Innlegg:

Velger man å dø?

TUNGE TANKER: Selvmord er ikke et valg, skriver debattanten. Illustrasjonsfoto.  Foto: Frank May / NTB scanpix

Meninger

Min mening er at ingen velger å dø. Det er ikke et valg man tar. Når noen dør i selvmord kommer ofte disse frasene: «Han valgte å dø, valgte å ta sitt liv og han ville ikke leve mer». Noen kan også si at «Han hadde det så vondt og kanskje han er på bedre sted nå» og enkelte mener at det var «egoistisk» av ham. Slike uttrykk tviler jeg på forebygger selvmord. Å legge skylden på den avdøde, syns jeg er svakt og minner om uvitenhet. Når en person fullstendig har mistet håpet på at livet blir bedre, er det så viktig for oss medmennesker å bære håpet for ham.

I en periode var jeg sikker på at jeg kom til å dø av depresjon og at trettiårsdagen min kom jeg aldri til å få oppleve. Jeg syns det er viktig å understreke at jeg tenkte jeg kom til å dø av depresjon og ikke av selvmord. Et selvmord mener jeg kan være et resultat av at omgivelsene og psykiatrien skriver fra seg ansvar.

Jeg tror mange med selvmordstanker egentlig ikke ønsker å dø, men vil bli kvitt smerten de har.

Så, hvordan kan vi som samfunn hjelpe noen som ligger på havets dypeste bunn? Skal vi trekke dem opp fra havet og si trøstende ord som «Du har så mye å leve for, tenk på familien som er så glade i deg eller du er så ung og har hele livet foran deg»? Når jeg er deprimert, hjelper slike ord absolutt ingenting. Tankene mine ligner mye på bølger; jeg kan ikke stoppe dem fra å komme, men jeg kan lære å surfe på dem. Psykiatrien og medmennesker kan gi oss et surfebrett slik at vi kommer på bedre tanker. Disse brettene kan være så enkelt som å lytte. Jeg tror det å lytte er bedre enn forstå.

Å prate om selvmord fører ikke til flere selvmord. Det kan heller være motsatt, at man forhindrer det. For å vise at du lytter, aksepterer og bryr deg, kan du stille, for noen, ubehagelige spørsmål som: «Tenker du på å ta livet ditt», «Har du bestemt deg for dag og metode» og «Hva vil du jeg skal gjøre for deg»? Å stille disse spørsmålene kan være med på å lette byrden for vedkommende. Når man har sagt det høyt, kan tankene få mindre plass og tankene virke mindre skumle. For å ha slike tanker, er veldig skummelt.

Når tankene drukner meg, er jeg livredd. Jeg er redd om tankene tar livet mitt, jeg er redd om selvmordet gjør vondt og jeg er redd for hvordan livet til datteren min blir i fremtiden.

Det er mye å tenke på, og den som tar livet sitt er absolutt ikke egoistisk, mener jeg. Når man ligger på havbunnen, så føler mange av dem at de ikke strekker til og at alle har det bedre uten. Når man har kommet så langt, så kan det faktisk være av kjærlighet man tar livet sitt. Høres feil ut, men det er slik jeg føler det iallfall.

Jeg skriver det igjen – Selvmord er ikke et valg!

Hvis man hadde vært frisk og ikke var deprimert, tror jeg ikke at han hadde tatt sitt liv. Det er den fæle sykdommen som tar avgjørelser. Når man er deprimert så styrer man ofte ikke tankene sine selv, det er depresjonen som styrer dem. Man får på seg skylapper og blokkerer det positive i livet. Hvis noe positivt skjer, vrir den deprimert det om til noe negativt. Livet kan endre seg fort. Det er det viktig å huske på når man er syk. Langt i det fjerne finnes det håp og et bedre liv. Man må bare holde ut.

Jeg er bipolar med schizofrene trekk, og jeg begynner å bli godt kjent med psykiatriske sykehus. Jeg tenker selvsagt om det er slik livet mitt skal være; inn og ut av psykiatrien? Hvilket liv er det?

Men jeg må kjempe hardt hver eneste dag for å holde denne kroppen i gang. Jeg har smakt på døden denne høsten, men jeg liker den ikke. Det er som da tanta mi tvang meg til å spise grønnsaker som lita, jeg likte det ikke, men følte at jeg måtte for å ikke være vanskelig. Det gjør jeg med døden også, føler jeg må dø, slik at andre blir fornøyd.

Hvis jeg en dag tar livet mitt, så er det en hån hvis noen hadde kalt det for et valg eller egoisme.

Linda Tetlimo, Stjørdal