Innlegg:

Russekulturen er i seg selv negativ, hele videregående blir en popularitetskonkurranse basert på klasseskiller og økonomi

Enok Moe, pønker og pedagog, skriver om russelåter og russekultur.

RUSSELÅTER PROVOSERER: Tekster som de i russelåtene kommer av et ungdommelig behov for å provosere, og den letteste måten å gjøre det på er ved å pirke i tabuer, skriver Enok Moe i dette innlegget. 

Meninger

I vår globale oppvarmingstid er det enkelte vårtegn som viser seg tidligere og tidligere på året, som debatten om russelåttekster og innholdet i disse. I år truer til og med lærere, rektor og politi med represalier.

Russetekster er harry. På samme måte som Vassendgutane, Broiler og Freddy Kalas, det meste av heavy metal og moderne hip hop, og rølpe-rockeband av typen ganske mange av oss som hadde lært oss tre akkorder på ungdomsskolen spilte i. Harry finnes for enhver smak.

Tekster som de i russelåtene kommer av et ungdommelig behov for å provosere, og den letteste måten å gjøre det på er ved å pirke i tabuer. De samme lærerne og foreldrene som sjokkeres over russelåter gjemte seg under dyna og humra til Pyton-tegneserier i sin ungdom, lytta på tusen ganger piratkopierte kassetter med griseviser fra «under trusestrikken».  Noen fortalte kanskje til og med rasistiske vitser og tegna hakekors uten å ha et rasistisk bein i kroppen, noen fortalte død baby-vitser uten noensinne å ha drept en eneste baby. De fleste russ er sunn og frisk ungdom med gode holdninger, og har aldri dratt en eneste linje kokain eller begått et eneste seksuelt overgrep.


 

Som voksne tar vi rollen som indignerte fordi vi kjenner oss selv igjen. Vi skammer oss litt. Jeg gjør det selv, og jeg synes faktisk ikke ting har blitt verre. Russetekstene jeg har hørt og russerevyer jeg har sett i voksen alder opplever jeg egentlig som snille i forhold til hvordan min generasjon selv skrev rølpetekter i bandene vi spilte i, russerevyene og russeavisene våre. Blant annet var min generasjon ofte fæle med å sparke nedover og henge ut enkeltpersoner. Jeg deltok på russerevyen i Namsos og var vokalist på en låt om en navngitt enkeltelev og en flau hendelse på byen hun ble påmint og mobba for. Jeg kjente ikke engang jenta eller visste hvordan hun så ut, hun gikk på en annen linje. Jeg bare fremførte låta.

Sangene får en lei kontekst når en leser om voldtekter på russetreff, og hører om unge jenter som yter seksuelle tjenester i bytte mot å få «rulle» med de kule gutta. Om alle tekstene som omhandler sånt er ironisk ment, er det dessverre litt vel mange som ikke skjønner ironien, men jeg tror ikke det er mer seksuelle overgrep i russetida nå enn før. Jeg tror nok heller det er mer bevissthet på seksuelle overgrep i samfunnet, og at det derfor rettmessig blir satt mer fokus på og anmeldt når ugreie ting skjer. På en måte er det et bra tegn at tekstene beskriver sånt, fordi det viser at russen selv også er bevisste på at det er tabuer. Forbudt og derfor spennende å synge om.


 

Rektor og politi har lov til å si hva de mener om disse tekstene, men de får i så fall gjøre det som privatpersoner, ikke bestemme innholdet. Ytringsfriheten er viktig, og alt det synges om er, ved siden av å være helt vanvittig harry, lov til å både snakke og synge om.

Jeg synes likevel godt russen kan få merke hvordan omverdenen reagerer. Det er lite vits i å provosere om ingen blir provosert, og dagens russ vil gå gjennom samme refleksjoner om sin egen provokasjon som generasjonen til lærere og rektor måtte gjennom for å komme dit de er i dag. Jeg synes de skal få lov til å kjenne litt på skammen når mormor spør om å få høre sangen deres, og kremte litt høylytt for å forsøke å overdøve hver verselinje om å bytte narkotika mot seksuelle tjenester med mindreårige jenter. Det er en del av det å vokse opp å finne ut at dette ble kanskje litt vel flaut. Kanskje få en reprise når de blir voksne og barna finner den ene kopien av sangteksten man har glemt å brenne, og spør: «Pappa, hva betyr gangbang?»

Det jeg synes er den aller største debatten som skal tas når det gjelder russen og russekulturen er ikke sangene. Sangene er et symptom på en mye større virussykdom. Det viruset er alle de voksne bedriftene og enkeltpersonene som utnytter ungdommen. Russekulturen i 2020 er i seg selv negativ, hele videregående skole blir en heslig popularitetskonkurranse basert på klasseskiller og husholdningens økonomi. Russetiden varer nå fra første skoledag i første gym, med hele antrekk fra undertøy til ytterjakker og bestillingsmusikk til sekssifrede beløp fra tidligere hitlisteboblere.

Jeg har jobbet med ungdom i størsteparten av mitt voksne liv, og var ung selv en gang i senmiddelalderen, og en ting som ikke har forandret seg er at ungdomstid er noe dritt. Tenårene er en evig lang popularitetskonkurranse, et jag etter sosial aksept. Selv de som fremstår som de mest vellykka og lykkelige tenåringene har det litt dritt på et eller annet vis. Selv vi som ga faen i hva andre mente om oss søkte aksept blant andre som ga like mye faen. Og dette har blitt verre av russekulturen som den har blitt i dag, den skrur de sosiale og økonomiske skillene opp til elleve.


Kommunen, skolen og politiet reagerer kraftig:

Mener russelåt oppmuntrer til straffbare forhold

«Jeg vil ha kokain. Jeg vil ha ritalin. Jeg har noe grønt og noe sprit jeg skal tvinge i deg»

 

Skolen kaller inn foreldrene til møte

Levanger videregående skole har bedt russegruppa Madhouse om å trekke tilbake låten.

 

Fylkesdirektøren for utdanning mener at russen ikke skal sensureres.

Fylkesdirektøren for utdanning mener at russen ikke skal sensureres

Utdanningsdirektøren mener at utviklingen i russefeiringen er problematisk, men så lenge russen holder seg til norsk lov, kan ikke skolen sensurere dem.


Denne kulturen har blitt forma, ikke av ungdommen selv, men av kyniske markedskrefter. Russeservice som har monopol på russeklær. Låtprodusenter som selger venstrehåndsarbeid med grisetekster til femsifra beløp, og sier ”hæ, skal dere ha bare én låt”? Eller hva med de 2-3 firmaene som maler omtrent alle bussene i landet? Det er faktisk en hel industri med noen få enkeltbedrifter som utnytter disse ungdommene ved å forme den stygge kulturen som forsterker klasseskiller på en måte som er mye verre enn de allerede er i den alderen, og jeg får meg ikke til å skjønne at ikke dette er et tusen ganger mer belyst problem enn at enkelte harry russesanger nevner rusmidler eller seksuelle handlinger.

Enok Moe, pønker og pedagog