Nasjonal dugnad

Leder i Trønder-Avisa mandag 16. mars.
Meninger

Rett før helga ble Norge i løpet av timer ført inn i en ekstremsituasjon som vi må langt tilbake i tid for å finne motstykke til. Relatert til vår tid og måten samfunnet er organisert og fungerer på, er det antakelig dekning for å si at vi aldri tidligere har erfart noe lignende.

Det er vanskelig å se for seg at de omseggripende tiltakene som myndighetene har iverksatt vil bli lempet på før epidemien, som vi ifølge Folkehelseinstituttet kun så vidt ser starten på, er på merkbar retur. Dermed begynner vi å øyne konturene av enorme konsekvenser for hundretusenvis av arbeidstakere, skoleelever og studenter.

Hovedorganisasjonen Virke frykter at over 400.000 arbeidsplasser kan ryke. Årsaken er at hele sektorer nå er stengt ned. Kulturlivet fikk en effektiv bråstopp og hele sommersesongen kan være over før snøen har forsvunnet. Utelivet er satt på vent – og frisørsalonger får ikke lov til å ha kunder. Hver for seg betyr ikke disse tiltakene mye for den enkelte – men for alle som over natta mistet inntekt og arbeid, er det dramatisk.

Regjeringen har kommet med sin første krisepakke – som det nå forhandles om i Stortinget. Den vil neppe være tilstrekkelig. Strukturelle tiltak, som myndighetene først og fremst rår over, vil likevel ikke klare å ta av for belastningen et stengt samfunn får for svært mange.

Vi kommer til å få debatter om hvorvidt tiltakene er riktige, nødvendige, omfattende nok ... Vi må ha respekt for at det er vanskelig å vite hva som er riktig eller feil i enkelte sammenhenger, men det er neppe uten grunn at smitten er størst i europeiske land som mange reiser fra eller til. Dette handler om velstand og rutiner. Om ikke annet er blitt tydelig de siste dagene, så er det hvor enormt stor reisevirksomhet nordmenn flest har. Det sier seg selv at en befolkning som ligger i verdenstoppen i mobilitet, er mer utsatt for rask spredning under epidemier enn folk som er mer eller mindre hundre prosent stedfast.

Dette blir noen krevende måneder for svært mange. Nå må vi slutte rekkene og gjøre det beste ut av situasjonen. Vi trenger en bred, nasjonal dugnad for å minimere konsekvensene. Hvorvidt vi klarer det eller ikke, vil avgjøre hvordan historiens dom over oss som samfunn blir stående.