Kommentar:

Etter koronaen må vi bygge samfunnet annerledes

Hvorfor har digitalisering blitt en grunn til å sentralisere samfunnet? Koronaen har vist oss det stikk motsatte.

I SENTRUM: Frosta ble rammet hardere og tidligere enn hele resten av landet. Hadde de håndtert saken bedre om kommunen var slått sammen med en stor nabo, spør Trønder-Avisas nyhetsredaktør.   Foto: Johan Arnt Nesgård

Meninger

I 2007 dukket jeg litt småforvirret opp i Trønder-Avisas lokaler for første gang. På den tiden ble redaksjonen ledet av nyhetsredaktør Arnulf Gotvasli, en forholdsvis resolutt type, som verken hadde tid til tomprat eller tullprat. På et av oppdragene, jeg husker ikke om hva, dristet jeg meg til å spørre om jeg kunne skrive ferdig saken hjemmefra, fordi arbeidsdagen for lengst var over. Svaret var at jeg «kunne sette meg oppi Skjækerfossen å skrive også, så lenge jeg leverte artikler». Holdningen var neppe etter boka, men jeg likte signalet om at resultatene er det viktigste.

For litt over to uker siden, hadde jeg igjen første arbeidsdag i Trønder-Avisa, denne gang i rollen som Gotvasli hadde for 13 år siden. Noe av det første jeg var med på, var å iverksette hjemmekontor for alle journalister. Så alvorlig er korona-situasjonen, og vi i mediene er kanskje særlig utsatt for å bli smittebærere, fordi vi hver dag er ute og møter nye mennesker.

Det er imponerende hvordan ansatte makter å holde hjulene i gang fra hjemmekontor, både i Trønder-Avisa, på offentlige kontorer, i de overbelastede velferdstjenestene og i privat sektor. De neste ukene og månedene vil trolig sette oss på enda tøffere prøver, fordi deler av samfunnet kan bryte sammen, og fordi mange mennesker rett og slett vil dø av viruset. Disse utfordringene må vi møte når de kommer.

Samtidig er det også verdt å zoome litt ut, og se samfunnet med et overordnet blikk. Epidemier har rammet verden før, og vil gjøre det igjen. Like før koronaen tok vår oppmerksomhet, var flyktningkrisen ved Europas grenser eskalerende. Med jevne mellomrom rammes vi av terror. Og tar vi de verste spådommene for klimakrisen på alvor, kommer det dyptgripende samfunnsendringer, også i Norge. De potensielle krisene, og den faktiske vi nå opplever, bør nå endre måten vi bygger hele vårt samfunn. Da må vi ta et oppgjør med sentraliseringen.

Det var ikke Oslo, Bergen eller Trondheim som fikk koronaen først og verst. Det var lille Frosta, for så vidt sentralt beliggende i Trøndelag, men likevel en utkant. Hadde Frosta-samfunnet håndtert krisen bedre om de ble vedtatt sammenslått med Levanger eller Stjørdal for fire år siden? Neppe. Men enda viktigere: Det siste tiåret er spørsmålet om sammenslåing den eneste skikkelige diskusjonen vi har hatt om kommuner. Det samme kan man si om politireform eller sykehusstruktur. Selvsagt diskuteres det innhold og kvalitet i mange forum, men spørsmålet om sammenslåing har skygget for alt annet. Konsekvensen av den manglende distriktspolitikken, har vært en sammenhengende sentralisering – over flere tiår.

Et av kronargumentene for bevisst sentralisering, er at det skapes mer «robuste» fagmiljø. Paradoksalt nok forsterkes sentraliseringen når samfunnet digitaliseres. «Man trenger ikke sitte i for eksempel Frosta for å møte kunder eller brukere, og internett gjør det mulig at vi alle jobber fra store byer», er tilsynelatende filosofien. Den nye korona-hverdagen viser oss at både robust-argumentet og forståelsen av digitalisering er snudd på hodet.

Hvis Frosta hadde vært sammenslått, hadde de ikke hatt sin egen ordfører eller kommuneoverlege. Vi har ikke den endelige fasiten, men mye tyder på at tiltakene kommunen satte i verk da krisen var et faktum, bidro kraftig til å redusere smitten. Er det automatisk sånn at kommuneoverlegen i Stjørdal eller Levanger hadde håndtert dette bedre, hvis Frosta slo seg sammen med en av disse kommunene, slik det ble diskutert? En viss fasit får vi hvis vi ser på hvordan de tre kommunene forholdt seg til koronakrisen da den inntrådte. Nå tyder alt på at Frosta valgte rett.

Samtidig kan vi snu på det. Hvis struktur var så viktig, hvorfor sitter vi da igjen med så mange små kommuner? Kommuneoverlege Arne Bye og ordfører Frode Revhaug i Frosta har stort sett vært på jobb sammenhengende siden krisen startet, blant annet fordi Frosta per nå ikke har noen kommunedirektør.

Vi kan da spørre om det er forsvarlig at Stortinget har gjennomført en kommunereform og latt innbyggerne i kommuner som Frosta stå igjen såpass alene. Frosta har allerede stengt sine grenser, og i mange kommuner diskuteres det samme. På grunn av den generelle sentraliseringen i samfunnet, risikerer vi da å stenge områder som tidligere hadde politi, egen ordfører, butikk eller postkontor. Hvor robust er egentlig det?

Slike spørsmål har druknet i jaget etter å redusere antall kommuner. På samme måte er antall Nav-kontor, politikontor og Telenor-kontor kuttet kraftig. Ikke bare har utkantene blitt tømt for tjenester; mellomstore byer som Steinkjer, Lillehammer og Gjøvik har også begynt å oppleve sentraliseringskrafta.

Gitt at alle får tilgang til høyhastighets internett, burde den teknologiske utviklingen gjort at offentlige og private tilbud ble mer desentralisert, ikke mindre. Og det framstår utvilsomt sånn at Frosta bekjemper korona-smitte bedre med sin egen kommuneoverlege. Det samme kan sies om sykehusene. Ett stort sykehus er sårbart for masse-karantener, mens ved å ha flere små i drift, sprer man risikoen.

Jeg har bodd flere år i Oslo, og virkelighetsoppfatningen i distriktspolitikken er så ulik vår egen at den er vanskelig å forklare. Politikere, pressefolk og mange andre forstår rett og slett ikke hva vi snakker om. De forstår ikke at summen av alle sentraliseringene, er fremveksten av et A-lag og et B-lag. De forstår ikke at selv om oppdrettsnæringen går så det suser, så kommer ikke det Snåsa eller Meråker til gode. De forstår ikke at alle markedskreftene forsterker sentraliseringen, for eksempel i boligmarkedet, hvor man i Oslo kan innkassere milliongevinst mens en nybolig i Lierne taper seg i verdi.

Når koronaen er historie, bør diskusjonen om hvordan Norge bygges restartes. Vi bør bygge opp, ikke ned, velferdstilbud, offentlige etater og privat næringsliv i utkanter som Frosta, og i mellomstore byer som Steinkjer og Levanger. Et helt land jobbende fra hjemmekontor har vist oss at ikke alle trenger å samles på hovedkontorene. Behovet for å bygge et samfunn i beredskap mot nye kriser, er vårt nye kronargument.

Det er nemlig mer robust for hele samfunnet hvis Frosta kan håndtere en korona-krise, Flatanger kan håndtere en storbrann eller sykehusene i Levanger og Namsos kan hasteoperere trafikkskadde.

For at dette skal være mulig, må det satses nok på selve tjenestene som skal gjøre jobben, men det må også satses på samfunnet rundt dem. Da må statlige, fylkeskommunale, kommunale og private jobber spres over hele samfunnet. Det burde bli lettere, ikke vanskeligere, år for år.

For internett har gjort at mange av oss kan gjøre jobbene våre – om vi så skulle jobbe fra Skjækerfossen.