«Velkommen inn i dugnaden»

Så langt har over 20.000 trøndere fått permitteringsvarsel. Etter påske blir vi flere på Nav-laget.

PERMITTERINGSDUGNAD: Å holde folk borte fra jobb, gjennom statlige pålegg, er et dyrt og inngripende tiltak mot koronaspredning, men som i en periode likevel er – og har vært – nødvendig. Men vi kan ikke ta livet av samfunnet og næringslivet. Derfor må vi åpne opp litt etter litt, samtidig som vi alle fortsetter å jobbe for å holde virusspredningen nede.  Foto: Johan Arnt Nesgård

Meninger

Å tro at vi klarer å stoppe spredningen av koronaviruset helt, er en tanke de fleste har slått fra seg for lenge siden. Innen utgangen av påska må regjeringen derfor, i tett samarbeid med Folkehelseinstituttet (FHI), bestemme seg for hvilken strategi vi som nasjon skal velge i krigen mot pandemien:

Skal vi lempe litt på restriksjonene, men fortsatt jobbe for å bremse spredningen? Det vil innebære at flere blir smittet, vi får flere alvorlig syke, og det kan innebære at flere dør. Selv om ambisjonen ved en slik strategi er at helsevesenet skal holde tritt med smitten, er det likevel en reell fare for at helsevesenet vårt kollapser. Det kan være at vi ikke får nok plasser på intensivavdelingene, det kan hende det ikke finnes nok respiratorer til dem som må ha hjelp til å puste.

Eller skal vi heller forsøke å undertrykke spredningen, som i realiteten betyr at vi skal forsøke å kvele viruset så fort som mulig, med kraftige tiltak i tre-fire måneder, og deretter holde spredningen svært lav og i kontrollerte former – inntil det foreligger en vaksine? En koronavaksine er ikke ventet å være tilgjengelig på markedet før om halvannet år. 18 måneder med strenge koronakontrollerende tiltak, om enn ikke like strenge som dagens restriksjoner, i hele perioden. Hva tror du?

Begge disse to alternativene ble presentert av FHI på tirsdag, og det er et valg norske myndigheter må ta de kommende ukene. Det er jammen litt av et dilemma. Det gir plutselig det språklige bildet «pest eller kolera» litt mer innhold. For sannheten er at myndighetene på ingen måte har kontroll på viruset. Det er laget matematiske beregningsmodeller for smitte, basert på hvordan vi og mobiltelefonene våre beveger oss, og hvordan dette vil slå ut i befolkningen hvis vi beveger oss mer. Men det er for lite kunnskap om viruset og spredningen til at beregningene er gode nok. Ifølge FHI kan så mye som en tredel av den norske befolkningen være i en eller annen risikogruppe, enten på grunn av alder, eller som følge av andre sykdommer eller helseutfordringer. Som røyking, for eksempel.

Men det å holde samfunnet mer eller mindre stengt til over sommeren, har også betydelige konsekvenser. Arbeidsledigheten er den største siden starten på 2. verdenskrig, og så langt har over 20.000 trøndere søkt Nav om dagpenger. Arbeidsgiverne opplevde at inntektene forsvant, omtrent over natta, i det øyeblikket regjeringen la fram de mest inngripende tiltakene i fredstid, torsdag 12. mars. Fredag ble jeg selv en del av dagpengestatistikken. Jeg blir i hvert fall det, når jeg får logget meg inn på Nav. Etter påske må jeg og mange kolleger jobbe i reduserte stillinger. Det oppleves som et stort paradoks. For aldri har mediene vært viktigere for folk, aldri før har journalistikken vært raskere og bedre. Fra hjemmekontorene våre har vi slått alle rekorder i lesertall og sidevisninger, og vi har levert mye og viktig informasjon i papiravisene. Men aldri har annonsørene vært færre og i dårligere økonomisk forfatning enn nå. Og ingen annonserer for varer eller tjenester de ikke lenger kan levere. Store deler av inntektene forsvant med et knips, og nå rammer det også journalistikken. Det blir som i knekkebrødreklamen: Du blir hva du spiser.

Det ble jeg også minnet om tidligere denne uka, da jeg delte en kommentarartikkel på Facebook, hvor en kollega i bransjenettstedet Medier24 hadde skrevet om behovet for en krisepakke rettet mot nettopp mediebransjen. Fordi mediene må permittere, i en tid behovet for journalistikk er på sitt største. Da fikk jeg et kort og greit svar fra en gammel kjenning, som jobber på Hurtigruten. Han har sikkert ikke hatt gjester på restaurantdekket på flere uker. «Velkommen inn i dugnaden», sto det. Og bedre kunne det vel egentlig ikke sies, selv om mediebransjen noen dager tidligere ble betegnet som en samfunnskritisk funksjon.

For vi er alle i samme båt. 80 prosent av medlemmene i Næringsforeningen i Levanger har eksempelvis svart at de har redusert omsetning som følge av korona. Og sånn er det over hele fjøla. Vi ønsker oss alle til samme havn. En trygg havn, hvor vi både kan leve uten farlige virus, og betale regningene med penger vi har jobbet for. Hele samfunnet er jo tuftet på den gjensidige avhengigheten vi har til hverandre, at vi utfører oppgaver og tjenester som andre har bruk for – og som de er villige til å betale penger for. Det er sånn samfunnets mange små tannhjul til sammen gjør at vi i fellesskap går framover. Ikke én og én og hver for oss, men i samlet flokk.

Og det er nettopp flokken vi trenger nå, når vi må belage oss på det ekspertene kaller flokkimmunitet. Det innebærer at flere vil – og skal – bli smittet. Jo flere som blir smittet, jo flere blir immune – og jo mindre vil smitten etter hvert kunne spre seg. Men det må skje sakte, for å hindre høye topper som helsevesenet ikke klarer å ta unna. Selv om det framstår som et grusomt dilemma regjeringen og helsemyndighetene står overfor, tvinger det seg fram at samfunnet og næringslivet ikke kan brekke nakken. I hvert fall ikke i en kollektiv henrettelse. For det kommer en dag etter koronaviruset også. Da kan det ikke ligge livsverk på livsverk strødd rundt i landet, mens bankene også begynner å streve. Derfor må vi begynne å få noen av tannhjulene i gang, pengene må begynne å sirkulere igjen. Hvis ikke går vi fra korona- til kronekrise. Eller begge deler. Det blir en dyr og dødelig cocktail.

De neste ukene vil gi bedre svar på om de tiltakene regjeringen satte i gang 12. mars har gitt ønsket effekt, om vi har klart å holde smitten lav. Om livet på hjemmebane har gitt en foreløpig seier. For i det alternativet om å bremse smitten, som trolig vil tvinge seg fram, i det bransje etter bransje rapporterer om enorme tap, er det heller ikke tenkt å slippe smitten løs. Det vil fortsatt komme til å være «kontaktreduserende tiltak», som FHI kaller det, og de må trolig være ganske omfattende og vare i flere måneder. Men skoler og barnehager kan trolig åpne igjen etter påske. Det er avgjørende. For vi også må unngå at en hel generasjon faller fra. I tillegg løser det noen floker på hjemmebane og i enkelte bransjer, som har lidd under at mor og far har vært hjemme med barna.

Dugnaden er derfor på langt nær over. Vi har egentlig nettopp startet. Koronaviruset vil derfor prege oss det neste året, i mer eller mindre grad. Men vi skal få folk i arbeid igjen snart nå. Det innebærer at hver og en av oss må bidra ekstra til å holde smittespredningen lav, på andre vis. Og i motsetningen til dugnaden i korpset eller i velforeningen, er ikke denne dugnaden frivillig. Alle må stille opp.