeg mener vi har mistet vesentlige egenskaper på veien. Grådigheten og selvopptattheten er i ferd med å ta plass i oss. Hvor er dugnadsånden, inkluderingsviljen, viljen til å hjelpe de svake, de aller fattigste og de som ellers sliter – ikke minst også migrantene i blant oss? Vi som var så stolte av å kunne fremstå som rollemodeller for andre nasjoner, og der menneskeverdet var en del av ryggmargen i oss nordmenn.

Flyktningkrisen i 2015 var en «krise» skapt av vår politiske ledelse, fyrt opp av fremmedfrykt! Hvis det er noen som har råd til å ta imot mennesker i nød så er det jo nettopp vi. Vår levestandard og økonomiske slagkraft er mangedoblet de siste 30 årene. Selv med «flyktningkrisen» i 2015, så har vår kjøpekraft økt hvert eneste år, og oljefondet har økt med minst 3.000 milliarder kroner – noe som tilsvarer 600.000 kroner pr. nordmann, bare i denne perioden.

Som det heter: «Mye vil ha mer». Forskjellene mellom fattige og rike er økende i hele verden, også i Norge. Siden det er veldig mange som har det veldig bra i Norge, så er det lett å overse de «svakeste». Det er noen som har det utrolig trasig blant oss og som dermed er utenfor det «gode selskap». Fattige barnefamilier, ungdom som dropper ut av skolen som 15-16 åringer, enslige eldre og minstepensjonister med høy husleie og store utgifter til medisiner, enslige forsørgere, barn med ulike handikap, migranter som ikke klarer språkprøver m.m. havner i utenforskap i dag. Vi er den nasjon i verden som har råd til å gjøre noe med det! Vi kan vise verden hva slags stoff nordmenn er laget av, nemlig at vi bryr oss om hverandre! Hent frem de gode drivkreftene i oss. Drivkreftene som vi beviste bodde i oss i gjenoppbyggingstiden etter krigen. Alle kan bidra, fra barn til pensjonister. Det trengs ikke noe fagbrev for å vise omsorg og for å motvirke ensomhet.

Staten, kommunen, næringslivet og frivillige organisasjoner er nøkkelen for å få dette til i fellesskap. Frivillige organisasjoner trenger mer støtte til organisering av dette viktige arbeidet, istedenfor å bli nedprioritert. Det kan organiseres massevis av krefter til å bistå; hver og en med sine ressurser, selv om det er mangel på dokumenterte ferdigheter.

Det er mange ensomme pensjonister med fortsatt god helse som kan være aktive, og som kan bidra med å gjøre noe som gir en mening både for seg selv og for andre. Jeg ser at pensjonister bygger gapahuker, utbedrer trapper, maler benker og gjerder, vedlikeholder gangstier og snarveger og rydder i skog og mark og deltar på aktivitetssenter, – alt dette til glede for seg selv og for allmennheten. Parkvesenet har store arealer som skal vedlikeholdes. F.eks. kan pensjonistlag samle seg til aktiviteter, og gjøre noe meningsfylt til glede for alle, og motvirke egen ensomhet.

Under ledelse av kommunen, næringslivet og frivillige organisasjoner, osv. kunne mange som har falt i utenforskap, inkl. våre nye landsmenn, bidra til velferdsarbeid til felles nytte. Det trengs assistenter og flere hender i alle omsorgsyrker! Hvorfor ikke å betale en rimelig timelønn når de tar på seg assistentjobber, uten avkortning av sosialstøtten, slik at de virkelig kan klare seg? Kanskje i form av samfunnslønn?

La ungdommene, 15-16 åringer, som av ulike årsaker ikke klarer skolefagene, prøve seg som ufaglærte assistenter innen f.eks. industri-, bygge- og helsefag m.m. Gi dem en symbolsk timelønn til motivasjon for å gjennomføre. Det som trengs er gnisten som vekker interessen for fag som igjen utfordrer kreativiteten og gir engasjement. En praktisk tilnærming til yrkesfag kan være absolutt like bra og for mange være eneste mulighet til å komme ut i arbeidslivet. F.eks. 4-årig praksis med fagprøve etterpå vil kunne hjelpe mange ut i arbeidslivet. Snur tapere til vinnere! Hver ungdom vi får ut i arbeidslivet er en suksess for samfunnet. Og det gir penger i kassa, blant annet i form av skatteinntekter, til kommunen.

Målet er å få folk ut av passiviteten for å trene sosial omgang og styrke selvtilliten. Vi har bruk for absolutt alle! Slike tiltak med samhandling mellom nordmenn og innvandrere vil også være velegnede integreringstiltak, og det vil kunne motvirke fremmedhat og økende grobunn til ekstremisme. Få bekjempelse av utenforskap på dagsorden, og begynn å gjør noe med det!

Dieter Manka