Innlegg:

Romantisering av selvmord

ENDRING ER MULIG: Hvorfor går du ikke til regelmessig psykisk helsesjekk, og hvorfor lyver du når noen spør hvordan du har det, er to av spørsmålene debattanten stiller i dette innlegget.  Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Meninger

Visste du at på verdensbasis dør flere mennesker av selvmord enn av krig, drap og naturkatastrofer, til sammen? Dette forteller WHOs rapport «Preventing suicide». Det sier mye om hvilket enormt samfunnsproblem vi står overfor, og som myndighetene i årevis har valgt å nedprioritere.

Årsaken til at en person får tanker om eller forsøker å ta sitt liv er ofte sammensatt. Vi skal passe oss litt nå: Det er naturligvis utfordrende å mene at det er egoistisk å ta selvmord, men det er dessverre sant. Det er en særs egosentrisk handling. Mennesker som setter barn til verden, og som har mange andre forpliktelser, og som til slutt velger å forlate alle livsforhold brått og brutalt. – Dette er livets mest brutale side. Det er forståelig at mange pårørende vil avvise egoismen i en slik situasjon. For det ligger en sterk bebreidelse i en slik karakteristikk, og den slår i mange retninger. Det egoistiske selvmordet eksisterte nesten ikke i eldre tider, men er et moderne fenomen, og mange ønsker å unngå fokus på den fordi det kan ligge noe ubehagelig der.

Jeg for min del var overbevist om at jeg var en så dårlig person at verden ville bli et bedre sted uten meg, og at jeg selv fikk det bedre. Helt oppriktig trodde jeg på dette. Løsningen om å kunne drepe seg selv var en befriende tanke som ga meg ro. Det var ren selvmedlidenhet, som er en farlig fiende fordi du dyrker følelsenes smerte uten å ta ansvar for dem. En kombinasjon av flere forhold kan gi en opplevelse av håpløshet og en følelse av ikke å mestre livet.

Men nå er det nå en gang slik at man er utrolig syk når man velger å gjøre slutt på livet. Man er ikke i stand til å tenke rasjonelt og på konsekvensene for dem som sitter igjen. Personlig opplevde jeg at de menneskene jeg hadde i mitt liv hadde jeg allerede mistet. Jeg hadde ikke noe mer å tape. Følte meg forlatt og ensom. Det som hadde vært positivt og trygt i tilværelsen var tapt og kom aldri mer tilbake.

Jeg mener altså at selvmord som oftest er en selvmedlidende og egoistisk handling. En psykisk sykdom er sterkt innovervendt, det oppstår en selvmedlidenhet i forhold til hva som er «normalen» i et menneskes sinn. Hva jeg oppfattet som normalt, endret seg imidlertid i takt med utviklingen av min sykdom. Min indre dialog tok mer og mer en dramatisk vending.

Et annet forhold som jeg i dag reagerer på med ubehag er all den oppmerksomhet som gis folk som nylig har avsluttet sitt liv. Det kan nesten se ut som det utløses en slags kollektiv begeistring og respekt for en villet handling. Vi opplever kjendisenes enorme trang til egeneksponering. Poseringskulturen gjør at det tipper over, terskelen til døden reduseres til en veldig enkel handling.

La meg ta et eksempel. Ari Behn, en mann som i likhet med kronprinsessens far, Svenn O. Høiby plutselig fikk en tilknytning til kongehuset, og i årevis ble utsatt for en omfattende mobbing i media. Thomas Giertsen i Torsdagsklubben ble en ekspert på å tråkke på slike folk, mens publikum lo av trakasseringen som om det var god underholdning. Jeg føler at dette er humor på et lavmål. Takke meg til dem som skaper underholdning selv uten å tråkke på andre. Mange humorister gjemmer seg alltid bak utsagnet om at dette må folk tåle.

Tilbake til avdøde Ari. Han ble gjerne mobbet for sin språkform og konstruerte ord, som «Lysfontene» om Märtha, og for sin måte å snakke på som kunne oppfattes som pompøst og arrogant, selv om han etter eget utsagn var sosialdemokrat og folkelig.

Fra første juledag koker sosiale medier om selvmordet, med oppfordring til folk om å kontakte Mental Helse, Røde Kors og andre organisasjoner hvis man ønsker å snakke om noe så alvorlig som selvmord. Det var plutselig om å gjøre å kunne forstå og respektere det å ta sitt eget liv. Da bør alarmen gå. Det er betimelig med fokus på temaet selvmord, men jeg tror vi må tenke oss godt om når det gjelder reaksjonsformen. Det at mange der ute nå plutselig har fått en emosjonell oppvåkning, det er tydelig. Man ønsker sterkt å uttrykke medfølelse og si noe pent om avdøde. Det er fint. Men det er noe skummelt ved samtidig å vise forståelse for at mennesker dreper seg selv. Det romantiserte selvmordet kan skape en smitteeffekt som blir en dyster statistikk.

Mitt råd når dette temaet diskuteres er at vi må slippe til fagfolk i helsesystemet og holde trendsettere, bloggere og influensere med et allerede forhøyd selvfokus langt unna. Disse menneskene gjør sannsynligvis ikke annet enn å markedsføre sin egen merkevare. Så for all del, hold dem unna den offentlige debatten!

Men nå er også kjente personers selvmord klikkagn, og i en verden med overaktive sosiale medier henger mange seg på med likes og kommentarer. Vi må derfor i større grad slippe til fagfolkene som kan lære fra seg om de ulike reaksjonsmønstrene. I dag ser vi at dette ikke fungerer.

Det er viktig at vi snakker om selvmord og psykiske lidelser generelt. Men jeg vet av egen erfaring at da jeg begynte å bli syk, var det ikke mange som holdt ut med meg. Det ble bare stygt. Jeg ble ufordragelig og skjøv folk unna på verst tenkelige måter. Det oste selvmedlidenhet og egoisme av meg. Jeg ble kalt hund, manipulerende, ustabil, umulig å snakke med, selvmedlidende. Jeg ble et menneske du absolutt ikke ønsker å ha noe med.

I sosiale medier er det mange som ønsker å snakke om sine psykiske lidelser, og for min del opplever jeg at folk blir gledelig overrasket når jeg er åpen om mitt tilfelle. Helt til jeg blir syk. Da forventer de at du skal oppføre deg som om du ikke har noen lidelse.

Alle som er psykisk syke opplever nå at en person som ble mobbet gjennom flere år offentlig får en bisettelse fra Oslo Domkirke, nesten som en statsmann, og kollektivt hylles han for sine bragder og sin væremåte. For noen vil dette dessverre være tiltrekkende. Det handler om mennesker som synes det er tyngre å leve enn å skulle dø. Håpet vil være at man kanskje blir omtalt mer positivt når man ikke lenger er en trussel blant folk. Mange trenger bare det siste pushet.

La fagfolk og de som er profesjonelle krisehjelpere komme til unnsetning. Ikke jatt med og forstå i hjel. Si ifra og vær tydelig. Skal man skifte kurs, bort fra tanken om selvmord, kan det være greit å vite at det faktisk går an å skifte kurs, men at dette tar tid og må gjøres med kyndig veiledning av fagfolk innen psykiatrien. Å snakke om det som er vanskelig er første skritt til å ta imot hjelp. Det kan bidra til å sortere tankene og gjøre det lettere å håndtere den vanskelige situasjonen.

Selv søkte jeg ikke hjelp i tide. Jeg innså ikke konsekvensene og at det ikke gikk lengre. Hjelpen kom først etter et mislykket selvmordsforsøk. Da ble jeg konfrontert nådeløst med virkeligheten av en fagperson som senere skulle bety mye for valget av min vei videre. Derfor var jeg spesielt heldig.

Min løsning handlet først om å få en diagnose. Da jeg fikk min skambelagte diagnose, fikk jeg samtidig en mulighet til å få behandling. Jeg forsto at mitt dødsønske var en direkte konsekvens av min sykdom, og jeg har jobbet med denne i mange år nå. Jeg lever med den. Dette går fint helt til de dagene jeg er syk, da forventer som sagt omverdenen at jeg ikke skal være det. Da må jeg strekke meg etter å være frisk og komme meg inn på rett kurs igjen. Det tok mange år før jeg taklet dette og mange år på å justere meg etter omgivelsenes forventninger. Jeg fikk til dette ved profesjonell hjelp, ikke ved hjelp at de som skyldte på barndom eller omsorgssvikt. Mange finner nemlig raskt en enkel forklaring, men den er ikke så viktig. Ikke når diagnosen er satt og man skal jobbe med løsningen.

Hvis noen tror du kan være emosjonelt syk eller psykisk syk, så er du den siste som finner det ut. Derfor kan det være smart å følge råd fra dem som har innsikt i psykiske helseplager. Mitt råd er, lytt til omgivelsene, og glem skammen! Den moderne skamfølelsen er i seg selv blitt et folkehelseproblem. Den kan bli altoppslukende og man kan føle at man ikke fortjener noe godt eller å få det bedre. En psykolog kan hjelpe deg i en slik situasjon.

Jeg vet at råd som å tenke på dem rundt deg ikke trenger å være det smarteste.

Det var akkurat det jeg gjorde da jeg ikke ville mer. Jeg følte jeg hadde mistet dem, og alt det gode i livet var blitt vondt.

Men et råd om å søke hjelp, det er smart å følge.

Du går til regelmessig helsesjekk, men hva er helse? Hvis du tror du har kreft, oppsøker du legen og får en finger i rompa. Hvis føler deg deprimert, får angst, mangel på energi, søvnforstyrrelser, som kan skyldes en psykisk sykdom, så velger mange å gå seg en tur, eller finne på annen fysisk aktivitet. Det er lett å styre unna selve årsaken til lidelsen.

Hvorfor går du ikke til regelmessig psykisk helsesjekk, og hvorfor lyver du når noen spør hvordan du har det?

Hvordan går det med deg? – Bra. Dette er standarden.

Helse er ikke bare hva du spiser eller hvor mye du trener. Helse er også hva du tenker og hva du sier.

Det var det dagen jeg begynne å tro på at en endring var mulig at jeg kunne få det bra igjen, troen på at alt kunne bli bedre, og at det faktisk ble bedre. Denne troen fant jeg i meg selv. Og jeg mener det går an for alle når det fungerte for meg. Jeg var bunnløst ulykkelig da jeg følte at alt var tapt.

Du blir det du tenker. Du tiltrekker det du føler. Du kan skape det du ser for deg.

Følg hjertet ditt og tro meg på dette, tankens og fantasiens kraft, den fungerer!

Kent Aune, musiker