Smittens krigserklæring

Vår tids «spanskesyke» har truffet oss med enorm kraft. En befolkning som aldri har opplevd reell krise, er vantro vitne til at det innføres tiltak de bare har sett på nyhetene fra land i krig.

Tar forholdsregler: Myndighetene advarer mot hamstring, men mange føler det likevel tryggest å sikre seg litt ekstra når man opplever at det meste settes på hodet. – Nå er tiden kommet for å vise hva vi er laget av. Hva vi duger til – som fellesskap. Vi har det i oss, skriver Trønder-Avisas sjefredaktør.  Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix

Meninger

Vi er fortsatt mange som husker folk som med angst i blikket snakket om «tæring» og «spanska». Det første var tuberkolosen som tok livet av en kvart million nordmenn før det verste dabbet av rundt Andre verdenskrig, det andre var Spanskesyken, som kostet over 15.000 nordmenn livet i løpet av to-tre år rett i bakkant av Første verdenskrig.

I dag vet vi at Spanskesyken var en svineinfluensa – og forløpet var skremmende likt det verden nå ser ut til å stå overfor. Dette er også bakgrunnen for de voldsomme tiltakene myndighetene iverksetter. Det som gjorde Spanskesyken dødelig effektiv var nettopp at den var «ny» – selv om den i likhet med coronaviruset var velkjent – og at befolkningen var lite resistent mot viruset. Dermed ble antall smittede høyt og virkningen voldsom.

Få av oss som lever i dag har opplevd kriser som medfører enorme konsekvenser. Ord som «portforbud» hører hjemme i land vi ellers ser få grunner til å sammenligne oss med. Når den italienske regjeringen nå innfører portforbud i hele landet, er dette noe ingen vesteuropeere har erfart på 75 år. Vi skjønner egentlig ikke hva det innebærer – og mange sliter også med å forstå hvorfor det er nødvendig.


Livestudio: Få siste nytt om korona-viruset

I vårt livestudio vil vi fortløpende oppdatere med de siste nyhetene om korona-viruset.


Går vi litt bak tallene, ser vi at det er grunn til bekymring. Sammenligner vi med en alminnelig sesonginfluensa, er antall bekreftede smittede lavt. Samtidig må vi nå ta høyde for at mange er smittet uten at det havner i statistikken – og dette tallet vil øke dramatisk i dagene og ukene som kommer, ettersom myndighetene i går besluttet at kun helsepersonell og folk som betegnes som «utsatt» skal testes. Alle andre skal sendes i hjemmekarantene og forbli der til man enten får bekreftet at man er frisk, eller – som også vil bli den nye normen – til sykdommen går over helt av seg selv. For det vil den gjøre, for de aller fleste.

Italia er nå blitt det nye referanselandet. Naturlig nok. Det er meningsløst å sammenligne med Kina. For det første vet vi ikke i hvor stor grad vi kan stole på informasjonen som de kinesiske makthaverne utleverer – for det andre erkjenner de fleste at de omseggripende tiltakene som diktaturet har påført deler av befolkningen, ikke vil være gjennomførbart i et demokrati – selv ikke om man utløser det som finnes av beredskapslover, som først og fremst er myntet på tradisjonell krig. Derfor følger myndighetene i resten av Europa nøye med på hva regjeringen i Roma beslutter. Andre land kan komme til å måtte gjøre det samme.

Det er imidlertid i langt mer enn tiltak at Italia nå er verd å se hen til. Ingen andre land i vår del av verden har flere smittede. Fredag formiddag hadde antallet passert 15.000. Selv om landet har stengt så å si alt som kan stenges, øker fortsatt antall bekreftede smittede kraftig fra dag til dag – hele 2500 bare det siste døgnet. Dette forteller oss noe om dynamikken i epidemien – også etter at man har iverksatt sterkere tiltak enn noen gang før. Går vi dypere ned i statistikken, kommer et annet skremmende tall opp: Hele 6,6 prosent av de som er registrert smittet siden det hele startet, har dødd av sykdommer som relateres til coronasmitten. Det LANGT over prognosene man først baserte seg på da corona dukket opp i Europa.

Vi skal være klar over at selv om mye er ulikt mellom Italia og Norge, både kulturelt og demografisk, så er også svært mye likt. Begge land har et godt utbygd helsevesen – og begge land har ressurser til å gi innbyggerne all den hjelp man praktisk sett er i stand til å gi. Likevel er dødeligheten sammenlignet med alminnelig influensa, som mange fortsatt helt feilaktig sammenligner med, over seksti ganger høyere. Ser vi litt nærmere på tallene, finner vi imidlertid at andelen som dør under 60 år, ikke gir noen grunn til å miste nattesøvnen. Det sier alt om hvor utsatt eldre og mennesker med nedsatt immunforsvar er.

Dette leder oss til kjernen av hvorfor det nå innføres restriksjoner som om vi var i krig. Og hvorfor det er så viktig at vi alle forholder oss til de pålegg vi får. Mellom 60 og 70 prosent av alle smittede over 80 år i Italia har så langt dødd, ifølge tall som er bekreftet av Verdens helseorganisasjon. Også for folk over 70 år er statistikken dyster. Derfor har vi alle et ansvar for å opptre ansvarlig. Å bryte regler som mange opplever håpløse og sterkt overdrevet, kan koste folk vi er glad i livet. Det MÅ vi ta på alvor – selv om vi lever i en tidsalder hvor «folk flest» er mest opptatt av seg og sitt og egne behov og ønsker.

Ingen som lever i dag har erfart hvilke voldsomme endringer som treffer et samfunn som rammes av en epidemi som snur opp ned på det meste. De som ble født idet «spanska» døde ut, fyller 100 år i løpet av året vi nå er inne i. At Spanskesyken falt sammen med avslutningen av verdenskrigen, med det naturlige fall i industriproduksjonen det i seg selv førte med seg – og det faktum at samfunnsstrukturene var helt annerledes enn i vår tid, gjør det likevel mindre relevant å sammenligne. Vi seiler dermed inn i ganske så ukjent farvann.

At mange av oss sliter med å forstå alvoret fikk jeg høre av en skoleleder fredag morgen. Flere foreldre hadde tatt kontakt torsdag kveld og bortimot avkrevd henne løfte om at «alt» ville være som normalt når fjortendagersperioden som skolene i første omgang er stengt, er over. Det er forståelig at foreldre fortviler – for langt fra alle kan ha hjemmekontor, uansett om de hadde ønsket – men dette sier også noe om hvor lite mentalt forberedt vi er på at «VI» skal bli rammet av en dyptgripende samfunnskrise.

Statsviter – og tidligere journalist i Trønder-Avisa – Espen Leirset mener samfunnet må oppføre seg som om vi er i krig når vi skal bekjempe smitten som brer om seg. Han er ikke alene – også den islandske statsministeren har brukt tilsvarende ord for å beskrive hva som rammer samfunnet. I likhet med oss er islendingene sterkere rammet enn de fleste andre, folketallet tatt i betraktning – og antagelig av samme årsak: Vi har en gjennomgående velstående befolkning hvor reiselysten er enorm. Da er man ekstremt utsatt når slike ting rammer.

Ord som krig kan på den ene siden utløse reaksjoner i befolkningen som ingen er tjent med, men samtidig – når vi ser på tiltakene som myndighetene nå innfører, er sammenligningen høyst relevant.

Idet vi går inn i den første helgen som for alvor er definert av at vi har fått en høyst uønsket gjest iblant oss, er mange usikre på hvor dette vil ende – og hvor lenge vi må leve i en form for unntakstilstand. Svaret på det siste er at vi alle gjør best i å stålsette oss for at resten av 2020 i større eller mindre grad vil bli preget av «unntak». Dette året har allerede skrevet seg inn i historiebøkene. Myndighetene mener at epidemien vil treffe oss hardest i sommer – med en topp som vil strekke seg fra mai til august. Dette er en horisont de fleste har vondt for å ta inn over seg, men å lukke øynene for at dette er hva vi dealer med, tror jeg ikke er lurt verken for den enkelte eller resten av samfunnet.

Nå er tiden kommet for å vise hva vi er laget av. Hva vi duger til – som fellesskap. Vi har det i oss, og det får vi nå utallige eksempler på. Vi kan hvis vi vil. Og nå må vi ville. Nær sagt uansett. Kanskje kan det til og med gi flere av oss et litt annet syn på tilværelsen, som følger oss videre når coronasmitten har forlatt oss.