Lita hytte kan velte stort lass

Folket har mer eller mindre motvillig stilt seg lojalt bak tiltakene fra regjeringen for å bekjempe koronasmitten. Et vedtak kan igangsette en negativ dominoeffekt.

Virkeligheten: Hytta er for det store flertallet ikke rekkehus i hyttegrender, men småbruket etter besteforeldre og barndomshjemmet hvor de vokste opp. Nå sliter mange med å se en logikk som strengt tatt ikke finnes. Dette kan undergrave tilliten regjeringen er avhengig av i kampen mot smittespredningen, skriver Trønder-Avisas sjefredaktør.   Foto: Scanstockphoto

Meninger

Det startet med høylytte klagerop fra enkelte distriktsordførere på Sør- og Østlandet, som slo alarm om at hyttefolk i karantene invaderte det rikspressen kaller «hyttefelt» - men som i stor grad er et dekkbegrep for blokkleiligheter, rekkehus og fritidsboliger av solid eneboligstandard. Det var i stor grad de samme ordførere som var bekymret for koronasmittede gjestepasienter på den lokale legevakten, som også har stått fremst på barrikadene for å kjempe for et inntektssystem som tilgodeser de såkalte hyttekommunene økonomisk. En kamp som – det skal sies – er høyst forståelig, og som Stortinget for lengst burde vist vilje til å imøtekomme. Nå fikk ordførerne en gyllen mulighet til å vise hva man i årevis har snakket for mer eller mindre døve ører om. Forhåpentligvis vil sentrale myndigheter ha større forståelse for argumentasjonen når koronaepidemien har lagt seg og folk på ny inntar hyttebyene. For ordførerne har rett.

Men før helga hørte jeg først fra en kjøpmann, deretter fikk jeg telefon fra en ordfører, som viser at begrepet «hytte» er langt mer kompleks enn hastevedtaket om forbudet tar utgangspunkt i.

Ordføreren, som bestyrer en av de mindre kommunene i Trøndelag og som i likhet med alle andre distriktskommuner har et betydelig antall hytter innen sine grenser, fortalte at han i utgangspunktet hadde vært svært tilfreds med regjeringens vedtak. Ingen ordførere ser i dag lyst på utsikten til å få en haug med utenbygdsboende koronasyke som sprenger kapasiteten til det lokale helsevesenet. Slik hadde han tenkt – helt til lederen for helse- og oppvekstsektoren i kommunen hadde vært på tråden. Vedkommende hadde vært bekymret, for opptellingen viste at de har flere ansatte i nettopp helsesektoren som er langpendlere, og som bor i hus regulert som fritidsboliger i kommunen når de er på jobb. Hva med disse? Var det mulighet for dispensasjon? Måtte de nå holde seg hjemme i mer sentrale strøk, med de voldsomme konsekvenser det ville få, nettopp i en tid som denne?

Dispensasjonsdøra er tilsynelatende stengt, og ordføreren lurte på om ikke redaktøren kunne skrive noen linjer om problemstillingen. Hans vurdering av helseministeren og statsministeren var såpass uparlamentarisk at jeg skal la være å gjengi den ordrett, men kan vel sammenfattes i det gamle ordtaket om at vi på klassisk norsk vis nok en gang har kastet barnet ut med badevannet.

Kjøpmannens historie følger samme spor. Hun bestyrer en forretning i en utkant som ikke bare er viktig for at innbyggerne skal få sitt daglige brød, butikken har også postutlevering samt at man håndterer utdeling av reseptbelagte legemidler på vegne av nærmeste apotek. På grunn av disse funksjonene hadde hun fått mail fra kommuneoverlegen i regionen med beskjed om å utarbeide rutiner for hvordan driften kan holdes i gang dersom de to faste ansatte blir syke – foruten at man ville ha planer for hvordan butikken kan få brakt mat, post og medisiner til folk som måtte bli smittet og satt i karantene. Det første kjøpmannen hadde gjort var å kontakte tre personer utenfor kommunen hun visste har nødvendig kompetanse, alle tre velkjente sommervikarer bak disken, med tilgang til fritidsboliger i bygda. De tre, som er studenter med foreldre og besteforeldre med tilknytning til plassen, var mer enn villig til å stille opp dersom det skulle bli nødvendig. Kommuneoverlegen hadde gitt svært positiv tilbakemelding på planen. Inntil hytteforbudet kom. Da kunne vel ikke de tre brukes? Ny telefon til kommuneoverlegen. Og hva var svaret? Kommunens øverste ansvarlige for smittevern ba kjøpmannen overse hele forbudet, dersom det ble nødvendig. Å holde butikken i gang var viktigere.

La oss forlate Beitostølen, Geilo, Trysil, Røros, Oppdal og andre definerte hyttekommuner. De kan stå overfor sine uhåndterlige problemer dersom de må ta hånd om et stort antall fritidsinnbyggere som måtte få behov for legehjelp. «Alle» er enig om at det var nødvendig å gjøre noe med dette potensielle problemet. Men hvorfor ikke gjøre det på en konstruktiv måte? Det ville ikke krevd mange timer ekstra utredningsarbeid å finne gode løsninger. Man hadde tiden – men brukte den ikke.

Regjeringen har så langt ikke klart å komme opp med et troverdig svar på hvordan man skal skille mellom «fritidsbolig» og «sekundærbolig». Er det viktig? Ja, faktisk helt avgjørende.

Svært mange politifolk som ble rammet av «nærpolitireformen», har skaffet seg sekundærbolig slik at de skal slippe å bruke hele natta i bil dersom de går av kveldsvakt tirsdag og skal mønster på morgenvakt onsdag. Særlig eldre tjenestepersonell med ikke alt for mange år igjen i yrket, samt yngre med partnere og familie som er rotfestet der de i utgangspunktet bor, har valgt slik. Tilsvarende finner vi i store deler av offentlig forvaltning for øvrig – som en følge av de fleste av regjeringens reformer. Til en viss grad er det staten selv som i en overgangsperiode betaler for at folk tvinges til å bo deler av tiden på annen adresse enn hva Folkeregisteret tilsier.

En annen kategori er distriktskommuner som sliter med å tiltrekke seg kvalifisert personell i alt fra administrasjon til helsetjeneste – slik ordføreren som ringte meg, helt betimelig påpekte. Svært mange sykepleierstillinger i Utkant-Norge er besatt av ansatte som bor ett sted og jobber et helt annet. For at de skal få tilværelsen til å gå i hop, legges turnuser opp slik at de kan samle jobb og fritid i bolker. Jeg vet om flere i denne kategorien som bor i hytter og fritidshus i de perioder de jobber. Enkelte kommuner gir også rause bidrag til husleie og pendling for å tiltrekke seg kvalifisert personell. Dette er folk som per definisjon bor på hytta store deler av året. Mener regjeringen at de skal sendes hjem? Om ikke noe annet vil svekke koronaberedskapen, så vil det iallfall skje dersom kommunene nå må sende hjem folk i helsevesenet fordi de har «feil» offisiell bostedsadresse.

Men de kan vel få dispensasjon? Nei, hevder regjeringen.

Men begynner vi å se nærmere på forbudet, stanser det ikke her. Ikke så rent få i gamle Namsos kommune hadde hytter i Fosnes og Namdalseid. Det har ingen av dem lenger. Ikke etter 1. januar – for da ble de tre til ett. Hadde koronaepidemien kommet for noen uker siden, ville de nå vært lovbrytere dersom de pakket bilen og satte kursen mot sekundærboligen. I stedet kan de oppdatere Facebook-profilene med rødvinshilsener fra peiskroken fredag kveld, eller bilder av hjemmekontor rigget til på hyttekjøkkenet. Noe mange gjør. I og for seg forståelig nok. Hvorfor risikere å bli smittet i sentrum når man har hytte såpass avsidesliggende at man kan pisse på egen tomt uten å bli beskyldt for blotting?

Så kan vi dra sørover. Hvor mange innbyggere på Innherred har fritidsbolig i en av nabokommunene? Mange. Dette er kommuner med utstrakt samarbeid om helsetjenester, herunder legevakt – nå også felles «koronalegevakt». Felles ambulansetjeneste. Felles politiberedskap. Felles sykehus. Felles arbeidsmarked. Felles. Felles. Felles. Nå må de holde seg hjemme. Hvorfor? Ikke fordi opphold i hyttekommunen kan komme til å belaste legevakta der hytta er plassert. For den er felles. Ikke fordi de risikerer å smitte en stakkars politibetjent som rykker ut til festbråk, for det er mest trolig den samme betjenten som ringer på døra om festen holdes hjemme.

Og her er vi ved kjernen av problemet som kan ødelegge mye for regjeringen. Lite er mer hellig for nordmenn enn «hytta». Som for de fleste er noe helt annet enn en blokkleilighet i et høyfjellskompleks. Det er småbruket etter bestemor og bestefar, barndomshjem og hytter som har gått i arv, og som familiehistorie og identitet er knyttet til.

Jo da, de fleste av disse skjønner at man må beskytte seg. De stiller heller ikke spørsmål ved at hyttekommunene kommer dårlig ut økonomisk, på et overordnet nivå, fordi skattepengene våre og overføringene knyttet til innbyggere går til kommunen hvor man er bosatt. Men de har for lengst innsett at deler av hytteforbudet ikke skiller snørr og bart.

Det er en grunn til at vi har bestemmelser om maskevidde på trålposer og garn. Noe bør, ja rett og slett må, gå rett igjennom. Det hadde vært mulig å hensynta nettopp dette når hytteforbudet ble utarbeidet. Dette ser de to naboene fra Steinkjer som har hytte i henholdsvis Verran og Inderøy – og hvor den ene etter 1. januar kan nyte hyttelivet så mye hun vil, mens han som har hytte noen hundre meter innom kommunegrensa til Inderøy, må holde seg hjemme. Slike tilfeller har vi utallige av over hele landet. Ryddes det ikke opp i dette – og klarer man ikke å etablere et skille mellom sekundærbolig og fritidsbolig, vil alt for mange begynne å stille spørsmål ved regjeringens vurderingsevne. Det har vi ikke råd til i en tid hvor tillit er myndighetenes viktigste våpen.


Mange kan dra på hytta – men oppfordres til å la være

Kommuneledere ber hyttefolket vurdere om de virkelig er nødt til å dra på hytta, selv om den ligger i bostedskommunen.

Statskog stenger alle utleiehytter

Beslutningen omfatter i alt 86 utleiehytter fordelt ut over store deler av landet. Stengningen gjelder fra og med i dag og ut april.